Politikerne må gjøre mer for å skape jobber i distriktene

9. september skal mange i Norge bruke stemmeretten sin. Valgkampen er godt i gang. Partiene gjør så godt de kan for å vise frem sin politikk og egenart for nye og gamle velgere. Konfliktlinjene blir mange.

En stor og viktig diskusjon både i denne valgkampen og ellers er spørsmålet om sentralisering. Konfliktlinjen går mellom «Oslo-eliten» og distriktene. Det kappes om å være det partiet som best representerer «folk flest».

De som bor i distriktene ser at ungdommen, særlig jentene, forlater bygdene. De reiser for utdannelse og arbeid, og kommer ikke tilbake. De ser at det er vanskelig å rekruttere helsearbeidere, lærere og andre fagfolk til kommunene. Lensmannskontorene blir nedlagt. Butikken blir nedlagt. Skolene blir nedlagt. Det er godt å kunne legge skylden på en kaffe latte-drikkende Oslo-elite. Folk i distriktene leser i media om politikere med millionlønn, fancy fester og gode etterlønnsavtaler som tilsynelatende gjør lite for å berge bygdene. Det er klart at slikt fører til konflikter.

Jeg har et bein i begge leire. Jeg er fra bygda. Jeg flyttet for mange år siden til den nærmeste småbyen etter endt utdannelse. Nå ukependler jeg til Oslo på jobb fordi det er innenfor akseptabel reiseavstand og jeg kan reise med tog. Hadde det vært lenger, måtte jeg flyttet. Det er der jeg har arbeid som bestemmer hvor jeg skal bo. Det er viktig at det er slik. Vi trenger jobbmobilitet i Norge for å opprettholde sysselsettingen.

Det er mange grunner til at bosettingsmønsteret endrer seg. Urbanisering og sentralisering er store og globale trender med sammensatte årsaker. Tilbudene som finnes i byene kan nok virke lokkende på mange, men minst like viktig er tilgang til utdanning og arbeid. Samtidig vet vi at mange har lyst til å flytte ut av storbyene når de selv får barn. Jeg og mange andre setter pris på fordelene ved å bo på mindre steder, og de fleste er enige i at vi ønsker å opprettholde bosetting i hele landet. Da må det skapes næring og gode fagmiljøer som gjør det attraktivt å bosette seg i regionen. Og det må være infrastruktur som legger til rette.

For kort tid siden kunne vi lese i VG om de 105 innbyggerne i Vestrefjord mellom Ålesund og Molde. De som bor der gjør det fordi de vil, ikke fordi de må. De bor i et trygt, lite og åpent samfunn, men de fleste må ut av bygda for utdannelse, for arbeid og for å finne seg kjæreste. De kan bo der og pendle til jobb i regionene rundt Molde eller Ålesund, og på den måten få det beste fra to verdener. Å bo der er et livsvalg. Hadde de hatt fibernett hadde det vært enda enklere å leve og jobbe derfra.

Det er mange mellomting mellom å bo i Vestrefjord og i de store byene. I vår digitale tidsalder kan vi gjøre mye jobb fra hvor som helst hvis tilgangen til nett er god nok. I tillegg er det behov for fagmiljøer som er store nok til å være livskraftige og attraktive. Med muligheten til å kombinere noe arbeid hjemme og med akseptabel reisevei til et attraktivt fagmiljø regionalt, tror jeg mange ville velge å bosette seg utenfor de store byene.

Matteuseffekten har navnet sitt fra bibelhistorien. Det er et kjent fenomen at de som har mye får mer, mens de som har lite mister det lille de har. Det gjelder også i forholdet mellom by og bygd.  Mye av politikken i det norske sosialdemokratiet går ut på å forsøke å motvirke disse effektene. Skal vi klare å stanse flukten av folk og funksjoner fra distriktene må politikerne våre klare å legge til rette for gode fagmiljøer og karrieremuligheter regionalt. Det vil bety en viss grad av sentralisering, men samtidig en mulighet for de unge til å flytte tilbake til regionen de kommer fra og finne interessante jobber der etter endt utdannelse. Akademikere i dag er vanlige folk fra hele landet, men de er overrepresentert i store byer, og underrepresentert i kommuner og småbedrifter. Det er sannsynlig at flere ville valgt å «reise hjem» hvis det fantes arbeid og fagmiljø.

I valgkamptider blir ofte konflikter forsterket og fremstillingene svarthvite for å tiltrekke seg velgere. Argumentene blir mer ideologiske enn kunnskapsbaserte.  Virkeligheten er imidlertid mye mer nyansert. Det er mange eksempler på kommuner og regioner som har lykkes med å skape vekst. Det er gjerne regioner med godt samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet. Jeg ønsker meg politikere som klarer å skape regioner der vi kan bo og arbeide bærekraftig og livskraftig. Da må de ta kunnskapsbaserte og modige beslutninger.