Teknologi som muliggjør

John-Arne Røttingen er direktør i Norges Forskningsråd, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les alle hans innlegg her!

Denne helga reiser jeg til Kina sammen med en stor delegasjon fra det norske forskningssystemet. Delegasjonen ledes av forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø, og reisen er viktig for å reetablere og styrke samarbeidet med Kina. Men vi vil også få tydeliggjort de utfordringene vi står overfor i en globalisert verden, med Kinas stadig sterkere industrielle posisjon i forhold til europeisk industri.

For noen uker siden kom en ny rapport fra en høynivågruppe til Europakommisjonen som skisserer hvor skoen trykker: Mellom 2000 og 2012 minket vareproduksjonens bidrag til EUs BNP fra 18,5 til 15 prosent, og bare i tidsrommet 2008 til 2012 forsvant 3,8 millioner arbeidsplasser i denne sektoren.  

Fremdeles er en av fem arbeidstakere i EU sysselsatt i industrien, og de siste årene har vi sett en revitalisering av sektoren slik vi også ser tendenser til i Norge. Rapporten viser at det går riktig vei, men det er fortsatt betydelige utfordringer. Både produksjonsverdi og antall ansatte øker. Ikke minst øker produktiviteten, faktisk betydelig mer enn i USA. EU-rapporten tegner en framtid der utfordringene kommer fra to kanter: Fra USA som hjemland for de store og innovative teknologi-selskapene med global rekkevidde, og ikke minst fra Kina som produksjonsland for avansert teknologi, men som også har store og økende ambisjoner innenfor forskning og innovasjon.

Utviklingen går i retning av stadig mer kunnskapsintensiv produksjon i kombinasjon med økt digitalisering. I tillegg vil globaliseringen fortsette å bane veien for økt konkurranse fra de framvoksende økonomiene, særlig fra Kina. Europas utfordring ligger i å forsere overgangen til det som kalles «industri 4.0» – den fjerde industrielle revolusjonen, der ulike teknologier fusjonerer og i langt større grad vil gripe inn i menneskelig aktivitet og samhandling.

I sentrum står de såkalte muliggjørende teknologiene (Key enabling technologies - KET). EU har prioritert seks slike: mikro- og nanoelektronikk, nanoteknologi, industriell bioteknologi, avanserte materialer, fotonikk og avanserte produksjonsteknologier. Med de store endringene vi ser forankret i digitalisering og i muligheter innen livsvitenskapene, foreslår rapporten å justere dette. Forslaget er å beholde avansert produksjon, slå sammen noen av teknologiene (materialer og nanoteknologi og fotonikk og mikro-/nanoelektronikk), bredde ut bioteknologi med begrepet livsvitenskapsteknologier, og å legge til kunstig intelligens og digital sikkerhet og samhandling. Det er her Europa – og også vi i Norge – må være i stand til å hevde oss framover.  

De muliggjørende teknologiene gir retning for prioriteringer av og innen forskning og innovasjon. Rapporten signaliserer videreføring, men også behov for fornyelse. Det er viktig å ta med oss disse vurderingene også her hjemme når langtidsplanen for forskning og høyere utdanning nå revideres. Digitalisering og livsvitenskap er to utviklingstrekk vi også bør løfte fram. 

Muliggjørende teknologier er ikke minst viktig for å kunne ta forskningen i bruk for å løse viktige samfunnsutfordringer innenfor områder som miljø, energi, helse, matforsyning og sikkerhet. Ved å koble disse feltene og teknologiene sammen til en fungerende mekanisme synliggjøres også forskningens sentrale funksjon for samfunnets utvikling. Sentrale teknologiområder gis dermed en rolle i problemløsningen, og samlet vil økt kompetanse og kapasitet på disse områdene kunne styrke industriens konkurranseevne. 

Dette kommer ikke av seg selv. Vi må satse, og vi må prioritere. Vi har en regjering som har økt satsingen på kunnskap og forskning, og fjorårets valgkamp og ny regjeringserklæring gir signaler om prioritering av muliggjørende teknologier. Både statsminister og nåværende næringsminister har pekt på behovet for en teknologimilliard. 

Norge må finne en vei som er godt integrert med satsingen i Europa, men som samtidig ivaretar samarbeid med Kina og andre viktige aktører. For noen år siden satt en av mine kolleger ved siden av en indisk forskningsminister under en middag. Ministeren var klar i sin vurdering. Indias industrielle økonomi var på vei opp, Europas ville stagnere ytterligere: - Men dere kan levere forskning og innovasjon, så kan vi produsere, sa han.

Det kunne kanskje vært en fristende tanke. Men dette er snart ti år siden – et hav av tid i en verden som endrer seg fort. I dag ser vi at India, og ikke minst Kina, satser tungt på egen forskning og innovasjon, og at de på flere felt leverer konkurransedyktige resultater. Det er viktig at vi ikke dyrker et selvbilde der vi er overlegne innovatører, mens vi reduserer asiatiske land til produsenter. Den tid er for lengst forbi. Det landet som investerer relativt sett mest i forskning i dag er Sør Korea (over 4% av BNP), og Kina ligger som nummer to tett etter USA når det gjelder totale investeringer. De er altså både produsenter og innovatører, og vi må også være både innovatører og produsenter. Vi må bygge opp mer avansert industriproduksjon som er globalt konkurransedyktig. 

Men global konkurranse og global utvikling handler også om samarbeid og hensiktsmessig arbeidsdeling ved å bygge på hverandres styrker. Neste ukes besøk til Kina handler om bedre å forstå slike muligheter og å berede grunnen for langsiktige samarbeid på områder hvor begge parter kan lære og dra nytte av hverandre.