Pisk og gulrot for digitalisering

Heidi Arnesen Austlid er administrerende direktør i IKT Norge, og fast bidragsyter i våre Synspunkt-spalter. Les alle hennes innlegg her.

SYNSPUNKT: IT i praksis, som ble lagt fram denne uken, gir den årlige digitale statusen for Norge. Den er utarbeidet av Rambøll i samarbeid med IKT-Norge og Visma. Difi, NTNU og Dataforeningen er også bidragsytere, og gjennom denne kartleggingen får vi bred kunnskap om hvor Norge fungerer digitalt og hvor de digitale fartsdumpene er. De er det mange av. Kompetanse og kapasitet er fremdeles store utfordring for digitaliseringen av og i Norge.

Norske innbyggere ønsker å betjene seg selv digitalt, og 77 prosent har hatt digital kommunikasjon med offentlig sektor. Likevel viser IT i praksis at det er store forskjeller mellom de som lykkes med digitalisering og de som ikke gjør det. Kun 14 prosent kommuniserer med fastlegen sin i digitale former, og med tanke på hvor viktig tjeneste dette er for oss alle, er tallet smertelig lavt. Dette som et eksempel på hvor tregt det går.

Individuelle tjenester

Over 60 prosent av norske kommuner leverer for første gang det som kalles individuelle tjenester. Det er bra, men samtidig er dette lite avanserte tjenester. Kommunene gjør et solid byks fra generelle tjenester på nett og klarer i langt større grad å nærme seg brukernes behov for digital service. Kun 17 prosent av tjenestene i hele offentlig sektor leveres som avanserte individuelle tjenester, og kun 8 prosent av disse kommer fra kommunene. Totalt er dette er en nedgang fra 2017.

Så langt er regjeringen ikke villige til å styre sterkere, og la den lokale selvråderetten vike

Likevel er det du og jeg som må oppsøke offentlig sektor selv for å få digitale tjenester. Basert på alt vi vet at offentlig sektor vet om oss, bør ambisjonene være langt større. En magisk prosent i offentlig sektor leverer proaktive tjenester, altså tjenester som kommer til deg. Altså såkalte push-tjenester. Offentlig sektor må bruke dataene de besitter om oss og levere aktive personifiserte tjenester til oss der vi er i vårt liv. Vi trenger ikke tilgang til alt - vi trenger kun det vi trenger. Klarer vi dette vil vi, som nasjon bli en digital ener, og vi vil få innbyggere som i langt større grad betjener seg selv, en smartere offentlig forvaltning og ikke minst vil vi spare enormt tiltrengte ressurser. Men for å få dette til trenger vi et felles digitalt veikart, digital mulighetsforståelse og en pisk- og gulrotpolitikk. Så langt er regjeringen ikke villige til å styre sterkere, og la den lokale selvråderetten vike. Dette til tross for at kommunene etterlyser nasjonal digital hjelp og styring.

Offentlig-privat samarbeid

I Danmark har de knekt denne koden. Der er digitalisering obligatorisk, som også har gitt det resultat at offentlig sektor ligger foran privat sektor. I Norge er det frivillig, og offentlig sektor henger etter. Så er det ikke gitt at offentlig sektor skal ta opp kampen med privat sektor, men vi har mye å lære av næringslivet. De har en bunnlinje å forholde seg til, de er langt mer innovative og ikke minst tar de brukernes fokus. Det krever tett samarbeid mellom offentlig og privat sektor, innovasjonskapital og kundeorientering.

Offentlig sektor må våge mer, kapitalisere på teknologimulighetene og forholde seg til krevende og modne brukere. Og ikke minst må de selv forstå at de er konkurranseutsatt. Det vil gi en vinn-vinn, men fordrer god kompetent digital ledelse, og at vi slutter med IT-prosjekter og starter med digitaliseringsarbeid som endrer organiserings- og tjenestestrukturer. Først da kan vi gå fra skjemadigitalisering til hvordan digitalisering kan bidra til å øke kvaliteten på alle velferdstjenestene våre. Dit må vi – fortere enn vi selv aner.