Sertifiserte misforståelser om sertifisering

Rolf Marvin Bøe Lindgren har klinisk erfaring som psykolog og skrevet bøker om blant annet stress. Han var med på å opprette DNVs sertifiseringsordning for testbrukere i 2004. 

SYNSPUNKT. Frode Dale har noen poenger om DNV GLs sertifiseringsordninger i Dagens Perspektiv 2019-11-25 som burde vært imøtekommet av flere. Siden ingen andre tar til orde, ønsker jeg her å oppklare en del ting.

Dale poengterer at DNV GL tar betalt for ordningen. Det skulle bare mangle. DNV GL er ikke et statsstøttet offentlig organ. Ordningen har ingen andre inntekter enn de som tas inn via honorarene. For disse pengene skal det leies lokaler, sensorer, PC-er til eksamen og lunsj, for å nevne noe. I tillegg til alt arbeidet som innebærer administrasjon og kontakter med Norsk Psykologforening (NPF), sensorer, EFPA (Den europeiske psykologforeningen) etc.

Ordningen var heller ikke billig å sette i stand. Forarbeidet var kostbart og tok halvannet år. Jeg vet det, for jeg var budsjettansvarlig.

Siden det sikkert vil kveruleres over tidsbruken, understreker jeg at det ikke var det eneste jeg arbeidet med det halvannet året, men det tar tid å opparbeide modning, skaffe folk, presentere ideen og få de rette miljøene med på det. Norsk Psykologforening ga i forkant klar beskjed om at dette var umulig, de hadde forsøkt å få det til i ti år uten å lykkes.

DNV GL har ikke overtatt ordningen fra NPF. Ingen har påstått dette. Sertifiseringen er tredjepartssertifisering. Det betyr at DNV GLs rolle formelt sett er å sørge for at alt går riktig for seg. Én instans utarbeider det faglige innholdet. Det var Sertifiseringsrådet for testbruk i Norge (STN), som etter maler fra ISO 45015 besto av et representativt utvalg av markedsaktører, og som nå beklageligvis er avviklet. Det er for tida NPF, som får det faglige innholdet fra EFPA. En uavhengig instans utarbeider eksamen.

DNV GLs oppgave er å sørge for at alt går riktig for seg, og at uavhengighet mellom instanser blir ivaretatt.

Det er derfor sertifiseringene fra testleverandørene ikke er bra nok. Testleverandørene kan ikke lage for strenge eksamener, for da mister de kunder. DNV GL sørger for at andre tar disse avgjørelsene, slik at DNV GL ikke kan beskyldes for å lage for enkle eksamener.

Utgangspunktet for sertifiseringsordningene var at vi som brant for dem opprinnelig hadde sett for mye uetisk testbruk.

Kandidater fikk tilbakemeldinger om at de aldri kunne bli ledere eller at de var drittsekker.

Hensikten med ordningen var i første rekke å sørge for at de sertifiserte hadde nok kunnskap til å gi etisk forsvarlige tilbakemeldinger.

Frode Dale har altså rett i at sertifiseringsordningen tilfredsstiller et minimum.  Det er det som er meningen.

At sertifiserte går ut og titulerer seg som eksperter med bakgrunn i sertifiseringen, er følgelig svært betenkelig.

Mer vesentlige er at dersom man bryter retningslinjene, kan man miste sertifikatet.  Det er nok et langt mer vesentlig poeng.

Dessverre er det sertifiseringen av tester som har vært den store suksessen. Jeg er godt kjent med at bedrifter nekter å bruke tester som ikke er DNV-sertifiserte. Dette er svært beklagelig, og viser behov for opplæring av markedet.

Det er langt viktigere at testbrukeren er kompetent enn at testen er sertifisert.

Det er nok litt misforstått å henge seg opp i innholdet i kursene. Man har ikke sjanse til å stå til eksamen dersom man bare har kursene, de er ment å være oppfriskningskurs, ikke pensumdekkende. De er ment å sikre en form for minstemål, men sertifiseringsordningen er ment å dekke et langt videre pensum enn det.

Avviklingen av STN som sertifiserende organ er tragisk. Dale og Haalands refleksjoner burde vært luftet i et slikt organ, og vært med i revideringen av eksamen.

Det var meningen, minnes jeg fra 2003, at ordningen skulle markedsføres, og at det skulle foregå noen form for utadrettet faglig virksomhet med utgangspunkt i ordningen. Dette ser ut til å ha kokt bort i kålen.