Prispresset i offentlige innkjøp

Vibeke Hammer Madsen er administrerende direktør i Hovedorganisasjonen Virke. Les flere av hennes synspunkt her. 

SYNSPUNKT: Det man derimot bør stille spørsmål ved er hvilket ansvar det offentlige selv må ta for kvaliteten på tjenestene, når det alt for ofte er slik at pris er det mest tungtveiende kriteriet når stat og kommune skal velge leverandører.

Ideologiske skylapper fremfor fakta. Dette er en debatt bak ideologisk funderte fordommer mot deler av privat sektor. At flere aktører konkurrerer om kontraktene når det offentlige skal finne leverandører av tjenester, er skjerpende for alle parter og er en driver til innovasjon, kvalitet og god kostnadsstyring til det beste for skattebetalerne og statsbudsjettet. Men pris må ikke overstyre målet med å levere kvalitativt gode tjenester.

Kommunene bør legge mindre vekt på pris. I en ny omfattende studie av Oslo Economics utarbeidet for Virke stilles det spørsmålstegn ved at kommunene bruker konkurranser primært for å redusere utgifter. Dette er også en erfaring mange av Virkes medlemsvirksomheter fremhever – det gjelder både innenfor velferd, servicebedrifter og kompetanse og teknologibedrifter: Engasjerte virksomheter ønsker å komme med nye ideer, produkter og innhold, men prisfokuset begrenser handlingsrommet kraftig.

Virksomheter, offentlig som private, lærer gjennom at konkurranse er skjerpende

Dette skyldes nok både kortsiktige budsjettperspektiv og til dels manglende innkjøpekompetanse. Hvis bestemor ikke får næringsrik mat i kantinen på sykehjemmet, får hun en friskere alderdom da? Hvis renholdet gjøres med harelabb, blir arbeidsmiljøet sunnere og sykefraværet lavere? Hvis pris begrenser mulighetene til å levere kvalitet og innovere, taper Norge i det lengre løp.

Ja, private bidrar til innovasjon. Om politikere med privatangst ikke vil lytte til næringslivet, kan de kanskje lytte til Forbrukerrådet? I en debatt i regi av Virke og Civita under Arendalsuka viste fagdirektør Anne Kristin Vie til eksempelet hvor private aktører som gikk foran og ga brukerne sine en fast hjemmehjelper. I ettertid kan vi se at flere kommuner prøver å gjøre det samme. Men det måtte en privat aktør til for å få bevegelse hos kommunene.

At private bidrar til tjenesteinnovasjon også i offentlige virksomheter, ser vi i Virke på mange områder. Ta for eksempel Kirkens Bymisjon i Oslo som har utviklet konseptet Omsorg+. De har med sitt tilbud på Kampen Omsorg+ etablert et tilbud som retter seg mot folk over 67 år med behov for større trygghet, aktivitet og muligheter for sosialt fellesskap samtidig som de ikke har behov for full sykehjemsplass

- flott for den enkelte og verdifullt for samfunnet.

Jeg hører det ofte hevdes at «det offentlige kan gjøre det samme» når en privat eller ideell virksomhet har lykkes med noe positivt. Et slikt resonnement ser bort ifra det elementære behovet vi alle har for å lære av hverandre. Virksomheter, offentlig som private, lærer gjennom at konkurranse er skjerpende. Private tar med seg erfaringer fra andre kommuner, så vel som land. De kan bidra til læring på tvers av sektorer, innføre nye metoder, ny teknologi og helt nye måter å levere tjenester på. Det er «value for money»: mer kvalitet per krone det offentlige bruker.

Våre politikere må støtte oppunder alle mulighetene for gode samarbeid mellom offentlig, og private. De må ta ansvar for å slippe flere private og ideelle virksomheter til og ta ansvar for balanserte innkjøpsregimer hvor kvaliteten ikke ofres av prishensyn.