KrF-beilere i trøbbel

ANALYSE | I morgen skjer de første valgene av fylkenes delegater til det ekstraordinære landsmøtet i Kristelig Folkeparti. Det er denne helgen og neste helg vi får vite hvem som skal avgjøre om partiet blir i opposisjon, eller om det søker seg inn i en regjering ledet av enten Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg. Med en gang delegatene er valgt, blir det mulig å lage lister som kan si noe om hvilken side som leder, men foreløpig tyder alt på at fløyene er rimelig jevnstore, og at det blir umulig å forutsi linjevalget før landsmøtet. Det betyr at vi må vente til 2. november før vi får vite om det blir regjeringsskifte i høst.

I mellomtiden hardner kampen til. I KrFs ungdomsparti er striden og ordbruken så tøff at det er vanskelig å tenke seg at de stridende parter kan samarbeide igjen etter at avgjørelsen er tatt. Det har også oppstått en åpen strid mellom stortingsrepresentantene om partidemokratiet etter at Agder-representanten Hans Fredrik Grøvan beskyldte partileder Knut Arild Hareide for i praksis å kuppe veivalgs-prosessen. Selv om det bare er påvist uregelmessigheter i noen få lokallag, går ryktene om kupp og skittent spill i store deler av partiet.

Støres egenskaper passer mye bedre for å styre et land enn for å styre et parti i strid med seg selv.

Uansett hvordan KrF-landsmøtet konkluderer, åpenbares det nå så store motsetninger at det skal bli vanskelig for stortingsgruppen og landsstyret å opptre som en enhet etter møtet. Men det er ikke bare innad i KrF det kan bli mye å reparere etter landsmøtet. De andre partiene er også sterkt påvirket av dramaet som nå utspiller seg. Spesielt fra Høyre-folk kommer det nå så mange innspill til KrF-prosessen at det i seg selv kan skape avstander som det tar lang tid å korte inn igjen.

Frem til tirsdag denne uken holdt statsminister Erna Solberg seg unna KrF-prosessen. Hun gjorde som de andre partilederne – viste til at KrF skulle få ha prosessen sin i fred. Tirsdag bråsnudde hun. Da ga hun et intervju til Dagens Næringsliv der hun mer eller mindre direkte beskyldte Knut Arild Hareide for å være motivert av ønsket om makt. Hun la også for dagen et demokratisyn som hun aldri tidligere har stått for og som hun neppe kommer til å gjenta når denne prosessen er over.

Solberg argumenterte nemlig med at det ville være udemokratisk å gi makten til Jonas Gahr Støre fordi han ikke har fått noe mandat av velgerne til å danne regjering. Han tapte jo valget i fjor. Det er riktig nok, men Solberg tapte også valget. Fem prosent av velgerne flyttet seg fra hennes regjeringsalternativ over til det rød-grønne. I vårt parlamentariske system skjer det fra tid til annen at valgtapere blir statsministere, fordi spørsmålet ikke er hvilket parti som er størst, men hvilken regjeringskonstellasjon som har flertall i Stortinget.

Valgvinnerne i fjor var Senterpartiet, SV og Rødt. De har alle pekt på Jonas Gahr Støre som statsminister. Høyre og Frp gikk såpass mye tilbake at de ble avhengige av både Venstre og KrF for å få flertall i Stortinget. Allerede valgnatten i fjor fortalte Knut Arild Hareide henne at KrF ikke ville gi henne den klare støtten som hun trengte. Hun mistet rett og slett sitt parlamentariske styringsgrunnlag.

Knut Arild Hareid har i et helt år, og til de grader i fjorårets valgkamp, bidratt til å forvirre om dette parlamentariske faktum. Han lot seg presse i valgkampen til å love at han ikke ville kaste Solberg-regjeringen rett etter valget. Han snakket også slik om Erna Solberg at det er lett å forstå at en god del velgere nå føler seg lurt.

Erna Solberg, derimot, er en så dreven parlamentariker at hun selvfølgelig er klar over at hun har mistet sitt parlamentariske grunnlag. Når hun nå later som noe annet i Dagens Næringsliv, og til og med gir inntrykk av at det vil være udemokratisk om KrF bruker sin soleklare rett til å bestemme hvem som skal styre landet, opptrer hun rett og slett maktarrogant.

Det kan føre til at hun irriterer noen av tvilerne i KrF og paradoksalt nok skyver dem over til Knut Arild Hareides side, og det gir i hvert fall Hareide-tilhengerne nye argumenter. De regner med at det er mange KrF-folk som ikke liker at Solberg kommer med så krass og usaklig kritikk av deres egen leder.

Solberg-tilhengerne i KrF får også noen nye argumenter denne uken – i hvert fall hvis de leser boken til de to VG-journalistene Marie Melgård og Lars Joakim Skarvøy om Aps indre liv i de siste årene. Boken ble presentert på torsdag, og den inneholder levende og detaljerte skildringer av en partiledelse som aldri har samarbeidet.

Viktigst i boka – sett fra et mulig samarbeidspartis ståsted – er bildet som tegnes av Jonas Gahr Støre. Han som kan bli statsminister i neste måned fremstilles definitivt ikke som en veldig god leder for et politisk parti som nødvendigvis setter sammen den øvrige ledelsen ut fra helt andre kriterier enn om de kan jobbe godt sammen. I noen viktige saker lot han prosessene gå og gå før han plutselig konkluderte, og da gjerne på måter som ikke var logiske forlengelser av de prosessene han selv hadde ledet. Andre ganger tok han raske beslutninger for så å åpne prosessene igjen.

Aller viktigst er det at han, i følge boken, rett og slett sviktet varslerne mot Trond Giske i den første fasen av vinterens #me-too oppgjør. Om han gjorde det bevisst eller ikke, er uklart. Det skjedde uansett på en slik måte at han mistet mye tillit internt.

I samtalene KrF’ere i mellom er det ganske sikkert at de oppfriskede historiene om Aps indre liv og Støres lederegenskaper kommer til å bli hyppig referert. De som vil inn i Solberg-regjeringen, skjønner ikke hvorfor de skal kaste en populær statsminister for å sette inn en annen med såpass dårlige lederegenskaper. De kan også lufte frykten for at Ap har så mye interne problemer at det blir vanskelig for partiet å operere som et effektivt og godt ledende regjeringsparti.

Hareide-tilhengerne kommer til å kontre med at Støre var en utmerket og meget populær statsråd, og at det er en veldig stor forskjell på å være statsminister og opposisjonsleder. Støres egenskaper passer mye bedre for å styre et land enn for å styre et parti i strid med seg selv.

ASLAK BONDE er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.