EOS-gransking med forbehold

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

POLITISK ANALYSE. Da Erna Solberg innkalte til pressekonferanse forrige fredag for å fortelle at Frode Berg kom hjem fra russisk fengsel, var det formelt sett bare en konsulær sak som var avsluttet.

Hverken Solberg eller noen andre norske myndighetspersoner ville bekrefte at Berg faktisk jobbet for den norske etterretningstjenesten da han ble arrestert i Moskva for to år siden.

Det er et forståelig prinsipp at norske myndigheter aldri – under noen omstendigheter – skal si noe offentlig om hvem som jobber og hvem som ikke jobber ute i felten for etterretningstjenesten.

Når det er så mange ting som tyder på at han var med på en etterretningsoperasjon, og når det ikke gjøres det minste forsøk på å avkrefte verken offentlig eller underhånden at det nettopp var det det dreide seg om, kunne man kanskje ha gjort et unntak.

Da ville man også ha gjort rapportskrivingen til det såkalte EOS-utvalget litt lettere.

Utvalget, som er nedsatt av Stortinget for å føre kontroll med de hemmelige tjenestene (Etterretnings, Overvåknings- og Sikkerhetstjenesten), har gjort det klart at det vil granske Frode Bergs sak.

Det må nødvendigvis være fordi utvalget også tar det for gitt at han jobbet for E-tjenesten.

Når det i sin tid skal sendes melding til Stortinget om denne granskingen, blir det spennende å se om det i diskresjonens navn forsøkes å anonymisere både saken og mannen.

Det er ikke utenkelig.

Når EOS-utvalget gransker Etterretningstjenesten, er det i stor grad tjenesten selv som bestemmer hva som skal undersøkes, hvordan det skal skje og ikke minst hvordan resultatene skal formidles til utvalgets oppdragsgiver, Stortinget.

I mange år var det en relativt heftig strid mellom utvalget og E-tjenesten nettopp om rammebetingelsene for kontrollen.

Til slutt måtte Stortinget gripe inn og vedta ganske detaljerte regler for kontrollen.

Sivile kontrollører

Etterretningstjenestens argumentasjon for å begrense utenfra-kontrollen er forståelig nok: Tjenesten driver med operasjoner der prinsippet er at færrest mulig skal ha kjennskap til helheten.

Dersom det lekker ut informasjon om det norske etterretningsarbeidet, kan mennesker bli drept og operasjoner som er bygget opp over tiår kan falle i fisk.

Ikke minst er det avgjørende at norsk etterretning er vevet tett inn i et internasjonalt etterretingssamarbeid.

Våre utenlandske samarbeidspartnere har ingen forståelse for at Stortinget gir «sivile» kontrollører tilgang til superhemmelig informasjon formidlet fra samarbeidende tjenester.

Med dette som bakteppe er det grunn til å stille spørsmål ved hvor mye av Frode Berg saken EOS-utvalget egentlig kommer til å granske.

Historisk vet vi at norske operasjoner i andre land av og til har tjent amerikanske interesser like mye som norske.

Dersom Frode Berg bidro i en operasjon som kanskje var viktigere for amerikanerne enn for Norge, er det grunn til å tro at mange dører og arkivmapper kommer til å være lukket for utvalget.

Tar man med at EOS-utvalgets mandat er å kontrollere at enkeltmennesker ikke blir krenket og at menneskerettighetene blir fulgt, er det enda større grunn til å tro at utvalget ikke vil gi oss noe svar på de mest akutte spørsmålene:

• Er tjenesten så lite proff som det virker i Frode Berg saken?

• Hvor stor del av vår Russlands-etterretning er blitt rammet?

• Er det vanlig at sivilister med forsvarsbakgrunn og nasjonale holdninger blir brukt i sensitive operasjoner?

• Er Kirkenes det spionreiret Frode Berg beskriver det som?

Ikke konsekvenser

Dersom vi ikke får antydninger til svar på disse spørsmålene, vil det være umulig for offentligheten å vite om det politiske ansvaret for tjenesten er ivaretatt på tilstrekkelig måte, og om det er nødvendig med vesentlige endringer i etterretningstjenesten.

Vi vil neppe heller få noen svar på spørsmålet om hvordan E-tjenesten i fremtiden kommer til å verve sine hjelpere.

Kort sagt: Sannsynligheten for at EOS-utvalget vil gi mer næring til de som mener at Frode Berg saken må få både organisatoriske og politiske konsekvenser er relativt liten.

Sannsynligheten er større for at vi får en gransking som kan virke mer legitimerende enn den bør gjøre.

I historiebøkene vil det stå at denne saken var så alvorlig at den ble gransket av Stortingets eget utvalg og at politikerne derfor gjorde som de burde ha gjort etter at en stor skandale ble offentlig.

Men det vil ikke stå noe om hvor begrenset granskingen egentlig var.

Denne faren er nok EOS-utvalget seg bevisst, og det er noe av det mest spennende med det som skal skje i tiden fremover.

Det kan hende at utvalget ser en mulighet for å få lempet på noen av de begrensningene som gjelder for kontrollen av etterretningstjenesten.

I hvert fall gjelder det om Frode Berg har rett i at han ble presset og at han ikke hadde forestillinger om hvor farlig oppdrag han pådro seg.

Da må kontrollutvalget få svar på fornuften i å få en sivilist til å gjøre en kurerjobb i Russland, og da er det nødvendig å vite noe om hvilke alternativer E-tjeneste hadde, og om hvor viktig operasjonen i Russland var.

Det innebærer at EOS-utvalget nødvendigvis må gå dypt inn i E-tjenestens virksomhet.

Den må skaffe seg kunnskap om hvor vanlig det er å bruke ikke-profesjonelle, og den må vite en del om hvordan de hemmelige tjenestene jobber i Russland.

Er E-tjenesten god nok?

EOS-utvalget og dets sekretariat er sikkerhetsklarerte, men det er likevel lett å forstå at E-tjenesten vil motsette seg å bli sett for mye i kortene.

Frykten for å slippe utenforstående inn er stor.

Den frykten vil ganske fort også bli formidlet til politikerne.

Noen av de politikerne som i dag sier seg glad for at EOS-utvalget allerede har startet gransking, vil ende opp med å bli E-tjenestens beskyttere i det øyeblikket EOS-utvalget ber om å få innsikt i mer enn det som er vanlig.

Andre politikere, derimot, vil si at rekrutteringen av Frode Berg skjedde på en så skandaløs måte at det er nødvendig med en omfattende gransking.

Slik det ser ut nå, vil denne gruppen politikere være i klart flertall.

I det politiske miljøet er det en grunnleggende usikkerhet om hvor god E-tjenesten egentlig er.

Den får masse penger i hemmelige poster på statsbudsjettet.

Politikerne ønsker å vite at pengene blir brukt noenlunde fornuftig, og de vil i hvert fall være sikre på at E-tjenesten ikke bruker sine ressurser på en virksomhet som er skadelig for Norges og NATOs omdømme.

Og for å være sikre på det, trenger de noen effektive og gode kontrollører – med generelt bedre innsyn i E-tjenesten enn de har i dag.