Om forholdet mellom ­forskning og politikk

SYNSPUNKT I et samfunn som blir stadig mer komplekst og baserer seg stadig mer på kunnskap, blir det svært viktig å forstå hva forskningen kan gi oss, og hva som er forskningens begrensninger.

Det blir enda viktigere å forstå at forskningen ofte ikke kan gi sikre svar. Hva slags kunnskap bygger vi på? Bruker vi den beste kunnskapen til å utvikle samfunnet og politikken? Har vi den kunnskapen vi trenger? Hvem kan fortolke hva kunnskapen betyr?

Forskningen er også i endring. Mange spørsmål krever et sterkere innslag av flerfaglige, problemorienterte tilnærminger fordi det er tale om studier av svært komplekse systemer. Det dreier seg ofte om samfunnsfaglige, miljøfaglige og helsefaglige spørsmål.

Den politikkrelevante forskningen flytter seg inn på områder der det er store hvite flekker og der konklusjoner må uttrykkes i sannsynligheter heller enn i sikker kunnskap. Dermed blir det også større usikkerhet knyttet til hvilke konklusjoner en kan trekke og hva som er relevant for politisk handling.

I tillegg må vi ta inn over oss at mange av de områdene der forskning både bør og kan bidra, også er områder som er konfliktfylte og der verdigrunnlaget betyr mye. I denne situasjonen må vi innse at heller ikke forskningen selv er verdifri.

Vitenskapen blir tydeligere en integrert del av samfunnet og ikke noe som står over eller utenfor samfunnet. Dermed må også forskerens rolleforståelse endre seg.

Relevante problemstillinger

Disse problemstillingene er særlig relevante i samfunnsforskningen, men ikke bare der. Miljø- og klimaforskning, og forskning knyttet til folkehelse er også områder der politikk og kunnskap kan møtes på utfordrende måter.

Samfunnsfagene studerer fenomener hvor kompleksiteten er overveldende. Nobelprisvinneren Paul Krugman sa en gang at hvis en økonom skulle få sjansen til å bli gjenfødt, så ville en som hadde levd et gudfryktig liv bli gjenfødt som fysiker, mens en syndig ville bli gjenfødt som sosiolog.

Under finanskrisen hadde vi en debatt om økonomifaget hadde spilt fallitt. Burde ikke økonomene sett tegnene i tiden slik at samfunnet var mer forberedt. Fremragende fagfolk var også sterkt uenige om hva som var rett medisin.

I USA var noen nobelprisvinnenende økonomer sterke talsmenn for en kraftfull stimuleringspakke, mens andre nobelprisvinnere hadde forslag om en helt annen politikk. Så kunne vi kanskje trøste oss med at vi fem år etter kunne se hvem som hadde rett. Dessverre er det ikke så enkelt.

Etter fem år kunne økonommiljøene fortsatt diskutere hva som ville ha vært riktig. Samfunnsøkonomiens kompleksitet gjør at det er et utall variable som påvirker utfallet og samtidig virker politiske tiltak i et landskap der en rekke andre faktorer også påvirker utviklingen.

Politikkutviklingen trenger derfor kunnskap mer enn noen gang, men i svært mange situasjoner kan ikke forskningen levere svar bygget på entydige faglige konklusjoner som er hevet over enhver tvil.

Kompleksiteten

En som har vært svært opptatt av forholdet mellom forskning og politikk er mannen som er Chief Science Advisor på New Zealand, Sir Peter Gluckman. Han peker nettopp på at kompleksiteten i de spørsmålene politikkutviklingen dreier seg om er stor.

Kunnskapen gir ikke entydige svar. Det er mange ukjente faktorer, man må snakke om sannsynlighet heller enn sikkerhet. Man må utvikle et systemperspektiv heller enn å se på enkeltfaktorer.

Når forskningen ikke kan gi klare svar blir det også tydeligere at politikk ikke avledes av kunnskap alene, men av verdisyn, holdninger, erfaringer, forståelse av opinionen osv.

Politikerne trenger forskningens evne til systematisk, datadrevet, kritisk kunnskapsutvikling

La meg ta et nytt eksempel. Det er forsket mye på sykefravær men fortsatt er det stor faglig uenighet på dette feltet. Hvordan skal vi forstå nivået på sykefraværet, og hva er tiltak som kan begrense et høyt sykefravær?

Og selv om den faglige forståelsen av sykefraværet hadde vært entydig, ville det gjenstå et rom for politikk, for verdisyn, ulike avveininger osv. Hva betyr dette for forskningen i samfunnet og for forskerrollen at forskningsbasert kunnskap er svært relevant, samtidig som forskningen er preget av usikre data og ikke kan gi sikre svar?

Forskerens faglige uavhengighet blir ikke mindre viktig, men man kan svært ofte ikke innta en opphøyet posisjon som om man skal forklarer gravitasjonsloven. Dermed skapes også en ny situasjon for forskningskommunikasjon.

Forskeren må være åpnere rundt hele forskningsprosessen fram til resultatene man kan presentere. Hvilke valg er gjort for spørsmålsstillinger, datagrunnlag, analysemetoder, tolkning og tolkningsforutsetninger?

Faglig profesjonalitet

Hvis man møter motbør, og politikere utfordrer tolkninger eller datakvalitet, slik for eks statsråd Sylvi Listhaug gjorde i fjor høst, må man møte dette med stor faglig profesjonalitet.

Denne profesjonaliteten må inkludere en forståelse av at forskningen opererer med saksforhold som ikke gir svar med to streker under.

Det betyr at forskeren ikke kan vente at verken andre forskere eller politikere bukker og takker uten spørsmål og innsigelser. Økt kompleksitet krever åpenhet, ydmykhet og profesjonell sikkerhet.

Samtidig må politikere anerkjenne vitenskapens betydning og ha respekt for kunnskap. Man kan ikke velge bort kunnskap man ikke liker. Det at forskningen ikke har sikre svar, betyr ikke at forskningen blir mindre viktig.

Forskningen har større muligheter enn før til å opplyse saken på svært viktige måter. Politikerne trenger forskningens evne til systematisk, datadrevet, kritisk kunnskapsutvikling.