Får Europa en felles styrke?

Carl Bildt er tidligere svensk statsminister og utenriksminister. Les flere av hans synspunkt her. 

SYNSPUNKT: Da Frankrikes president Emmanuel Macron nylig presenterte forslaget om en egen EU-styrke, ble han avfeid av den amerikanske presidenten Donald Trump (i en Tweet – selvfølgelig). Den tyske forbundskansleren Angela Merkel er imidlertid positiv forslaget, så lenge man trår varsomt.

Temaet ble satt på dagsordenen i november, i forbindelse med hundreårs-markeringen for slutten på andre verdenskrig, som naturligvis rettet europeernes oppmerksomhet mot krig og fred. Da Macron besøkte krigens slagmarker, la han merke til at «freden i Europa er ustabil» og at «vi ikke kan beskytte europeerne med mindre vi har en funksjonell europeisk hær». Han påpekte for øvrig at behovet for beskyttelse også er tilstede «med hensyn til Kina, Russland –  ja, til og med USA».

Behovet for en felles europeisk hær, har blitt diskutert helt siden den spede begynnelsen på europeisk integrering i kjølvannet av andre verdenskrig. I 1945 nektet det franske parlamentet å godkjenne traktaten om Det europeiske forsvarsfellesskap og felles militærstyrker fra Vest-Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg. Siden den gang har man forsøkt en mer økonomisk tilnærming – som i dag utgjør EUs fundament. Det territorielle forsvaret ble i stedet overlatt til NATO og USAs «sikkerhetsparaply».

I løpet av de siste fem tiårene, har imidlertid interessen for å etablere en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i EU økt, og man har utviklet nye strukturer og institusjoner med hensyn til dette. Likevel er dagens debatt om et europeisk forsvar noe helt annet enn tidligere. Fram til nå, har EU stort sett fostret internasjonalt samarbeid innen forskning og utvikling, mens en rekke grupperinger fra ulike medlemsland har arbeidet for å etablere et felles forsvar og sikkerhetspolitikk. Etter all sannsynlighet, vil det bevilges betydelig mer støtte til slike prosjekter i budsjettet for de neste syv årene.  

Macron gjør rett i å tenke at EUs strategiske plattform har blitt mer sårbar.

Europa står overfor et revansjesugent Russland, et påståelig Kina og et uberegnelig USA.

Selv om USA har økt sin militære kapasitet i Europa de siste årene, har de alltid betraktet kontinentet som en plattform for å utføre egne operasjoner på fremmed territorium. Og siden Trump har sådd tvil om Amerikas forpliktelse til å forsvare Europa, burde man ikke la seg overraske av de nye initiativene til en europeisk styrke.

Men det finnes bare tre europeiske land med en robust strategisk kultur; Frankrike, Storbritannia og Russland. De har alle en dyptgående institusjonell forståelse av den geopolitiske maktdynamikken og bruk av militærmakt.

Og det er liten tvil om at Russlands militære opprustning tyder på at de i økende grad er avhengig av «hard» makt for å ivareta egne interesser.

I mellomtiden har Frankrike lansert rammeverket «European Intervention Initiative». Det skal legge  til rette for at medlemsland med betydelig militær kapasitet – som også er villige til å bruke den – kan etablere en felles EU-styrke.

Her må det også presiseres at Storbritannia inkluderes, selv etter at de har forlatt EU. Men når det er sagt, vil nok Macrons mål om en felles styrke under EUs sentrale kommando forbli en drøm den nærmeste fremtid, av den enkle grunn at stater sjeldent gir frivillig slipp på hæren sin.

I løpet av de siste fem ti­årene, har imidlertid interessen for å etablere en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i EU økt

Samtidig er det klokt å vurdere Macrons overordnede mål, som strekker seg langt forbi umiddelbare bekymringer om Trump og Brexit. Kort sagt, så etterspør Macron en mer enhetlig og autonom strategi for å sikre Europas sikkerhets- og forsvarsinteresser i det 21.århundret.

Prosjektet om en felles EU-styrke, vil møte mange hindringer.

Russlands atomtrussel kan bare holdes i sjakk med støtte fra USA. Frankrike og Storbritannia liker ikke å innrømme det, men de har ikke tilstrekkelig atomkapasitet – i hvert fall ikke etter Russlands militære opprustning. Utover atommakten, er det også sannsynlig at USA vil beholde sine sentrale posisjoner når det gjelder kommando, kontroll og etterretning i forbindelse med større internasjonale operasjoner.

Europa er også nødt til å håndtere de indre spenningene. Tyskland kommer til å insistere på at alle nye prosjekter blir en del av EU-systemet, og samtidig kreve at parlamentet godkjenner alle operasjoner. Storbritannia, som snart forlater EU, vil derimot forbli skeptiske til Frankrikes ønske om strategisk autonomi, fordi det kan bety et svekket NATO. Dette gjelder også de øst-europeiske medlemslandene, som er enda mindre villig til å akseptere økt avstand til NATO og USA.

Til tross for en rekke utfordringer, er man i økende grad enig om at Europas forsvar må styrkes og omorganiseres. Det økte trusselbildet fra Russland, Kina og store deler av Midtøsten, utgjør et åpenbart faremoment.

Men den ubehagelige sannheten, er at den fornyede interessen for militært samarbeid også gjenspeiler at Europas strategiske tilnærming er svekket, som et resultat av Brexit og – til en viss grad – Trump.

Jeg tror at det fortsatt vil være den franske hæren som marsjerer ned Champs Elysees på Frankrikes nasjonaldag i flere tiår fremover – ikke en europeisk hær.

Men jeg tror samtidig at landene vil bli mer opptatt av å forsvare Europas suverenitet, og at de vil opptre mer samlet med hensyn til sikkerhet.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org