Arbeidslivet trenger mer humanistisk kompetanse, ikke mindre

Torgeir Flatjord er lederutvikler og forfatter.

SYNSPUNKT. Inspirert og utfordret av en kronikk i Aftenposten 13. august, der Trond Blindheim og Thor Øivind Jensen mener at Kunnskapsdepartementet bør redusere støtten til utdanning innen humanistiske fag, tar jeg til orde for det stikk motsatte.

Arbeidslivet trenger mer, og ikke mindre, innslag av humanistisk kompetanse og mange flere engasjerte personer med alternativ kompetanse.

Det 21. århundrets komplekse utfordringer kan og bør ikke løses med kunnskap og løsninger som kanskje fungerte greit nok i det 20.

Da er det minst like alvorlig at sysselsettingsandelen blant unge har hatt en negativ utvikling siden 2001

Utgangspunktet for deres forslag, nemlig at det er problematisk når færre enn 50% av dagens studenter som ferdigstiller sin Bachelor-grad innen normert tid, en bekymring jeg deler fullt ut, men denne situasjonen er mer et symptom på at det er noe grunnleggende alvorlig som skurrer og som på ingen måte løses ved at departementet kutter støtten til humanistiske fag.

Da er det minst like alvorlig at sysselsettingsandelen blant unge har hatt en negativ utvikling siden 2001, noe som bl.a. skyldes at flere velger å ta utdanning så klart, men tallene viser også at flere unge blir stående utenfor både arbeid og utdanning.

Mens 100 000 unge mennesker i Norge blir tilbudt studieplass i høstsemesteret i 2019, står hele 700 000 unge mennesker i arbeidsfør alder i Norge uten hverken jobb eller utdanning, det NAV definerer som utenforskap. Dette blir det etter mitt skjønn enda dårligere samfunnsøkonomi av enn at vi bruker lenger studietid.

Hvorfor dropper 1 av 4 ut av videregående skole? Hvorfor er 1 av 3 jenter i videregående skole utsatt for det forskere definerer som et høyt nivå av depressive symptomer?

Antall jenter i alderen 15–19 som tar sovepiller, er nesten tredoblet mellom 2006 og 2016. Hvorfor? Hvorfor slår barnepsykiatere alarm: «– Barn helt ned i førskolealder blir syke av stress.

Stadig flere barn blir innlagt med uforklarlige smerter og lammelser. Barnepsykiaterne mener at prestasjonspresset i skole og barnehage er en viktig årsak» (VG 30.09.2018).

Hva er årsaken til kun 17% av norske arbeidstakere sier at de er oppriktig engasjert i jobbene sine (Gallup 2017). Knapt én av fem! Hvorfor er det slik?

Kan det være at vi i litt for stor grad har lyttet til det Blindheim og Jensen kaller arbeidslivets behov og krav - og mål?

Hvor blir det av den kritisk viktige diskusjonen om selve hensikten med det vi studerer og hensikten med jobben som kommer etterpå? 

I OECD-prosjektet «The future of education and skills - Education 2030» (OECD 2018) kan vi lese om helt andre kompetansebehov for det 21. århundre, bl.a. disse:

• kompetanse for å kunne løse komplekse problemstillinger på tvers av faggrupper, disipliner, avdelinger og bransjer, å blande kompetanseområder og erfaringsbakgrunn for å skape mer dynamikk og effektive team blir helt nødvendig;
• kritisk tenkning - hvor i næringslivet etterspørres dette med store kraft?
• kreativitet - kanskje trenger vi et enda større innslag fra humanistiske fag for virkelig å tenke utenfor boksen;
• emosjonell intelligens - tenk at i den digitale tidsalder fremheves nettopp dette;
• det å kunne samhandle med andre - mennesker skal fremdeles samarbeide med mennesker;
• det å bidra enda bedre med ekte, menneskeorientert service- og kundeorientering.

Vi som samfunn, inkludert arbeidslivet, må selvsagt være tilkoblet våre utdanningsinstitusjoner.

Men det innebærer i så fall en mye større variasjon av kompetanse enn kun det næringslivet etterspør aller mest nå.

I en tid der de unge er villige til å få fraværsanmerkninger for å streike for miljøsaken, i en tid der de unge utfordrer våre sannheter og løsninger mer kraftfullt enn på svært lenge:

Hvor blir det av dyrkingen av det å tenke annerledes, hvor blir det av den fantastiske muligheten for læring som ligger i det å innrømme og akseptere feil fremfor kun å heie på det ensidige og perfekte som alle andre også tilstreber?

Hvor blir det av den kritisk viktige diskusjonen om selve hensikten med det vi studerer og hensikten med jobben som kommer etterpå?

Hvorfor skal jeg bruke hele livet mitt på å jobbe med noe jeg hverken brenner for eller er oppriktig og personlig engasjert i?

I dag ser vi at næringslivets kortsiktige kompetansebehov prioriteres i økende grad når det skal rekrutteres.

Fremveksten av selvstendige tilbydere av ulik spisskompetanse øker tilsvarende.

Dessuten, hvordan skal vi forvente at de unge har utdanningsretningen klart for seg all den tid at den jobben de har som langsiktig drøm kanskje ikke finnes akkurat slik de hadde tenkt seg når de avslutter sin Master nummer to?

Hvordan kan vi forvente at de unge skal vite eksakt hvilken utdanningsretning som lønner seg og som det tar både fire, fem og seks år å fullføre, all den tid at næringslivet knapt aner hva trenger med samme tidshorisont?

Mer enn å tro og mene noe om hvilke spisskompetansebehov næringslivet vil etterspørre de neste fem eller ti årene, bør vi nå i langt større grad lete grundigere etter hver enkelt søker eller medarbeider sitt potensial og personlighet som kan utvikles i takt med nye behov på jobben, på jobben.

I årene som kommer trenger vi alle de hendene vi kan få tak i og trolig ende flere, ifølge Regjeringen.

Vi trenger samtidig atskillig flere hoder som evner å tenke annerledes, som tør å leve ut sine egne drømmer, som våger der andre kvier seg.

Det vi trenger enda mer av er kreativitet, nysgjerrighet, mot og grenseløshet, altså våre medfødte egenskaper.

Fagkompetansen er uansett kun ferskvare med kort holdbarhetsdato. Den definerer bare stedet du tar sats og starter fra!