Vi må rydde opp i arbeidslivet

SYNSPUNKT Våren 2016 skrev den norske arkitekten Cathrine Vigander en artikkel i Byggeindustrien der hun hevdet at «vi bygger med for lav kvalitet i Norge i dag».

Hun pekte blant annet på utskifting av materialer og komponenter allerede kort tid etter ferdigstillelse som et enormt miljøproblem og et stort samfunnsøkonomisk problem. «Kombinasjonen av dårlig tid, krav til inntjening og ansvarsfraskrivelse påvirker kvaliteten av det som bygges. ‘Money talks - quality walks’», skrev hun.

Selv har jeg ikke tall på hvor mange byggeplasser jeg har vært på, der dårlig utført arbeid har vært regelen fremfor unntaket. En av de siste plassene jeg besøkte mens jeg arbeidet i Fellesforbundet, var en boligblokk på Bjølsen i Oslo. Der hadde hovedentreprenøren satt bort arbeid og leid inn arbeidere i stor stil. Da jeg besøkte plassen var prosjektet halvannet år på overtid, med merkostnader som beløp seg til 40-50 millioner kroner.

Det som skulle være en liten utbygging utviklet seg til å bli et årelangt mareritt for alle parter, ikke minst for beboerne selv. Rørene viste seg å ikke være brannisolert, dreneringen var så dårlig utført at alt måtte gjøres på nytt, murpussen ramlet av veggene innvendig, flere hulldekker var fulle av vann, og baderomsdørene tålte ikke fuktighet. Snart viste det seg også at nybygget var så dårlig fundert at det hadde begynt å sige. Da jeg var der hadde det sklidd ut 25 millimeter, og i flere av leilighetene dekket ikke parketten lenger hele gulvet. Vi kunne stikke tommestokken rett ut i fri luft mellom det gamle bygget og nybygget.

Det som skulle være en rask og billig løsning basert på såkalt «billig arbeidskraft» ble med andre ord både tidkrevende og dyrt. De tillitsvalgte jeg snakket med på prosjektet anslo at opprettingsarbeid som dette tar to-tre ganger så lang tid som om man gjør det skikkelig første gangen. Likevel vurderte ikke hovedentreprenøren å skifte strategi. Fra å ha hatt 65-70 fagarbeidere fast ansatt i bedriften var de nå nede i 15.

Eksempelet er dessverre nokså representativt for hva mange av de største aktørene i byggenæringen har holdt på med de siste årene, og kanskje særlig i hovedstadsområdet. I en tid der man burde tatt lederskap og utviklet digitale løsninger knyttet til informasjonsflyt, industrialisering av arbeidsprosesser og robotisering, har mange av byggeplassene jeg har vært på snarere vært preget av avmekanisering: Der man før ville brukt en lift, heis eller kran, er man tilbake til å bruke rygg og armer.

Og der selvstendige fagarbeidere før ville tatt initiativ, tatt medansvar for produktivitet og drevet frem skrittvise innovasjoner, har vi nå gjeninnført et mellomledersjikt av peke-ledere som vi egentlig rasjonaliserte vekk for flere tiår siden.

I takt med at de faglærte og fagorganiserte har forsvunnet fra byggeplassene, har de kriminelle kommet inn. Klubbene og de tillitsvalgte utgjorde et ubyråkratisk og effektivt førstelinjeforsvar mot useriøsitet, sosial dumping og i siste instans kriminalitet, men ble fortrengt til fordel for innleide arbeidere som ofte hadde lite kunnskap om sine rettigheter i Norge. Mange av de ble ofre for konkursryttere og organiserte kriminelle. Det organiserte arbeidslivet ble fortrengt til fordel for den organiserte kriminaliteten.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå omsetter byggenæringen for 225 millioner kroner i timen. Det er avgjørende for samfunnet hvorvidt disse pengene investeres i virksomhet som er basert på kvalitet, kunnskap og kompetanse, eller om den sløses bort i ineffektive og uproduktive bedrifter som leverer lav kvalitet. Den gråsvarte økonomien utkonkurrerer seriøse virksomheter, og er både med på å finansiere og renvaske annen kriminell virksomhet. Ifølge skattedirektør Hans Christian Holte anslås det at nesten hver tredje krone i byggenæringen er svart. Det er snakk om mellom 130 og 140 milliarder kroner hvert år.

Mange av de feilene som er blitt utført på norske bygg det siste tiåret er ikke utført av vond vilje, men er et resultat av manglende kunnskap om norske standarder, dårlige materialer, tidsnød, anbudsrunder der alle kun går etter (tilsynelatende) laveste pris, en fryktkultur i de utførende firmaene – eller en kombinasjon av alt dette. Om du er redd for å få sparken, sier du ikke fra om egne feilgrep, men forsøker å skjule dem; og om du mangler forutsetningene for å gjøre en jobb skikkelig, og heller ikke forstår de beskjedene du blir gitt, er det fristende å si «ja, ok» dersom alternativet er fyken.

Derfor er Høyres og Fremskrittspartiets svekkelser av arbeidsmiljøloven og fagbevegelsen, den generelle åpningen for midlertidige ansettelser og deres passivitet i møtet med sosial dumping, svært alvorlig for norsk arbeidsliv.

Vi organiserer oss nå bort fra det som gjør oss gode – tillit, smidighet, samarbeid og en kultur der man sier fra om feil, farer og mangler – og erstatter det med krav til kortsiktig lønnsomhet, og ineffektive – og noen ganger helt meningsløse – kontroll- og måleregimer. Aller lengst gikk denne utviklingen i Oslo, som under borgerlig styre nærmest avviklet de yrkesfaglige utdanningene, og gjorde det umulig for de seriøse håndverksbedriftene å konkurrere.

I boka mi, «Hvem skal bygge landet», beskriver jeg hva det var som gjorde at sosial dumping i flere bransjer fikk utvikle seg til regelrett arbeidsmarkedskriminalitet, og diskuterer hva vi kan gjøre med det. Det handler blant annet om å regulere bemanningsselskapene og innleie av arbeidskraft strengere, sette en stopper for det løsarbeiderregimet som har fått bre om seg, styrke tilsynsmyndighetene og ikke minst: Å styrke det organiserte arbeidslivet.

I Oslo er denne snuoperasjonen allerede i gang, med en satsing på yrkesfag og en opprydding i arbeidslivet. For første gang har kommunen dessuten kunnet gi en læreplassgaranti i flere fag, deriblant bygg og anlegg.

Resultatet har ikke latt vente på seg: En økning på 27 prosent i søknadene til de yrkesfaglige linjene.

Det viser at politikk nytter – og at det har mye å si hva slags politikk som føres.