Å navigere det syriske sluttspillet

Carl Bildt er tidligere svensk statsminister og utenriksminister.

SYNSPUNKT: I et nylig møte med Tysklands forbundskansler Angela Merkel uttrykte Putin sitt håp om at EU ville hjelpe med å bygge opp igjen Syria slik at dets fortrengte innbyggere kan begynne å vende hjem igjen. Og de siste ukene har russiske diplomater på påtrengende vis solgt inn det samme budskapet i de europeiske hovedstedene.

For å være sikker, nå som Bashar al-Assads regime har gjenvunnet landets territorium, er det tydelig at borgerkrigen i Syria trappes ned. Men det utfallet var ikke uunngåelig. Tvert imot var den syriske hæren på et tidspunkt nær ved å kollapse. Bare ved hjelp av krisehjelpen fra Iransk-støttede militser og russiske flystyrker klarte Assad å snu situasjonen.

I mellomtiden har de amerikanske forsøkene på å etablere en moderat bevæpnet opposisjon oppnådd lite, bortsett fra å gi Kurdish People’s Protection Units (YPG) – en avlegger av Kurdistan Workers Party (PKK) – kontroll over den stripen av det nordlige Syria som ligger inntil den Tyrkiske grensen.  Det eneste som gjenstår nå er å ødelegge Al Nusras gjenstående enklave i Idlib og megle fram en type enighet mellom YPG og Assad.

Assad har overlevd på tross av forferdelige tap. Mer enn halvparten av den syriske befolkningen har blitt forflyttet innenlands, eller tvunget til å flykte til land i nærheten, eller til Europa. Mye av Syrias infrastruktur – fra boligblokker til sykehus – ligger i ruiner. Og det er vel unødvendig å nevne at landets økonomi har blitt knust på grunn av konflikten og sanksjonene landet ble påtvunget som del av det mislykkede forsøket på å tvinge Assad til å ta et politisk oppgjør.

Ikke noe annet land det siste halve århundret har lidd så tunge tap både når det gjelder menneskeliv og fysisk ødeleggelse. Det kan ikke være noen tvil om at ansvaret for denne tragedien ligger hos Assads regime og dets russiske og iranske sponsorer. De vil selvsagt se at de bekjempet terrorisme, som om det kan forsvare deres kritikkløse metoder og hensynsløse manglende respekt for sivile liv. Men fremtidige generasjoner vil huske den virkelige kilden til en terror som har gjestet Levanten gjennom de siste sju årene.

De estimerte kostnadene for å bygge Syria opp igjen varierer mye. Mens en rapport fra Verdensbanken i 2017 anslår prisen til rundt 225 milliarder dollar, anslår nyere evalueringer en sum på nærmere 400 milliarder dollar. Andre forventer at kostnadene vil bli på nærmere 1 billion. Og i disse anslagene regnes ikke en gang de menneskelige kostnadene etter krigen med.

Det er klart etter Putins sjarmoffensiv mot Europa at Russland ikke har noen intensjon om å dekke selv en liten del av denne regningen. Kremlin kjenner tydeligvis ikke på at den har noe forpliktelse til å bygge opp igjen byene og få i gang igjen virksomhetene som bombene dens har ødelagt.

Heller ikke USA er særlig ivrig til å hjelpe. Bare forrige uke stoppet Trump-administrasjonen 230 millioner dollar i finansiering for rekonstruksjonen av Raqqa og andre områder som har blitt frigitt fra ISIS. Den håper nå at Saudi-Arabia vil dekke regningen i stedet. Om dette var et lurt trekk, gjenstår å se.

Ikke noe annet land det siste halve ­århundret har lidd så tunge tap både når det gjelder menneskeliv og fysisk ­ødeleggelse

Med USA som trekker seg tilbake, er det tydelig at Putin plutselig ønsker å snakke med Europa om den vanskelige situasjonen til syriske flyktninger. Han brydde seg ikke om dem når bombene hans falt ned over nabolagene deres og tvang dem til å flykte. Men nå som han ønsker at Europa skal kausjonere ut Assad, har han funnet litt medfølelse.

Men det er nå klart at Assad til og med ønsker at fortrengte syrere skal vende tilbake. Om ikke annet, ser det ut som om han er klar for å utnytte situasjonen til å bygge opp igjen landets etniske og politiske sammensetning, noe som vil gjøre det tryggere for hans egen minoritetsgruppe, alawittene. Derfor skal en ny lov gi flyktningene bare ett år til å gjenvinne deres eiendom, før regjeringen tar den. Andre byråkratiske krav ser også ut til å være designet for å tillate syriske myndigheter å nekte tilbakereise til dem de ikke liker.

Dessuten har Assad uttrykt eksplisitt at europeiske selskaper ikke er velkomne til å hjelpe med gjenoppbyggingen, og at fortrinnsrett skulle gis til russiske firmaer. Det er klart at regimet forbereder å profittere på enhver hjelp til gjenoppretting som kommer dets vei. På grunn av alle disse årsakene, er det siste europeiske land burde gjøre å sende penger direkte til Assad. Et mye bedre alternativ er å gi direkte økonomisk støtte til enkeltindivider og familier som er villige til og i stand til å dra tilbake til hjemlandet sitt.

Samtidig bør ikke EU gi sanksjoner før det har blitt etablert en troverdig politisk enighet mellom regimet og opposisjonsstyrkene. Spørsmålet er om en slik politisk enighet i det hele tatt er mulig. Så langt har hvert realistiske forslag blitt torpedert av Assads insistering på å beholde makten.

Assad ville gjøre lurt i å huske at han nå regjerer over vrakrestene av et land. Selv ikke når geværsalvene stilner vil hans land være trygt. Hans manglende evne til å gjenopplive Syria vil gjøre ham sårbar på samme måte som hans motstand mot å sette i verk politiske reformer gjorde for åtte år siden. Europa har ingen interesse i å redde Assad fra det dilemmaet. Hjelp til Syria må avvente en genuin politisk løsning. Etter ødeleggelsen som Assads regime har stått bak finnes det ingen annen vei fremover.

Oversatt fra engelsk av Anne Marit Jordahl. ©Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org