Helt sykt!

Tom Bolstad er administrerende direktør i interesse- og arbeidstakerorganisasjonen Econa, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT

Dette er en debatt jeg har fulgt med på og delvis deltatt i siden Gro Harlem Brundtland var statsminister og Sandman-utvalget la frem sin innstilling i år 2000. Noen offentlige utredninger på temaet har også kommet til siden den gang.

Debatten inneholder sjelden noe nytt, og debattantene snur både egne og andres bunker med argumenter inntil debatten forsvinner inn i en ugjennomtrengelig tåke av ulike motstridende hensyn, og argumenter ofte vektlagt etter politisk ståsted.

Skal vi prøve å gjøre det enkelt: Snakker vi om at det er sykefraværet som er for høyt eller om at vi bruker for mye penger på sykefraværet? Antagelig begge deler.

Norge er verdens beste land å bo i, vi er stort sett fornøyd, er friske, lever lenge og har det bra. Bortsett fra i én situasjon; når vi står opp om mårran og skal gå på jobb. Da er vi kanskje ikke sykest i verden, men i alle fall mye sykere enn folk i andre land som ikke er så forskjellige fra oss.

Det er vel ikke helt utenkelig at det kan henge sammen med vår gode sykelønnsordning med 100% kompensasjon for lønn? Men problemet er selvfølgelig mye større enn noen unnasluntrere med dårlig dagsform.

Valgkampen har vært preget av et ordskifte om økte forskjeller i Norge. Den største forskjellen er antagelig mellom de som har en jobb og er innafor, og de som står utenfor arbeidslivet.

Man kan spørre seg om det er riktig at de som er i jobb blir kompensert med 100% lønn ved sykdom, mens de som står utenfor, enten det er pensjonister, uføre eller arbeidsledige, får en vesentlig lavere kompensasjon. Det bidrar i alle fall ikke til å minke forskjellene.

Ifølge Perspektivmeldingen må vi kutte fem milliarder kroner i utgifter per år fra 2030 for å dekke de voksende utgiftene til pensjon og helsetjenester som kommer når befolkningen blir eldre. Tiltakene vil ikke bli populære, men de er nødvendige. Vi må jobbe mer, flere må i arbeid, færre på deltid, og vi må effektivisere offentlig sektor og kutte i offentlig ytelser.

I et slikt scenario, er det rimelig å innrette oss slik at kuttene rammer de som ikke er i arbeid, mens vi som i utgangspunktet har en jobb å gå til, fortsatt skal ha full kompensasjon også når vi er hjemme? Er dette riktig?

Og så kommer «partykilleren» for enhver diskusjon om sykefraværet. Det store flertallet arbeidstagere i Norge har avtalefestet rett til full lønn under sykdom, ofte også om du tjener mer enn 6G. Alle ansatte i det offentlige har det, alle med tariffavtale i det private og veldig ofte har også de med individuell arbeidsavtale et punkt i avtalen om full lønn under sykdom.

For å kunne gjøre noe med sykelønnen kreves det derfor et lovvedtak i Stortinget, en tvangslov som tilsidesetter alle disse avtalene med rettigheter for 2,7 millioner arbeidstagere. Vi snakker med andre ord om politisk selvmord for de som fremmer dette, eller en fremtidig krise for Norge som er vanskelig å forestille seg i dag.

Men, det går an å forestille seg noe lignende og man behøver ikke dra langt. Finland har nettopp gjort dramatiske grep for å redde velferdsstaten. Med tvangslover om økt trygdeavgift, 30% reduksjon i feriepenger for offentlig ansatte, to betalte helligdager blir fridager uten lønn og tre ekstra arbeidsdager i året uten lønnskompensasjon. Regjeringens opprinnelige forslag om én karensdag og reduksjon av sykepengene de 8 neste dagene til 80 % gikk imidlertid ikke igjennom etter en hard dragkamp.

Nå er det jo ikke gitt at vi havner der, at slike tiltak fungerer i Norge, eller om dette er riktig medisin. Men, som regjeringens perspektivmeldinger stadig viser: Skal velferdsstaten opprettholdes med tilbud som dagens borgere krever, må vi våge å tenke annerledes.

• VIBEKE HAMMER MADSEN: En syk elefant i rommet