Kampen om Tysklands sjel

SYNSPUNKT: For Kohl betydde Tysklands historie og sentrale posisjon i Europa at landet aldri måtte etterstrebe nasjonal storhet som et mål i seg selv. For han var det viktig at landet med flere naboer enn noe annet land på kontinentet ikke skulle sløse bort styrken sin. I stedet skulle landet holde frem en idé om et Europa hvor alle land skulle føle seg like trygge.

Men siden begynnelsen av flyktningkrisen høsten 2015 har Kohls visjon om Europa vært under angrep. Mens rikskansler Angela Merkel har fortsatt å presse på for samarbeid om migrasjon og flyktningpolitikk i EU, har man sett et økende kor av stemmer som gjør seg til talsmenn for unilaterale bestemmelser, som mest sannsynlig vil gå på bekostning av andre medlemsland i EU.

På overflaten handler debatten i dagens Tyskland om hvorvidt landet skal avvise asylsøkere som allerede har blitt registrert i andre EU-land, som innenriksminister og partileder i CSU, Horst Seehofer, har gjort seg til talsmann for. Men på et dypere nivå handler spørsmålet for Tyskland om hvor vidt landet skal gå alene eller om det skal søke felles europeiske løsninger.

I denne nye tiden med identitetspolitikk har diskusjonen om immigrasjon blitt en kamp for Tysklands sjel. Sist september ble AfD (Alternative für Deutschland) det første partiet på ytre høyre fløy siden 1960-årene som har blitt representert i Forbundsdagen.  Etter dannelsen av den nåværende store koalisjonsregjeringen har AfD blitt det viktigste opposisjonspartiet. Og nå presser det SCU lenger til høyre i innspurten til Bavarias delstatsvalg i oktober.

Populistiske og ­nasjonalistiske ­partier har klart å male et bilde av et beleiret Europa

Denne utviklingen i Tyskland følger trender vi finner i hele Europa, hvor nasjonalistiske og populistiske partier har fått valgfordeler ved å forkaste EU-vedtatte løsninger og krevd stengte grenser. I Italia har det nasjonalistiske partiet League sett ut til å ta avgjørelsene i den nye koalisjonsregjeringen med populistiske Five Star Movement. Og i Østerrike har det høyreekstreme Freedom Party utøvd sin innflytelse på migrasjonspolitikken som medlem av koalisjonsregjeringen.

Hvis man lytter til disse partienes retorikk, skulle man tro at flyktninger og migranter strømmer uhindret inn i Europa. Men etter at de Balkanske statene var en hovedvei for asylsøkere som flyktet fra Syria for å komme til Tyskland og Sverige, ble den veien effektivt stengt da Tyrkia aksepterte å ta imot flyktninger som gjenytelse for finansiell hjelp fra EU. Selv om flyktningsituasjonen i det sentrale Middelhavsområdet fortsetter å skape overskrifter, har antallet migranter som krysser over fra Nord-Afrika gått kraftig ned det siste året.

Likevel har immigrasjon fortsatt å være et brennhett tema i Europa, på grunn av flyktningkrisen som fortsatt gjaller i velgernes minne. Politikk handler om oppfatninger, ikke om tall. Og populistiske og nasjonalistiske partier har klart å male et bilde av et beleiret Europa.

I det nåværende politiske miljøet er det sånn at om Tyskland ville sende tilbake flyktninger til Østerrike, så ville Østerrike mest sannsynlig sende dem tilbake til Italia. Men det ville føre EU tilbake til den samme situasjonen som det var i tidligere, da asylsøkere ikke var registrert ved ankomsten til Italia, og det var enda vanskeligere å sende dem tilbake til andre grenser. Situasjonen ville uunngåelig bli kaotisk, med EU-stater stilt opp mot hverandre på hver sin side og populister som kommanderer fra scenen i midten.

Kohls Tyskland ville derimot ta hensyn til den europeiske dimensjonen i sin politikk, og tilpasse den deretter. Det ville ikke bare dumpe sine nasjonale problemer over på sine mindre naboer, men anerkjenne deres sikkerhet som like viktig som sin egen.

Angrepet på Kohls visjon fra nasjonalistiske styrker kan ha forgreninger langt forbi immigrasjonsdebatten. Det er ikke bare Tysklands rolle som står på spill i Europa, men også fremtiden til europeisk integrering. Et Tyskland som avviser Kohls politiske arv vil plutselig bli en kilde til dyp usikkerhet, heller enn en bastion av stabilitet i Europas sentrum.  Med et Vesten som allerede er under angrep av Russlands president Vladimir Putin og USAs president Donald Trump, er det det siste Europa trenger.

Mest sannsynlig vil den øyeblikkelige krisen bli løst gjennom serier av halvgode kompromisser – både på EU-nivå og internt i Tysklands koalisjonsregjering. Det er når alt kommer til alt for det meste slik EU fungerer, som i tilfellet med den greske statsgjeldkrisen.

Saken ender neppe her. Tysklands vingling når det gjelder Kohls politiske arv er en trend som rekker videre enn noen enkeltsak. Men flyktningedebattens utvikling i ukene som kommer vil bety mye for Tysklands fremtidige retning – og for Europas fremtid.

Oversatt fra engelsk av Anne Marit Jordahl. ©Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org