Nye norske muligheter i et mer tilgjengelig Kina

I 2010 satset Forskningsrådet, og Forsknings-Norge, tungt på Kina. Fra tusenårsskiftet hadde vi gradvis økt innsatsen for norsk-kinesisk forskningssamarbeid.

Vi arrangerte en rekke seminarer og konferanser i landet. Vi hadde tett dialog med myndighetene på ulike nivåer om seminarene, og om felles utlysning av forskningsmidler.

Da presidenten for det kinesiske vitenskapsakademiet, Lu Yongxiang, besøkte Norge i 2010, satte han av rikelig tid til samtaler på kontoret mitt, og han viste stor interesse for mulighetene for å utvide forskningssamarbeidet med Norge.

Forskningsrådets store engasjement dette året lokket også mange norske forskere til Kina. Våre seminarer skulle være et utstillingsvindu for norsk forskning.

Mange konkrete planer om prosjektsamarbeid ble utviklet den sommeren og høsten.

Etter at Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris på tampen av 2010, endret det aller meste seg, selv om det tok litt tid før konsekvensene gjorde seg gjeldende lengre nede i systemet.

Vi rakk å gjennomføre en stor fellesutlysning med det kinesiske vitenskapsakademiet. Siden har vi ikke vært i nærheten av å få til noe lignende.

Selv om Norge fikk en ny stilling som forskningsråd ved ambassaden i Beijing, ble det stille.

Mange norske forskere og bedrifter var fortsatt interessert i å samarbeide med Kina, men det ble mindre aktivitet.

Forskningsrådet fikk merkbart færre henvendelser i 2011 og delvis i 2012. Men etter dette har interessen for norsk-kinesisk forskningssamarbeid gradvis tatt seg opp igjen.

Når dørene igjen åpnes på vidt gap er det viktig at norske forskere griper mulighetene. Kinesisk forskning har vært i sterk fremgang og er blitt kvalitativt svært mye bedre.

Kinesiske institusjoner har hatt en sterk økning i antall publikasjoner, i de aller beste tidsskriftene. I tillegg har landet satset mer enn noe annet land på å bli en innovasjonsstormakt.

I 2012 kunne vi notere at Kina var landet med flest forskerårsverk i verden. Mens USA i 2013 hadde 1,3 millioner forskerårsverk var det 1,5 millioner årsverk i Kina.

De 28 EU-landene hadde 1,8 millioner forskerårsverk. Selv om USA fortsatt er verdens største forskningsnasjon målt i investeringer, har Kina den sterkeste veksten og kan allerede om to år gå forbi USA.

De står alene for 16 prosent av utgiftene til forskning og utvikling. Det er bemerkelsesverdig er at Kina i løpet av en 20-årsperiode har 22-doblet sin vitenskapelige artikkelproduksjon.

Ingen andre land i verden har investert like målrettet i forskning og innovasjon som Kina.

Innovasjonsmobiliseringen i Kina er knyttet til store investeringer i innovasjonshub'er og forskningsparker. 

I tillegg har universitetene fått større autonomi i arbeidet med kommersialisering og i sitt samarbeid med næringslivet.

Kinesiske kunnskapsintensive bedrifter innenfor mobilteknologi og IKT utgjør en gigantisk klynge, og har bidratt til at Kina nå er en mer relevant innovasjonspartner på dette feltet enn i 2010.

De store investeringene i forskningsinfrastruktur, som tiltrekker seg internasjonale forskningsmiljøer, er også med på å gjøre Kina til en av verdens aller viktigste forskningsnasjoner.

Utfordringen for norske myndigheter fremover er å hente inn igjen det etterslepet som har bygget seg opp når det gjelder ordninger som skal lette forsknings- og innovasjonssamarbeidet.

Vi håper at det, i tillegg til frihandelsavtaleforhandlinger, også settes i gang prosesser med sikte på å gi nordmenn de samme visumvilkår som andre europeiske land.

EU-borgere nyter i dag visumfrihet i 72 timer, og i hele 144 timer innenfor Shanghairegionen. Amerikanere får nå ti års flerinnreisevisum.

I Kinas foreløpig siste femårsplanen ble vedtatt i 2016, er innovasjon hovedprioriteringen. Innovativ teknologi, og kanskje i enda større grad innovative forretningsmodeller, vil være drivere i Kinas økonomiske vekst fremover.

De siste årene har vi sett fremveksten av Tencent, Alibaba og Xiaomi. I dag er de gigantselskaper i internasjonal målestokk.

Felles for disse er at de har lykkes med helt nye forretningsmodeller som de har klart å skalére opp. I Kina er skalérbarhet noe annet enn i Norge.

Kinesiske mobilapper er blant verdens mest brukervennlige, og Kina har flere mobilbrukere enn noen andre land.

Kineserne har utviklet innovative applikasjoner som er enkle og oversiktlige, samtidig som de kan utføre mange ulike svært avanserte operasjoner.

En middels suksessfull applikasjon i Kina har 20 millioner brukere. Supersuksessen Wechat, har over 700 millioner brukere. Her er det noe å bryne seg på for alle, og mulighetene for norske forskningsmiljøer og bedrifter er svært store.