Arbeiderklasse og «folk flest»

Hvor troverdig fortoner det seg mon tro, for landets millioner av arbeidstagere, at partier til venstre for sentrum fremdeles mener å ivareta best; arbeidernes interesser?

Leter man etter svar hos Hegel og Marx synes svaret greit. Sosialismen og arbeiderklassen dekker også andre samfunnsklassers og samfunnsborgeres interesser – derav den «universelle klasse».

En stor andel av arbeidstakerne her i landet blir i daglig politisk tale sagt å tilhøre arbeiderklassen, arbeiderbevegelsen eller fagbevegelsen for dem som har ønsket å gi klassebegrepet noe større indre og ytre dynamikk.

Denne artikkelen er ikke ute etter å røre ved partienes rett til å sette arbeidernes århundrelange klassekamp inn i sitt rette politisk- historiske perspektiv, ved bruk av begrepet arbeiderklasse/bevegelse. Bruk av et begrep som arbeidstaker-klassen ville dessuten en slik sammenheng virke både konstruert, historieløst – og mer passende i en sysselsettings-statistikk enn i en politisk mannjevning.  

Hvis partiene, først og fremst de til venstre for sentrum, fremdeles mener som Marx, at arbeiderklassen er samfunnets universelle klasse (dvs. at den ivaretar alle borgernes interesser), ville det for velgere av i dag som ikke helt vet hvilken klasse de tilhører, være spennende med en god gammeldags klasse-debatt om hvilke velgere/borgere, de enkelte partiene regner som «folk flest».

«Folk flest»-begrepet har riktig nok ikke ennå samme klang som klassebegrepet, men må vel sies å kunne favne arbeiderklassen, arbeidstaker-klassen/-segmentet, og ikke de alt for rike og formuende på kapitaleier- og arbeidsgiversiden.

Det definisjonsmessige utgangspunktet for en god debatt om arbeidsfolk og folk flest bør uansett være at en arbeidstaker er en person som utfører et arbeid for en arbeidsgiver.

Og da blir spørsmålet om atypiske arbeidstakere som særlig av venstresiden omtales som elitister er velkomne inn i det gode arbeidstaker- eller arbeiderklasse-fellesskap? Slike atypiske arbeidstakere kan være en professor, en profilert kultur- eller mediearbeider, en overlege, en ansatt forretningsadvokat eller en ansatt Telenor- direktør for den saks skyld.

«Folk flest»-begrepet har riktig nok ikke ennå samme klang som klassebegrepet, men må vel sies å kunne favne arbeiderklassen, arbeidstaker-klassen

For Hegel og Marx utgjorde ikke dagens partipolitiske spørsmål om hvem som er arbeider, arbeidstaker, grunder, elitist, kapitaleier eller urimelig formuende noe problem. For dem var arbeiderklassen den universelle klasse. Basta. Den var universell «fordi den ikke kunne kjempe for sine interesser og frigjøring uten samtidig å fremme alle samfunnsmedlemmenes interesser og frihet» (i).

En god debatt om vanlige arbeidsfolk eller «folk flest» bør også fokusere på temaet; allmenngyldigheten av den rettferdighets- og likhetsforståelse partiene legger til grunn for sin fordelingspolitikk.   

Folk flest sine oppfatninger av hva rettferdig fordeling innebærer, er selvsagt også gjenstand for god samfunnsforskning. Enkelte studier indikerer at flere enn hva noen partier vanligvis tror, har et mer reflektert og nyansert syn på hva som er urettferdig fordeling eller ikke. Noen forskere knytter folks holdninger i så måte til noe de kaller «meritokratiske prinsipper» Det betyr, slik denne statsviter (artikkelforfatteren) har forstått forskerne, blant annet at folk flest kan være relativt godt forsonet med ulikhet. De meritokratiske prinsipper er for eksempel funnet å være rådende i flere land, og innebærer faktisk at folk flest aksepterer at samfunnets goder tilfaller de som evner og yter (ii).

Satt på spissen: I land hvor ulikheten er høy, har befolkningen en større hang til å tro at veien til rikdom er hardt arbeid, mer enn at familieformuer og bekjentskaper er avgjørende for å komme seg opp og frem.

Politiske partier både til venstre og høyre for sentrum bør merke seg denne del av samfunnsforskningen, og ikke minst bruke denne type påstander og hypoteser mer, i sine debatter om rettferdighet og ulikhet i samfunnet. Ved å få tydeliggjort hva folk faktisk synes å mene om rettferdighets- og ulikhetsbegrepet (på forskningsresultaters premiss), vil man også bedre kunne relatere folks mening til deres sosiale og yrkesmessige posisjoner, og antakelig også til deres interesser som arbeidstagere eller arbeidsgivere.

Mest trolig vil vel en slik rettferdig fordeling-debatt også ende opp med, at både partier som sikter mot 30 prosentgrensen og mot 15 prosentgrensen, vil mene at de representerer folk flest.

Det vil si både arbeidstakere og arbeidsgivere, og alle som faller utenfor arbeidslivet av en eller annen grunn. Og slik er Norge blitt – om ikke klasseløst så i alle fall veldig mer differensiert og sosialt harmonisk og konsensusorientert enn hva Hegel og Marx var i stand til å forestille seg. Her finnes både arbeidere, funksjonærer, grundere, bønder, fiskere, byråkrater, leger, advokater, direktører – statsansatte, kommunalansatte, privat ansatte. Og alle de andre som ønsker å bli arbeidstakere, men som av mange forskjellige grunner dessverre ikke er i stand til å bli det, men blir godt ivaretatt likevel. 

En ting er rimelig sikkert. Hva folk flest opplever som urettferdig, sosialt og økonomisk i Norge i 2019, blir nok vurdert ut fra et helt andre rettferdighets- og likhetskriterier enn hva deres forfedre- og mødre la til grunn for 100 år siden.

Den gang og fram til Gerhardsens etterkrigstidsdugnad var arbeidernes (og arbeiderklassens) kamp for større rettferdighet, større likhet og økte rettigheter i arbeidslivet ikke bare forståelig, men også høyst nødvendig.    

Øystein Blymke er statsviter (Cand. Polit.) og tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet.