To utganger for KrF

Alt tyder på at landsstyret i KrF i helgen kommer til å vedta at de vil danne regjering sammen med Venstre og Høyre. Det standpunktet vil bli møtt med et gjesp. Det er 80 prosent drøm og 20 prosent realisme. Når realismen er 20 prosent skyldes det at det i politikken er som i fotball, en skal aldri si aldri. Men å prate noe særlig om sitt foretrukne alternativ, kan KrF spare seg. Det er velgerne lei av, fordi de ikke tror på realismen i det. KrF bør ikke bruke opp taletiden sin på hakk i plata.

Om så skulle skje at KrF kommer inn i regjering med Venstre og Høyre, er det ikke det lovede land de kommer inn i. Da Kjell Magne Bondevik var statsminister, raste KrF nedover på meningsmålingene. Partiet trodde både Dagfinn Høybråten og Knut Arild Hareide kunne bli en ny Moses som førte partiet oppover på meningsmålingen igjen. Det har ikke skjedd. De trodde det ville gi økt oppslutning om de kunne være et støtteparti og slippe ansvaret som følger med å være i regjering. Det har de prøvd i tre år, men det har heller ikke hjulpet.

Punkt to i det landsstyret bør vedta i morgen, er at KrF vil inn i regjering. Et hvert skikkelig parti må søke regjeringsmakt. Det nytte ikke å være halvveis med som et støtteparti i sju fete og sju magre år.

Ikke spedalsk

KrF bør ikke vedta at Frp et spedalsk parti som en må holde seg langt unna. Det er sentrale personer i KrF som ønsker å holde solid avstand til Frp. Men Frp i regjering har da vært mer spiselig enn det skeptikerne forventet. Siv Jensens flokk har opptrådt både ansvarlig og konstruktivt. Statsrådene fra Frp framstår ikke som mindre dyktige enn statsrådene fra Høyre. En statsråd fra Frp provoserer ikke KrF mer enn de mest liberalistiske politikere fra Venstre gjør. Per Sandberg er riktignok i en skuff for seg selv. Men også han har roet seg ned etter at han ble statsråd.

«Det kan bli skjebnesvangert for KrF å skifte side. Men å høre til i den borgerlige leir og ligge ned mot sperregrensen, kan fort bli den langsomme døds posisjon.»

Det er dessuten en del i KrF som er kritisk til innvandring. De er mer enige med Sylvi Listhaug enn de vil si offentlig. KrF vil provoser en del av sine velgere ved å brennmerke Frp som et parti det ikke går an å samarbeide med.

Punkt tre i KrFs vedtak bør være at de foretrekker å samarbeide med Høyre, fordi de har hatt rimelig gode erfaringer med det. Men de bør ikke binde seg til å støtte Erna Solberg som statsminister.

I punkt fire bør KrF slå fast at de er et sentrumsparti, ikke et borgerlig parti. Det betyr at de er åpne for også å gi inn i en regjering ledet av Jonas Gahr Støre. Hvis det skal skje, bør det være åpenbart for de fleste at KrF får langt større gjennomslag for sin politikk ved å samarbeide med Ap i neste periode, enn ved å samarbeide med de borgerlige.

KrF bør ikke velge mellom Erna eller Jonas nå. De har mest å vinne på å ta på alvor at de er et sentrumsparti. Det er mulig de skal ta et steg nærmere Høyre eller Ap før valget. Det får de finne ut av etter hvert.

Venstre har alt valgt side. De vil ikke inn i en regjering ledet av Jonas Gahr Støre.  Avstanden mellom KrF og Venstre er blitt større de siste årene. KrF ligger i dag nærmere Senterpartiet. Derfor må KrF være rede til å velge en annen kurs enn Venstre.

Tøffeste miljøpartiet

Venstre ser ut til å ha bestemt seg for å stå fram som landets tøffeste miljøparti. De må få betydelig gjennomslag for sin grønne politikk i forhandlingene om budsjettet. Hvis ikke må de i det minste bryte samarbeidsavtalen med regjeringen. Tvinger de Erna Solberg til å stille et kabinettspørsmål, må de gi seg.

Det siste punktet i vedtaket fra helgens landsstyremøte bør inneholde de sakene KrF vi ha gjennomslag for. Da vet Erna Solberg og Jonas Gahr Støre hva det handler om.

KrFs problem er at det er hjertesaker knyttet til det kristne verdigrunnlaget som har vært partiets basis. Hjertesaker har ikke samme mobiliseringskraft som tidligere. I KrF er det bare en liten overvekt som vil holde seg til de borgerlige framfor til de rødgrønne.

KrF kan ikke overleve som parti ved å sitte rolig i båten og ikke våge seg inn i en regjering. Å flagge før valget at en vil velge Jonas framfor Erna, vil være en risikabel strategi. Men dersom Jonas Gahr Støre er rede til å gi KrF praktisk talt alt de ber om for å sikre seg makten, bør ikke KrF utelukke den muligheten etter valget.

Det kan bli skjebnesvangert for KrF å skifte side. Men å høre til i den borgerlige leir og ligge ned mot sperregrensen, kan fort bli den langsomme døds posisjon.