Alle snakker om tillit, men hvem vil bidra?

SYNSPUNKT: Uenighet er like naturlig som det mangfoldet vi som regel omfavner. Men uenighet endrer ikke spillereglene for offentlig ordskifte på noen som helst måte, og legitimerer ikke at vi synker ned til ukvemsord, karakteristikker og bilder av skadedyr på motstandere, som er egnet til å vekke følelser, heller enn refleksjon.

Det er nå flere som reagerer på ordbruken i den norske politiske debatten. Sylvi Listhaugs Facebook-innlegg for en tid tilbake fikk flerrende kritikk for å være populistisk og for å gjøre "Norge kaldere", og med rette. Men noen av de som kritiserer henne har selv en mistenkeliggjørende og polariserende ordbruk som så visst også gjør Norges ordskifte kaldere. Alle sier at vi trenger å ta vare på tilliten i det norske samfunnet mellom parter som er uenig, men hvem skal bidra til den?

Både tidligere LO-leder Yngve Hågensen og tidligere næringslivstopp Jens P. Heyerdahl d. y. møtte opp på Arendalsuka som sannhetsvitner for at den norske modellen har båret frukter. Både Hågensen og Heyerdahl viste til at den tilliten som modellen bidrar til, og som modellen også er avhengig av, nå er i fare og må videreføres aktivt om den skal overleve i et fremtidig norsk samfunn og arbeidsliv.

Da NHO i sommer la frem «Næringslivets Perspektivmelding» for første gang, med 2050 som tidshorisont, var også tillitsnivået i en globalisert verden et av de store temaene. Så hvis alle mener at tilliten i det norske samfunnet gagner alle som bor her, hvorfor er det da urovekkende tegn på at måten vi snakker sammen på – som skal sikre at vi gidder å samarbeide også fremover – er i endring mot det verre?

Sett fra arbeidsgivers standpunkt, har det de siste årene vært vanskelig å vite når det er på tide å dra i nødbremsen fordi debattformen omkring dem var blitt usaklig. Kanskje skulle man dratt i bremsen allerede i 2014 da SVs leder Audun Lysbakken brukte «kapitalister og kjeltringer» i samme setning? Det var den gang adgangen til midlertidige ansettelser i arbeidslivet ble utvidet. Mange mente og mener fortsatt at dette kommer både arbeidsgivere, arbeidstakere og ikke minst de som stod utenfor arbeidslivet, til gode, men Lysbakken var uenig. Han sa derfor: «Det er en god dag for kapitalister og kjeltringer, og en dårlig dag for alle som vil ha et trygt og organisert arbeidsliv» – underforstått, ham selv.

Kanskje skulle man ropt at det ikke var «fair play» da organisasjonen «For velferdsstaten» i 2015 produserte begrepet og kampanjeboka «Velferdsprofitørene», en bok med klar fordømmelse av å drive lønnsomme virksomheter innen helse og velferd, og med bilder av skadedyr, parasitter og kakerlakker på forsiden. Bildene som er valgt på forsiden av boken forklarer på tydelig vis hva «profitører» for øvrig er: Velferdsbedrifter + kakerlakk. Henvisningen til skadedyr er klassisk, og gjenfinnes i historien flere steder – antydningen gjør skade nok.

Det aller meste av innkjøp fra private leverandører innen helse og velferd skjer gjennom anbud, der kjøper definerer alt fra hvor mange konsulenter du kan bruke, hvor mye man bør gå i overskudd, graden av fagutdannede, osv. Det finnes eksempler på at bedrifter eller personer som driver innenfor feltet har blitt grådige, og det finnes eksempler på brudd på spillereglene og anbudskravene.

Men at enkelttilfellene skal få lov å definere en hel bransje, faller på sin egen urimelighet, uansett bransje. Brudd på arbeidsmiljøloven i offentlig helsetjeneste forekommer løpende (NRK 9.11.17; Oppland Arbeiderblad, 26.07.18; og særlig Dagsavisen 14.03.14) Det er ingen som har gått ut i debatten og derav ment at vi bør slutte med offentlige helseinstitusjoner, slik vi hører om private leverandører hvis det har vært en negativ sak i mediene.

Per Olaf Lundteigen er glad i bilder fra naturens verden – han liker å peke på hva som er sunt og usunt. Han omtalte på en debatt under Arendalsuka bemanningsbransjen – som han tillegger skyld for ustabile ansettelsesforhold i Norge – som «bakterier som sprer seg». Han har med andre ord definert hva som er sunt og usunt, og denne bakterien er usunn. At Lundteigen og andre har vært uenig om hvor gagnlig bransjen og deres kontrakter var, og har kjempet for endringer – ja, det er selv kjernen i politikken. Men hva er neste steg etter at man har innført «ugress», «parasitter», «kakerlakker» om det man er uenig om?

Sylvi Listhaug, FrP, brukte samme stil da hun på Facebook satte likhetstegn mellom Ap og ansiktsløse terrorister – en åpenbar henvisning til noe vi frykter. En populistisk retorikk som vekker følelser. Det er ikke en slik tone som er egnet til å bygge tillit mellom parter i samfunnslivet og i arbeidslivet – parter som selvsagt befinner seg i forskjellige roller, og som selvsagt er uenige. Stortinget tillater ikke slik ordbruk: debatten hadde ikke levd lenge i landet hvis man tillot det. Stortinget har selvsagt samme regler for høyresiden og venstresiden – det må vi også ha ellers.

Jeg utfordrer de som er uenige i sak med oss til å si det med rene ord, harde fakta. Jeg utfordrer deltagerne i det offentlige ordskiftet til å bygge tillit, husholdere med det som er skapt av trepartssamarbeid over lang tid – av respekt for de som har gått foran, og av frykt for å forsterke forskjeller, forstørre uenighet, og splitte vårt felles ansvar. Hvis ikke vi gjør det, hvem skal da gjøre det?

Anne-Cecilie Kaltenborn er administrerende direktør i NHO Service og Handel.