Forskning om framtidens arbeidsliv

John-Arne Røttingen er direktør i Norges Forskningsråd, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les alle hans innlegg her!

SYNSPUNKT: Forskerne forsøker å finne svar som forbereder oss på framtidens arbeidshverdag. Det støtter Forskningsrådet opp om gjennom våre investeringer i forskningsprosjekter.

Hva skal vi gjøre for å skape verdier, hvilken kompetanse trenger vi i framtiden og hvordan kan vi sikre borgerne muligheten til gode liv dersom behovet for arbeidskraft avtar?

Vil vi faktisk øke behovet for arbeidskraft fordi vi trenger stadig flere tjenester?

Vi støtter forskning på alt fra digitalisering, teknologi og kunstig intelligens til hvordan utdanning, arbeidsliv og velferdsordninger innrettes.

Oppfatningen om at den teknologiske utviklingen skjer fort og stadig raskere, er gammel. Og det har alltid tatt noe tid å tilpasse oss til ny teknologi. Alle de tre foregående teknologiske revolusjonene har gjort store yrkesgrupper overflødige, men de har også skapt nye, og oftest bedre, jobber som erstatning.

Vi vet ikke nå om behovet for arbeidskraft vil øke eller avta i framtiden, men det er noe vi må forholde oss aktivt til. Arbeidslivet preges av digitalisering og automatisering. Digitaliseringens dynamikk skaper nye skillelinjer basert på hvem som behersker teknologien og har forutsetninger for å tilegne seg den nye kunnskapen.

Behovet for arbeidskraft påvirkes av hvordan vi tilegner oss og tilpasser oss til ny teknologi, og hvordan vi innretter arbeidslivet. Kompetansekravene i arbeidslivet øker, fordi man har teknologi som gjør at jobber for ufaglærte rasjonaliseres og effektiviseres bort.

Om vi ikke evner å tilpasse oss, vil behovet for menneskelig arbeidskraft kunne avta. Det er neppe en ønsket situasjon. Arbeid skaper mening, helse og trivsel, og er mer enn noe man bytter mot penger. Dersom vi utnytter mulighetene, kan vi derimot skaffe oss nye arbeidsplasser. Hvem som skal gjøre hva i fremtiden er derfor et veldig viktig spørsmål.

Fra forskningsprosjekter Forskningsrådet investerer i har vi gode eksempler på at robotisering gjør at produksjon som tidligere ble satt ut til Kina nå gjøres bedre og billigere i Norge. Det betyr vesentlig færre arbeidsplasser enn ved manuell produksjon, men større verdiskaping og flere norske arbeidsplasser enn ved full utsetting av produksjon til tradisjonelle lavkostnadsland. Møbelprodusenten Ekornes har fått støtte fra oss til å utvikle en sømrobot. Med den og en rekke andre roboter er møbelproduksjonen blitt konkurransedyktig i Norge. De understreker samtidig at det er viktig med høy kompetanse for å utvikle og drifte robotene.

Vi jobber for å forsørge oss. Men arbeid er så mye mer

Hjørnesteinsbedriften Plasto i Åndalsnes lager sprøytestøpte plastkomponenter. De har takket være forskning blitt en nesten helautomatisert bedrift, som er ubemannet om natten. De har flere roboter enn de har ansatte, og robotene kan styres med en app hjemmefra. Automatiseringen har gjort at de har kunnet hente hjem produksjon fra Kina.

For å lykkes med fremtidens arbeidsliv er vi avhengige av gode utdanninger som evner å tilpasse seg endringene i samfunnet. Et endret arbeidsliv er nødt til å få inn relevant kompetanse for å tilpasse seg og tilegne seg det nye. Vi trenger å lære å håndtere komplekse problemer, vi må kunne organisere vårt eget arbeid, og vi må kunne kommunisere godt både med maskiner og med andre mennesker. Utdanningene må sørge for at de unge kommer inn i arbeidslivet. Forskningsrådet støtter nå et forskningsprosjekt som bruker spillteknologi i opplæringen av industriarbeidere på Karmøy. Kanskje denne typen nyvinninger kan motvirke en voksende trend i dagens arbeidsliv som vi må få bukt med.

Alt for mange unge menn kommer seg i dag ikke i arbeid. De blir stående utenfor arbeidslivet, og blir potensielle langtidstrygdemottakere. Hva det skyldes, og hvilke tiltak som virker, er viktige spørsmål som blant annet forskere ved universitetet i Bergen undersøker, med støtte fra oss. Vi vet at det blir flere eldre, og at vi trenger flere unge til omsorgsyrker. I dag er rekrutteringen til omsorgsyrkene for tradisjonelt kjønnsdelt. Etterspørselen etter sykepleiere og helsefagarbeidere, og delvis lærere øker klart. For flere av disse gruppene er det færre som tar utdanningen enn det er arbeidstakere som går av med pensjon. Samtidig utfordrer aldringen den norske velferdsmodellen og gjør det enda viktigere at mange deltar i arbeidslivet for å opprettholde offentlige skatteinntekter.

Vi jobber for å forsørge oss. Men arbeid er så mye mer. Det er viktig for identitet, mening, personlig vekst, sosiale relasjoner, økonomisk trygghet og deltakelse i samfunnet, har forskere konkludert med. Hva om behovet for arbeidskraft avtar, men det fortsatt skapes store verdier? Hvordan skal vi da sørge for at verdiene distribueres, og for at menneskene har mening i tilværelsen? Finland prøver nå ut en ordning med borgerlønn til mennesker uten arbeid, og også norske forskere er opptatt av den tematikken.

I Norden har vi tatt bort mange jobber vi ikke lenger trenger. Blant annet i Sverige ble det diskutert om de skulle innføre noen av de uproduktive jobbene igjen slik at flere får noe å gjøre, samtidig som de mottar en form for inntekt. Den diskusjonen har vi ikke hatt her ennå, og jeg håper vi klarer oss uten på en slik måte å gå baklengs inn i framtiden. Klimaendringer, endret demografi, ressursknapphet og globalisering byr på mange nok utfordringer til at det skulle kunne holde oss alle opptatt og skape mening i uoverskuelig framtid.

For å få det til må vi sørge for å være foroverlente, villige til å endre oss og skaffe ny kompetanse, vi må investere målrettet i utdanning og forskning og utnytte fordelene vi mennesker har, og som roboter ikke klarer å kopiere.