I dag kan din bedrift lett leve lenger enn de fleste store selskapene

Motgangen som rammet Blackberry, Yahoo og Twitter minner oss om at selskaper kan og vil forsvinne. Dagens store selskaper er ikke de samme som gårsdagens. Den kreative ødeleggelsesprosessen, påpekt av Schumpeter, lever i beste velgående – ja, den akselererer.

En fersk studie utført av McKinsey fant at den gjennomsnittlige levetiden til selskapene som er listet opp i «Standard & Poors 500» var 61 år i 1958. I dag er levetiden under 18 år.

McKinsey tror at 75 prosent av selskapene som nå er listet opp i «S&P 500» vil være forsvunnet innen 2027. De vil enten bli kjøpt opp, fusjonere eller gå konkurs slik som Enron og Lehman Brothers.

Noen selskaper klarer derimot å unngå denne masseødeleggelsen. General Electric, Exxon Mobile, Procter & Gamble og DuPont er blant de eldste selskapene på børsmarkedet i New York. De selskapene med størst markedsverdi i dag har imidlertid nye navn; for eksempel Apple, Alphabet, Microsoft og Amazon.

Hvorfor forsvinner store selskaper? Den engelske økonomen E.F. Schumacher stilte dette spørsmålet i 1973, da han publiserte sin innflytelsesrike bok «Small is Beautiful».

Han identifiserte store bedrifters ineffektivitet og forutså de nåværende trendene mot bærekraftig utvikling. Han hevdet at «det som kjennetegner moderne industri, er det enorme forbruket i forhold til hvor lite som produseres… Det er ineffektivitet på et så høyt nivå at det er umulig å forestille seg.»

En annen grunn er at størrelsen på selskapene uunngåelig fører til økt kompleksitet og dermed større grad av sårbarhet.

Termodynamikkens andre lov, blant annet definert av Sadi Carnot og Rudolf Clausius, spesifiserer at alle lukkede systemer mister energi og derfor krever et kontinuerlig energiinntak for å eksistere. Dette tapet av energi kalles entropi.

Store selskaper bruker mer tid på å lede seg selv enn på å ta vare på kundene sine

Og det er i praksis det samme som dreper store selskaper. Store selskaper trenger kontinuerlig tilførsel av mer og mer energi fra ledelsen for i det hele tatt å fortsette å eksistere. Jo større selskapet er, jo mer energi trenger det… for å overleve.

Kort sagt; store selskaper bruker mer tid på å lede seg selv enn på å ta vare på kundene sine.

«For stor til å feile»-prinsippet, som ser ut til å skjerme mange store selskaper fra katastrofe på grunn av den systematiske risikoen de representerer for den globale økonomien, er ikke lenger en idiotsikker beskyttelse.

Den ekstraordinære veksten av fusjonerte selskaper og oppkjøp i løpet av de siste få årene, samt konsolideringen av verdensmarkedet, understreker at store bedrifter forblir ganske sårbare.

Samtidig som forventet levealder for selskaper synker, øker levealderen vår. Siden begynnelsen av dette århundret kan 50 prosent av barn født i utviklede økonomier forvente å leve til de blir 100 år gamle. I tillegg vil pensjonsalderen øke. Den nye generasjonen, «the Millennials», vil sannsynligvis måtte arbeide lenger og gjøre mange karriereskifter i løpet av livet.

Dette impliserer mer fleksibilitet i arbeidsmarkedet og mer mobilitet for ansatte. I tillegg vil et økende antall mennesker arbeide utenfor det tradisjonelle arbeidssystemet.

Dette ser vi konturene av allerede i delingsøkonomien. I USA har for eksempel nesten 1/3 av alle arbeidstakere minst en uavhengig eller alternativ jobb uten å være ansatt på heltid hos et selskap.

Med slike trender vil folk i økende grad bli partnere i selskaper fremfor fulltidsansatte. De vil håndtere et mangfold av bedriftsrelasjoner og ikke nødvendigvis ha et kontor innen et gitt selskap. De vil ta styring over sine egne liv og føle seg friere til å endre sine karriereveier.

Dersom selskaper forsvinner raskere og ikke lenger kan garantere et langsiktig arbeidsforhold for sine ansatte, burde de ikke bli overrasket hvis arbeidstakerne blir mer mobile og i større grad tar ansvar for sine egne karrierevalg.