Europa må bestemme seg

SYNSPUNKT | Nesten rett etter Brexit-avstemningen i 2016, undertegnet de 27 resterende medlemslandene erklæringen «Bratislava Roadmap», som skal stake ut kursen for en fremtid uten Storbritannia. Ett år senere ble «The Leaders Agenda» vedtatt, for å «guide EUs handlinger frem til valget i Europaparlamentet i mai 2019». Nå forbereder de et toppmøte i Sibiu i Romania samme måned, for å ferdigstille utkastene.

Men til syvende og sist, blir EU dømt på bakgrunn av resultater – ikke resolusjoner.

Unionen har, i løpet av det siste tiåret, stått overfor to store utfordringer, og prøver for tiden å håndtere en tredje.

• Euro. Eurokrisen var den første utfordringen og kunne ha endt med avskaffelse av den europeiske valutaen. Det ble i stedet avhold en rekke toppmøter og Europa kom seg gjennom krisen. Medlemslandenes økonomi begynte etter hvert å komme til hektene igjen, og det ble innført nye økonomiske retningslinjer innen eurosonen.

• Flyktninger. Men i 2015, da EU endelig var i ferd med å gjenvinne folkets tillit, inntraff flyktningkrisen. Enkelte land ble mye hardere rammet enn andre, og avslørte således åpenbare svakheter ved de nye retningslinjene for menneskelig forflytning innen EU. Antallet asylsøkere som reiser til Europa har sunket betraktelig siden den gang, men frykten for «et nytt 2015» preger fortsatt velgerne. I tillegg ser man en økende bevissthet om hvordan stabiliteten i Europa kan trues av konflikter i Midtøsten og demografiske trender i Afrika.

• Brexit. Nå venter den tredje utfordringen: Storbritannias forestående uttrekning fra EU. Samtidig befinner Storbritannia seg midt i en fullskala politisk krise, ettersom statsminister Theresa May ikke har lykkes med å sikre parlamentarisk støtte for sluttavtalen hun har forhandlet frem. Mens dramaet utfolder seg, har ikke EUs ledere annet valg enn å stå på sidelinjen. Nå klarer ikke det landet – som en gang ledet hele verden – å lede seg selv.

Valget i Europarlamentet nærmer seg med stormskritt, så det er ingen tid å miste. Etter den grufulle Brexit-avstemningen og valget av Donald Trump som president i 2016, ante man nytt håp da Emmanuel Macron vant det franske presidentvalget. Men i 2018 er Europas framtidsutsikter nok en gang preget av dyp usikkerhet – kanskje aller mest i Frankrike. Ingen vet hva 2019 vil bringe.

Men det vi vet, er at det blir stadig vanskeligere å lede i EU, ettersom tradisjonelle politiske partier taper oppslutning til fordel for nyetablerte partier og bevegelser på både høyre- og venstresiden. I dette økende fragmenterte og polariserte politiske landskapet, har det blitt en lang og krevende prosess å etablere nasjonale regjeringer – selv Sverige strever.

Samtidig ser det ut til at den økonomiske veksten i EU avtar. Trenden inntraff allerede før Italias konfrontasjon med EU om budsjettforslaget og de voldsomme masseprotestene i Frankrike brøt ut. Og mens Italias populistiske regjering klandrer byråkratiet i Brussel for de utfordringene landet står overfor, etterspør Macron en ytterligere styrking av EUs institusjoner.

Men begge er avhengig av smertefulle politiske innenriksreformer for å skape endring.  Det et tross alt åpenbart at Tyskland ikke vil støtte en «transfer union» - uavhengig av når Angela Merkel fratrer sin stilling som Forbundskansler. Faren er at politisk usikkerhet i Tysland, Frankrike, Italia og Storbritannia gir populister og selverklærte «autoritære demokrater», blant annet den ungarske statsministeren Viktor Orban, mulighet til å bygge flere murer (fysiske så vel som metaforiske) og mobilisere nasjonalistiske spøkelser.

Europas ytre omgivelser har også blitt farligere. Nå er verdens oppmerksomhet rettet mot faren for en eskalerende handelskrig mellom Amerika og Kina, men vi kan ikke ignorere trusselen om en like destruktiv transatlantisk konflikt.

Trump ser ut til å være overbevist om at tyske biler i New Yorks gater utgjør en trussel for USAs nasjonale sikkerhet.

Hvis han plutselig bestemmer seg for å innføre betydelige tollavgifter på europeiske biler, kan det fort bli kritisk. Europeiske beslutningstakere, som allerede er overbevist om at USA-baserte teknologikjemper er en trussel mot europeisk sikkerhet, ville benyttet muligheten til å innføre kraftigere sanksjoner. Hvis USA svarte med samme mynt, ville det raskt medført store tap.  

Man kan heller ikke glemme de overveldende geopolitiske og humanitære utfordringene i EUs yttergrenser. Trump er besatt av Iran og virker fast bestemt på å forverre de pågående konfliktene i Midtøsten. Og det ville vært absurd å tro at den russiske presidenten Vladimir Putin ikke kommer til å påvirke Ukrainas forestående president- og parlamentsvalg. Russlands blokade av Kertsjstredet – inngangsporten til det strategisk viktige Azovhavet – og den militære opprustningen på Krim-halvøya, tyder på at Europa ikke kan senke skuldrene.

EU må redefinere seg selv – allerede i 2019 – hvis de skal klare å håndtere dagens og fremtidens utfordringer.

I et stadig farligere geopolitisk miljø, kan ikke EU lenger utelukkende lene seg på myk makt. Og på lik linje med alle andre styresmakter, må de forberede seg på den digitale revolusjonen for å unngå unødige kostnader i nær og fjern fremtid.

Erklæringen «Bratislava Roadmap», «The Leaders Agenda» og det forestående toppmøtet i Sibiu er vel og bra – faktisk helt nødvendig. Men ettersom 2018 var preget av forvirring, må besluttsomhet prege 2019. Europeiske ledere må møte den brutale realiteten og forholde seg til en verden i rask endring. Det er avgjørende for at velgerne skal ha tillitt til at de kan bane vei mot en fremtid fylt av fred og velstand.

CARL BILDT er tidligere svensk statsminister og utenriksminister. Les flere av hans synspunkt her. 

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org