Lederskap og vår evige drøm om frelseren

Hans Anonsen er partner i Concern og har i mange år arbeidet med lederutvikling og organisasjonskultur, samt skrevet flere bøker om tematikken. 

Selv de beste kan miste motet under trykket av så mange ord. I rasende tempo publiseres nye lederverktøy. Det snakkes om driftsledelse, kunnskapsledelse, moderne ledelse, helseledelse osv. Nå kommer robotene. Hva skjer da?

Listen er lang. På Youtube ropes det om behovet for å «reinvent management». Paradoksalt nok ropes det aller høyest fra MBA'enes og lederguruenes høyborg USA. Men noe er uforløst.

Hva kan dette uforløste være? I årtusener har vi mennesker bevisst og ubevisst drømt om frelserens ankomst. Vedkommende skal lede oss til det «forjettede land». Våre drømmer skal oppfylles, men han lar vente på seg. Det er realiteten. Gapet mellom drøm og virkelighet skaper noe uforløst.

«Frelseren» ansees som oftest å være en person, men kan også være en metode eller oppskrift som skal føre til lykke og velstand. Hellige skrifter spiller en slik rolle, men saliggjørende metoder kan også bli «frelsende». I frelserens fravær stormer vi så nedover to selvødeleggende blindgater mens vi er fortapt i drømmens teater. Uten frelseren må vi selv besvare to spørsmål. Hva skal «frelseren» gjøre, og hvordan skal vedkommende være?

Beskrivelsen av det «frelsende» eller «saliggjørende» lederskapet ender opp med forventninger som levende mennesker i tur og orden skal  tilfredsstille – men slike mennesker har jeg nesten aldri truffet. Oppstår nordavind fra alle kanter blir det enda færre som tilfredsstiller beskrivelsene. Debatten havner i en blindgate. «Masse ord» er gatens navn.  

Den andre blindgaten oppstår når beskrivelsene lages av de få til bruk for alle oss andre. Vi skal «frelses» av gullkornene fra de få. Denne gaten heter: «Gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør». Ved enden av gaten står skiltet: «Selvødeleggende fremgangsmåte».

Hvorfor havner vi i disse blindgatene? Vi trenger en eller noe som kan fjerne vår redsel for ikke å overleve i en truende verden. Vi skal motiveres. Noen må tenke for oss. Noen må ta vare på oss. Behovslisten er til tider lang.

Å kunne beskrive et godt lederskap betyr ikke det samme som å kunne utøve et godt lederskap. Det er nok å se på hva som skjer på business-skoler verden over. Der summer holdningen: «Gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør» i bakgrunnen. Summingen tres nedover hodet på studentene via gapet mellom undervisningens budskap og lærerstabens holdninger og daglige oppførsel.

Snu ordtaket: 'gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør' til 'gjør som jeg gjør og glem hva jeg sier'

Hva skjer når de færreste av oss ikke greier å tilfredsstille beskrivelsenes mange menneskelige forutsetninger? Stress følger og lederskapsteorier forvitrer. Undertrykt sinne vokser. Strategiplaner, verdigrunnlag og etiske retningslinjer blir til sulteforede papirtigre. Milliarder av kroner går opp i røyk. Intensjonene er de beste, men atferden født av den daglige kampen for å overleve seirer. Da snakker ingen om keiserens nye klær.

Doble budskap florerer og tillit forsvinner. I kjølvannet våkner papirtigerne, og «frelserne» korsfestes før frokost. En ny «frelser» stampes opp av jorden. Det uforløste i lederskapets natur forblir ubesvart.  En forbannet fabrikksjef utbrøt: «vi gjør ikke som vi sier!». «Vi» var alle de andre. Det doble i vedkommendes lederskap ble fortrengt. Sjefen snakket om trygghet, mens kroppsspråket skaper utrygghet.       

Hvordan kan man få orden på debatten om lederskap? Vi må ikke begynne med spørsmålet: «Hvordan skal lederskapet være?». Start med: «Hva skal det vi kaller lederskap brukes til? Når oppstår behovet?

Snu ordtaket: «gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør» til «gjør som jeg gjør og glem hva jeg sier». Da renser ærlighet luften. Kommer ikke lederne til avtalt tid så kan andre gjøre likedan. Atferd er virkelig en ferskvare, og ferskvarer er best når de er ferske. Grip fatt i øyeblikkets hendelser. De involverte kan lære noe viktig. Mot til å lære av egne erfaringer kreves. Å snakke om snøen som falt i fjor skaper bare surr, hva enten det gjøres i form av personalundersøkelser eller konfliktløsningsmetoder. Denne innsikten løfter oss ut av begge blindgatene og hverdagen blir viktig. Spørsmålet «hvordan utvikle holdninger, evner og personlige egenskaper?» besvares i samme slengen.

Mafiaen utvikler sine «medarbeidere». De bruker «gjør som jeg gjør» metoden. Ingen teoretisering der i gården. Vi andre befolker «gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør»-gaten. Å tre gullkorn nedover andres hode legitimerer fort et overkjørende atferdsmønster med uønskede bivirkninger. Selve «treingen» knuser budskapet om empati, respekt, involvering og samarbeid. Bevissthet om disse sammenhengene skaper orden i debatten.

Blir man ikke respektert må det flagges når det skjer. Jobbes det med en handlingsplan så får oppgaven med å konkretisere planens mange aktiviteter hvile, for så å gripe fatt i atferden der og da. Kjører noen et rotterace eller blir alle hørt? Manipuleres det opp og ned av stolper og vegger? Øyeblikkets virkelighet avslører keiserens klær.  

Hva skjer når menneskelig og organisatorisk innsikt er fraværende? Slik innsikt er like viktig som fagkunnskapen om hvordan sand og sement påvirker hverandre i brokonstruksjoner. I august 2018 falt en veibro ned i Genova. 42 personer omkom. For lite sement og for mye sand ble brukt. Dette var den fjerde brokollapsen på 2 år. Den objektive verden er nådeløs. Doble budskap tolereres ikke. Å vite en ting og gjøre noe annet går bare ikke. Den påståtte årsaken var manglende vedlikehold. For meg er påstanden ren «bullshit».  

Menneskelig og organisatorisk innsikt manglet. Under byggingen trumfet grådighet faglig kunnskap. Mot og holdning var fraværende da sanden og sementen ble blandet. Ingen turte å si hva de så. Mange år senere krakelerte broene. Da ble heller ikke noe gjort. Men romernes broer brukes fremdeles.

Hva er min konklusjon? De riktige ordene om blandingsforholdet mellom sand og sement, om vedlikehold og samarbeid fantes over alt, men like fullt falt broene ned. Det var lettere for de italienske broingeniørene å ta liv av noen landsmenn enn å si fra om hva de så og erfarte. Utvikler vi vårt mot og vår evne til å øse av egen livserfaring vil drømmen om «frelseren» fordampe av seg selv.