Er jeg en dårlig mamma fordi jeg er leder?

Heidi Austlid er administrerende direktør i IKT Norge.

SYNSPUNKT | Anita Krohn Traaseth skrev en kronikk i Aftenposten for noen uker siden med noen oppfordringer og kloke råd til unge kvinner om ledelse. Kronikken resulterte i en overraskende og til dels provoserende debatt, hvor NRK Ytring la seg paddeflate og trakk en kronikk skrevet av spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi, Eystein Victor Våpenstad, med ingressen «Det er skremmende at en kjent næringslivsleder oppfordrer til å svikte egne barn».

Krohn Traaseths velmente råd endte altså med anklager om omsorgssvikt. 

Summen av kvinner og menns yrkesaktivitet har bidratt til at Norge er det lykkelandet vi er, med gode velferdsordninger som også gjør det mulig å kombinere foreldrerollen med arbeidsdeltagelse og ledelse. Jeg er glad for at flere unge kvinner og menn ønsker lederutfordringer. Men ytringer om omsorgssvikt fra Våpenstad kan gi uante konsekvenser og bidra til å hindre at vi klarer å skape nødvendig mangfold på alle nivå i næringsliv og offentlig sektor.

Det kan føre til at flere vegrer seg mot å ta nye utfordringer fordi de har en foreldrerolle å ivareta. 

Jeg er selv leder, mamma og alene med barn. I hverdagens kaotiske logistikk kan jeg lure på om det er mulig å lykkes med begge rollene. Det handler om prioriteringer, fokus, tilstedeværelse og aksept for en lederrolle og en morsrolle i endring og utvikling.

Ledere må også evne å prioritere fiskekaker og lekselesing framfor sene telefoner med styre­ledere

Jeg prioriterer barna mine og jeg prioriterer lederjobben min.

Det dette kanskje tidvis går verst utover er prioriteringen av meg selv. Det øver jeg meg på. Ledelse, som resten av livet, er en krevende balansekunst. Det byr på store utfordringer og enorme muligheter. Akkurat som foreldrerollen, og det er mulig å kombinere.

Samtidig er jeg leder i en mannsdominert næring, med få kvinner på alle nivåer. Jeg ønsker større mangfold i ledelse og lederskap, og forsøker i den grad det er mulig å være rollemodell for yngre kvinner og menn. Samtidig er jeg glad for det engasjement mine lederkolleger i næringen – både kvinner og menn – viser, og for den systematiske jobbingen de gjør for å nå mangfoldsmål. Når Våpenstad setter likhetstegn mellom utøvelse av lederjobben og omsorgssvikt, er det et ekstremt overtramp og tilbakeslag – ikke bare for kvinners mulighet og aksept for å ta lederroller, men også for både fars- og morsrollen. 

Å være leder handler om folk. Ledelse er ingen egotripp, det er lagledelse. Det handler om å se sine ansatte, prioritere deres utvikling, bygge et lag som samspiller og når nye mål. Tilsynelatende likt foreldrerollen. 

Det bør finnes like mange svar på spørsmål om hva som er en god utførelse av lederrollen som av foreldrerollen. Hva er en leder? Er en leder en som hele tiden er på jobb? Er en god leder en som ikke evner å prioritere andre av livets fasetter? Må ledere være tilgjengelige 24 timer i døgnet 7 dager i uka? Er det lov å gjøre seg utilgjengelig som leder i noen øyeblikk?

Om du ikke kan prioritere er du heller ingen god leder. Ledere må også evne å prioritere fiskekaker og lekselesing framfor sene telefoner med styreledere. Ledere må også stikke fra styremøter fordi ungen har falt ned fra et tre i skolegården. Ledere må også ha hjemmekontor for å pleie sin syke mor på dødsleiet. Ledelse er en del av livet og livet er en del av ledelse.

Unger har godt av å se yrkesaktive foreldre med og uten lederoppgaver. Godt lederskap er vanskelig, men det handler om å sette grenser, om kloke prioriteringer og aktiv tilstedeværelse – både på hjemme og på jobb. Å være en leder er en livsstil, det handler om hele deg, men du må selv definere din formel for det. 

Jeg er overbevist om at ledere som evner å prioritere beinhardt, men også være hele mennesker, er de lederne som lykkes best. Kanskje synes det ikke alltid på bunnlinja, men ledere som evner å skape en raus og romslig arbeidskultur som tilrettelegger for ulike livsfaser vi står i gjennom livet, vil oppnå store resultater.

Jeg ønsker meg et større mangfold av ledere og lederroller i verdens mest likestilte land. Disse lederne har også et stort ansvar for å være gode rollemodeller for alle unge med lederambisjoner. Det er bra for vår totale utvikling og vekst.