Politikk skaper ofte ineffektivitet – det kan være bra for oss

Erlend Vestre er konsulent i Devoteam Fornebu Consulting.

SYNSPUNKT. Difi skriver i rapporten «Effektiviseringsarbeid i statlige virksomheter – Hvor trykker skoen nå?» at politiske beslutninger bidrar til redusert effektivitet i offentlig sektor. Min påstand er at en av årsakene til dette skal vi være glade for. Alternativet er så mye verre.

Politiske beslutninger er et resultat av prosesser der ulike aktører, med ulike problem- og behovsforståelse, skal skape flertall for en situasjonsforståelse med tilhørende tiltak. Da blir resultatet ofte mange og komplekse mål. I tillegg er det ofte mål som er i konflikt med hverandre og som er vanskelig å måle. Eksistensen av mange, komplekse og motstridende mål, er noe av kjernen i offentlig oppgaveløsning. Behovene som prioriteres og tiltakene som iverksettes, er et resultat av kompromisser som i sin natur skaper ineffektivitet. Dette er ingen ny erkjennelse.

• Les mer: Alt om ABE-reformen

Politiske beslutninger som kilde til ineffektivitet i forvaltningen var også noe Normann-utvalget pekte på i utredningen «Mot bedre vitende?» tilbake i 1991. Hovedpoenget i utvalgets utredning var at offentlig ineffektivitet først og fremst var resultatet av aktive politiske valg, og ikke dårlig administrasjon eller svak intern effektivitet i den enkelte virksomhet. Produktivitetskommisjonens andre rapport i 2016 pekte også på politiske beslutninger som kilde til ineffektivitet.

I Norge har vi en lang tradisjon for flertallsløsninger. I bunn ligger en forståelse for at «vinneren tar alt» som resultat, er en kilde til konflikt i samfunnet, mellom grupper og mellom grupper og myndighetene. Trepartssamarbeidet mellom organisasjoner som presenterer arbeidsgivere, arbeidstakere og staten går tilbake til mellomkrigstiden. Det har bidratt til lavt konfliktnivå i norsk arbeidsliv og bidrar til å skape arbeidsplasser og lønnsomhet. På Stortinget har partiene inngått brede forlik på områder som miljø, barnehage og pensjon. Forlikene legger langsiktige politiske rammer for de politiske feltene de gjelder, balanserer ulike interesser og bidrar dermed til økt gjennomføringskraft. Flertallsløsninger betyr at alle får noe, ingen får alt. Det skaper til tillit til at systemene i det store også ivaretar dine interesser.

Ser vi rundt oss er det mange eksempler på det motsatte. I USA fremstår det politiske systemet noen ganger som paralysert på grunn av polariseringen. I Obama-administrasjonen ble det reflektert over at muligheten for å få igjennom politiske tiltak, nødvendige for å løse utfordringer i samfunnet, var blir vesentlig redusert siden Clinton-administrasjonen på 90-tallet. Årsaken var at viljen og evnen til samarbeid mellom demokratene og republikanerne var kraftig redusert. Et politisk system som ikke evner å produsere tiltak nødvendig for at samfunnet skal fungere, mister tillit i befolkningen. Så har også tilliten til Kongressen i USA falt som en sten til under 20%.

Effektivitetstap fordi de politiske beslutningene hensyntar ulike gruppers behov, er langt å foretrekke fremfor alternativene

I mange land brukes de politiske posisjonene og offentlig sektor til å ivareta interessene til seg selv og den gruppen de representerer. De som inntar maktens posisjoner vet at det ved neste korsvei kan være andre grupper i samfunnet som tar over makten og kun sikrer sine egne interesser. Derfor er det om å gjøre å berike seg selv så mye som mulig så lenge det varer. Og for å få det til å vare så lenge som mulig brukes et bredt arsenal av virkemidler for å undertrykke motstandere og andre som skulle finne på å være kritisk til maktinnehaverne og politikken som føres.

Politiske systemer som oppleves å favorisere enkelte grupper på bekostning av andre, er en kilde til økt korrupsjon og unndragelse av skatter og avgifter. Dette svekker ytterligere myndighetenes evne til å dekke befolkningens behov. Det bidrar også til polarisering av befolkningen, som sammen med svekket tillit til systemene, kan resultere i fremveksten av politiske aktører med ambisjoner som ikke er i samsvar med demokratiske verdier og prinsipper.

Det er ikke slik at manglende effektivitet i offentlig sektor på grunn av politiske beslutninger, alene kan forklares med at de er et resultat av kompromisser med uklare og motstridende mål som resultat. Politikernes begrensede evne til å håndtere kompleksiteten i offentlig sektor og manglende vilje til å begrense detaljstyringen bidrar til redusert effektivitet. Men effektivitetstap fordi de politiske beslutningene hensyntar ulike gruppers behov, er langt å foretrekke fremfor alternativene som vi ser i mange andre land.