Politisering av lov og rett

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet. I en egen artikkelserie i Dagens Perspektiv vil han gå nærmere inn på forholdet mellom politikk og juss og det han mener er en økende tendens til rettsliggjøring av politikken.

SYNSPUNKT. Store som små politiske spørsmål blir i økende grad rettsliggjort. Det betyr blant annet at «saker» som tidligere ble behandlet og avgjort i det politiske og/eller det administrative system, nå i økende grad behandles i det rettslige – hos advokaten, hos påtalejuristen og hos dommeren.

Saken konverterer, og kan gå fra å være en forvaltningssak til å friste et nytt langt liv som sivil – og/eller straffesak i rettssystemet.

Rettssikkerheten og rettferdigheten hegner alle om i vår rettstat. Rettsoppfatningen blant folk flest er vel også at den ultimate rettssikkerhet først er oppnådd når «saken» deres har fått lov å gå i alle mulige rettslige spor. I det forvaltnings-rettslige spor, i domstols-sporet, og i alle andre mulige kontroll-, anke- og klagespor som rettssystemet totalt sett i dag gir anledning til – i rettssikkerhetens navn.

Et utviklingstrekk

På denne bakgrunn kan rettsliggjøring ses på som et utviklingstrekk hvor domstolene og domstols-liknende institusjoner dominerer mer og mer, på bekostning av den rolle og funksjon lovgivende, og utøvende makt tradisjonelt har hatt.

(La det med en gang være sagt: Mange politikere, statsvitere og jurister vil kunne ha innvendinger mot en slik forståelse av hva rettsliggjøring er og betyr. Men, for denne og kommende artiklers del, om rettsliggjøring og rettspolitikk, lar vi det bli med den korte, overstående forståelsen av rettsliggjøring.)

Manglende rettspolitisk forståelse

Enhver aktiv politiker, jurist, samfunnsviter, økonom eller rettsbyråkrat bør ha fått med seg at implementering og gjennomføring av de fire (EU)-friheter nå stort sett – på rettslig grunnlag – har skjedd, med virkninger for norske lover, og for norsk rettspraksis. At slik harmonisering og inkorporering nødvendigvis må utløse visse plikter og rettigheter for dem som omfattes av regelverket, virker for de fleste åpenbart. Det er faktisk slik at også nordmenn er omfattet av regelverket – Sjølråde-retten råder med andre ord ikke så bredt og vidt som nok mange nordmenn ville ønske at den rådet.

EØS/NAV saken er et tragisk eksempel på hvor galt det kan gå når den strengt juridiske lovforståelsen, ikke kalibreres godt nok med den rettspolitiske forståelse av den samme loven/regelverket. Hele EØS/NAV saken fremstår nå mer som et grunnleggende rettspolitisk problem, der det mer er tale om rettssystemets manglende kollektive forståelse av formålet med loven/forordningen under ett, enn om å tolke rett enkelt-bestemmelsens materielle og prosessuelle innhold  

En mer eksplisitt rettspolitisk tilnærming til den konkrete NAV/EØS saken vil være at man mer eksplisitt diskuterer hvilke verdigrunnlag, eller hvilke ideologiske/politiske grunnlag EU/EØS regelverket var tuftet på. Dermed ville man kanskje fått testet ut sitt eget rettslige skjønn og lovforståelse noe bedre, med andre som kanskje ville se «saken» mer rettspolitisk?

Rettspolitikk i EØS-NAV saken

Professor Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo har en opplysende kronikk (både i juridisk og rettspolitisk forstand), i Aftenposten 31.10. I artikkelen hevder han at den aktuelle NAV/EØS-saken mer er å betrakte som en EØS-skandale, enn som en trygdeskandale.

Ifølge Graver synes hverken politikere, den offentlige forvaltningen, de juridiske fagmiljøer eller media i Norge ennå å ha oppfattet hva EØS-avtalen egentlig handler om, selv etter 25 års praksis.

EØS kan og bør vel betraktes mer som et politisk fundert retts-fellesskap enn som en rettslig/politisk hindring for å kunne drive vår egen velferds-politikk? EU/EØS-felleskapet bygger faktisk på solidaritet og likebehandling. Herunder på at alle personer i EU/EØS-land skal ha noen felles rettigheter og plikter.

For å forstå hva dette politiske-rettslige fellesskapet innebærer, må man som politiker, retts-aktør og forvaltere av rettsstatens politikk og velferd, som et minimum beherske både felleskapets rettspolitiske dimensjon, og den strengt juridiske dimensjon.