Overhengende fare for beslutningsvegring

Konsulent i Devoteam Fornebu Consulting Erlend Vestre bidrar jevnlig med Synspunkt. Les hans innlegg her.

SYNSPUNKT: Behovet for tiltak for opprettholdelse av velferdstilbudet i tiårene fremover er blitt tydeligere siden forrige perspektivmelding. Regjeringen selv understreker viktigheten av beslutningsevne. Det er grunn til å frykte at det er beslutningsvegring som blir realiteten, skriver Erlend Vestre. 

Perspektivmeldingen er krystallklar: De siste tiårene har vært en gyllen periode for norsk økonomi og for offentlige finanser. Velferdstilbudet er blitt bygget kraftig ut, en utbygging som har kommet de aller fleste til gode. I de kommende årene forutsettes det at veksten vil være vesentlig mer beskjeden. En eldre befolkning, fallende olje- og gassinntekter og produktivitet gir reduserte inntekter og økte utgifter i offentlige budsjetter. Meldingen skisserer tiltak for å møte denne utviklingen: andelen som er i jobb må opp, vi må stå lenger i jobb og øke produktiviteten i både privat og offentlig sektor. Som det står i Perspektivmeldingen: «Beslutningsvegring kan vise seg å bli en særlig utfordring i en økonomi hvor mye lenge har gått godt». Det er to egenskaper ved de politiske beslutningsprosessene som gjør at det er en overhengende fare for beslutningsvegring.

Den første egenskapen er asymmetri mellom kostnader og gevinster. Vi mennesker er dårlige til å reagere på farer som er uklare og langt frem i tid. Vi vet derimot hva vi har og hva vi risikerer å miste. Veien frem til beslutninger er dermed lang når kostnadene er nært plassert i tid og hos konkrete grupper i samfunnet, mens gevinstene er uklare, langt frem i tid og usikkerheten er stor. Flere av tiltakene som omtales i perspektivmeldingen vil treffe konkrete grupper i samfunnet tøffere enn andre, som for eksempel tiltakene for å stimulere til økt arbeidsdeltakelse og pensjonsreform også for offentlig sektor.

Effekten av gjennomførte tiltak vil alle få nytte av, og det er jo bra. Men gruppene som må bære kostnaden, vil ikke nødvendigvis ha den samme forståelsen for gevinstene de får ta del i på sikt. Politikere overlever av å tilby nye og bedre goder, ikke av å redusere velferdsnivået. De politiske partienes landsmøter, som er oppvarming til høstens Stortingsvalg, er et signal om nettopp dette. Ungdomspartiene er tydelige på behovet for å starte avvenningen av oljepenger allerede nå. De politiske partiene som skal sikre seg mandater i høstens stortingsvalg virker derimot lite villige til å slanke seg. De vil heller fremme politikk som tekkes velgerne her og nå, i stedet for politikk som skaper umiddelbar misnøye, men som vil gavne oss alle om en del år.

Den andre egenskapen er behovet for flertall. Norge er et gjennomorganisert samfunn. Politiske prosesser er dermed prosesser med mange aktører, med ulike problem- og behovsforståelse. Resultatet blir et kompromiss mellom tilstrekkelig antall beslutningstakere. Kompromiss er positivt fordi det samler støtte bak tiltaket. Men kompromiss betyr også uklare og tolkbare beslutninger som kombinerer motstridende mål. Tiltakene blir mer komplekse og gir dermed lavere effekt og økte kostnader. Rattsøutvalget omtaler mange, komplekse, motstridende og lite målbare mål som en viktig årsak til ineffektivitet i offentlig sektor. Normanutvalget sitt hovedpoeng på 90-tallet var at offentlig ineffektivitet først og fremst var resultatet av aktive politiske valg, og ikke dårlig administrasjon eller svak intern effektivitet i den enkelte virksomhet.  Tiltakene som er nødvendig for å møte fremtidens utfordringer krever politiske beslutninger. Behovet for flertall vil vanne ut effekten av tiltakene, og antagelig bidra til å skape ineffektivitet i offentlig sektor stedet for økt effektivitet. Det motsatte av formålet med tiltakene.

Det er grunn til å mistenke at de vanskelige beslutningene utsettes så lenge det er oljepenger tilgjengelig for å smøre maskineriet. Politikere vil helst slippe å fatte beslutninger som er upopulære hos veldig mange velgere. Et sannsynlig scenario er derfor at velferdstilbudet økes med tilhørende økte kostnader, noe som gjør det vanskeligere å effektivisere, og som på lang sikt vil resultere i kutt som befolkningen ikke får tilstrekkelig tid til å forberede seg på.