Kjære stortingspolitiker, klart du kan!

Arbeiderpartiet, Venstre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vedtok å øke perioden for etterlønn til seg selv fra 12 til 24 måneder.

Dagen etter vedtaket skjønte partiene plutselig hva de hadde stemt om og Venstre og Arbeidspartiet var raskt ute og endret mening.

Saken fikk mye oppmerksomhet og det fortjente den, men ikke kun fordi det vitner om representanter som ikke leser sakene sine godt nok.

For ser man på sakspapirene fra Stortinget skjønner man at det handler om reell frykt for det enkelte stortingsmedlems fremtid, men også en utdatert forståelse av utdanning og kompetanse.

– Ordningen er ment å være en snever unntaksregel. Det er ment å treffe representanter som vil ha store problemer med å komme seg tilbake til arbeidslivet, sa et stortingsmedlem til vg.no

Begrunnelsen finnes i innstillingen til lovvedtaket: det vil kunne være tidligere representanter som har store utfordringer med å komme tilbake til arbeidslivet, f.eks. fordi de ikke lenger har den oppdaterte kompetansen som skal til for å komme tilbake til tilsvarende arbeid som de hadde før de ble innvalgt på Stortinget.

Mister kompetanse

Noen frykter altså at stortingsmedlemmene mister kompetanse når de sitter på tinget. Det kan gi dem problemer med å komme tilbake i jobb senere og de forsøker derfor å løse det med mer etterlønn.

Jeg mener at både problemforståelse og løsning er feil.

Det er ikke noe spesielt for stortingsrepresentanter at de etter en tid i en annen del av arbeidslivet ikke kan gå direkte tilbake til utgangspunktet.

Det er en vanlig utfordring for alle i arbeidslivet. Selv er jeg utdannet radiograf, men jeg har valgt en annen vei enn det min formelle utdanning ga muligheter til.

Det er det samme med stortingsmedlemmer. De velger selv å flytte seg, men at de mister kompetanse mener jeg ikke er riktig, det er snarere motsatt.

Å være i jobb i arbeidslivet eller være på Stortinget gir masse kompetanse og erfaringer som ikke kan læres i utdanningssystemet. Problemet er derfor ikke mangel på kompetanse, men at det man lærer på jobb eller Stortinget ikke verdsettes på samme måte, i hvert fall ikke på papiret.

Det vi trenger for å hjelpe stortingsmedlemmene er en mulighet til å synliggjøre det de har lært på Stortinget og få en formell anerkjennelse for det, ikke nødvendigvis få dem tilbake på skolebenken og det formelle utdanningssystemet.

For å lykkes med det må vi tenke nytt på forholdet mellom læring på skole og læring i arbeidslivet.

Virke har lenge jobbet for et nytt nasjonalt system for beskrivelse og verdsetting av realkompetanse.

De mulighetene som finnes i dag er at du beskriver kompetansen din selv i en cv, eller du kan få en utdanningsinstitusjon til å vurdere kompetansen din i forhold til innholdet i en konkret formell utdanning.

Kvalitetssikret

Det vi trenger er at stortingsrepresentanter og andre kan få en kvalitetssikret beskrivelse av kunnskap og ferdigheter slik at de kan få verdivurdert kompetansen de har for videre arbeid og utdanning.

Med et slikt system på plass ville det være mye lettere for stortingsmedlemmene å synliggjøre hva de kan og hva de faktisk har lært på Stortinget. De vil kunne få et offisielt papir på hvilke kompetanser de har som arbeidsgivere kan forstå og verdsette.

Det forutsetter at de som beskriver realkompetansen har god innsikt i læring i arbeidslivet.

Det er ikke bare tidligere stortingsmedlemmer som vil ha nytte av et slikt system. Alle arbeidstakere, arbeidsgivere og samfunnet i sin helhet vil tjene på det. Etter Virkes oppfatning vil anerkjennelse av realkompetanse:

Motivere og tilrettelegge for livslang læring

• Løfte fram kompetanse som ellers ikke synes eller utnyttes
• Bidra til kontinuerlig læring som vil ruste Norge bedre for de raske endringene av kompetansebehovet i arbeidslivet
• Så kjære stortingsmedlemmer, det er ingen grunn til mer etterlønn eller andre støtteordninger.

Vi stoler på kompetansen deres, selv om vi ikke alltid er enige med deres løsninger. Ta kontakt med Virke, slik at vi kan presentere den beste løsningen for dere og for samfunnet som helhet.

Når vi nå starter det politiske året 2017, håper jeg dere tar med dette inn i frisk debatt rundt den viktige nasjonale kompetansestrategien regjeringen skal legge frem på nyåret.

God jul og godt nytt år!