Kritikk fra egen rekke

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Innlandet. Les flere av hans synspunkt her. 

SYNSPUNKT: Ved første øyekast synes boken, «Can We Avoid Another Financial Crises», til den australske økonomen og «nykeynesianeren» Steve Keen, å ha et for lite i antall sider – 147.

Boken er designet nettopp kompakt ment å skulle «sprenge» de herskende økonomiske teorier, bringe fram feilforståelse og fordommer, og ramme selv hans egen nykeynesianisme. Han har uttalt at «Economics needs reform: both Left and Right are Wrong».

I boken spør Steve Keen hvorfor gjeld har brakt land som USA, Storbritannia, Frankrike og landene i Sør Europa til å bli «zombie-økonomier»? Han viser hvordan det går når gjeld ignoreres, og viser videre til nyliberal økonomisk teori hvor nettopp gjeld er en blind flekk i teorien. Beskjeden derfra er «ikke bry deg om gjeld».

Innen EU er det særlig Sør Europa som ikke klarer å komme over finanskrisen fordi markedsøkonomer i Det internasjonale pengefondet (IMF) og i EU-kommisjonen benekter at gjeld betyr noe. Hellas er på sammenbruddets rand. Her er Keen original, og bryter med det gamle og berømmelige keynesianske prinsippet om betydningen av statlige økonomiske intervensjoner og underskuddfinansiering i krisetider – gjerne ved opptak av statslån. Keen kritiserer Keynes som synes å ha glemt at lån må tilbakebetales.

Han ser spesielt på Storbritannia og nyliberalismen, og viser hvor stabilt forholdet var mellom landets private låneopptak og BNP  gjennom et århundre inntil Margaret Thatchers nyliberale politikk omstyrtet det hele. Gjelden vokste og økonomene lovpriste den boomen med vekst som ble skapt. Keen foreslår at denne bølgen av nyliberal politikk blir kalt «deform» i stedet for «reform».

Vi er internasjonalt ennå inne i en økonomisk resesjon, og markedsøkonomiske modeller er ute av stand til forutse eller forklare en økonomisk depresjon. Det snakkes om naturlige svingninger i kapitalismen som en naturlov. Hva er dette? Det finnes ikke noe naturlov for dette, sier Keen. Det kommer av at depresjoner i sin hovedkarakter er finansielle. Markedsøkonomiske sykluser er i seg selv finansielle sykluser, det vil si sykluser hvor lån bygges opp og så senere ender opp i en økonomisk kollaps av tynget gjeld. Hitler måtte igangsette en verdenskrig for å bekjempe tysk gjeldskrise. Overbelastning av gjeld til en politisk maktgruppering, for eksempel nasjonalstaten, kan medføre krig, at verdier røves for å kompensere for gjeld. Amerikanske økonomer frykter hva som skjer med president Donald Trumps ekspansive politikk og USAs gigantiske utenlandsgjeld i så måte.

Vi tror at vi eier vår egen gjeld. Det gjør vi ikke

Keen avviser teoriene til en annen nykeynesianer, nobelprisvinner Paul Krugman, som mener at bankene ikke egentlig gir kreditt men bare resirkulerer sparing som om de var sparebanker og ikke forretningsbanker. Det er den samme gamle leksa, fordi sier Keen – vi tror at vi eier vår egen gjeld. Det gjør vi ikke.

Det som er flott med boken er at den er så kompakt. Det gjør den lett tilgjengelig. Den går bak om de mange matematiske ligningene i økonomisk teori, og Keen finner fram til de enkle forutsetningene og rammene bak matematikken. Uten matematikk forstår vi at årene fram til finanskrisen 2008 var preget av voksende bankmakt og økende rikdom til de få, mens den store hop fikk sin levestandard opprettholdt gjennom lån og en voksende velferdsstat.

Ja, sier Keen, nasjonale økonomier kan manipuleres til å blomstre ved å skape «junk economies», dvs. ved at staten opptar lån og slik øker en etterspørsel som fremmer vekst i verdiskapingen målt i BNP. Men i virkeligheten er det bare en utsettelse, simpelt hen fordi det fører til stadig mer kreditt som senere må tilbakebetales.

Det er dette han kritiserer tidligere nevnte Margret Thatcher fot, og likedan tidligere Sentralbanksjef Alan Greenspan i USA. Også søreuropeiske land kan nevnes. Nyliberal økonomisk ideologi hjernevasket politiske og andre ledere, og mange av dem ble i realiteten banklobbyister. En referanse Keen av gode grunner ikke nevner er en fersk undersøkelse gjort i EU-området som viser at folk har liten tillit til politikerne, mens bankene ligger langt over i å ha tillit. Banker og gjeld hører sammen.

De dominerende økonomiske modellene ignorerer den veldige overbelastningen av gjeld som rir den vestlige kapitalismen. Hvorfor er det blitt slik? Keen sporer opp det han kaller «endogenous money creation». Det betyr at bankkreditt i hovedsak går til kjøpere av fast eiendom, selskaper o.a. Han foreslår et navneskifte som uttrykker og angir realiteten. På norsk blir det «Penger og Gjeld med Opprinnelse i Bank» (POB).

Vi kjenner problemstillingene i Norge godt, med skyhøye boligpriser og gjeldsopptak for kjøpere. Dette kan ikke gå bra. Med Keens oppfatning vil Norge oppleve et økonomisk krasj i den nære framtid. Men Norge har jo Pensjonsfondet – Utlandet til å dekke gjeld, så inntil videre og slipper vi keynesiansk underskuddbudsjettering for å holde hjulene i gang.

Med Steve Keen kan vi si at boken viser hva dagens økonomiske politikk dreier seg om. Det dreier seg om å omforme framtidens politikk mot realinvesteringer i industri og offentlig tjenester for å få kontroll med gjeldens forbannelse og for å komme bort fra finansiell opphoping.

Steve Keen burde bli lest av norske politikere, ledere og økonomer. De vil se at den kan gi nyttig kunnskap for å unngå en ny finanskrise.