Når vinneren får all ære

Tour de France, Giro d’Italia og La Vuelta. Tre kjente sykkelritt hvor syklistene konkurrerer i rå muskelkraft og taktisk kløkt, men også evnen til samarbeid.

For vinneren av ritt som dette venter det heltestatus, seierspall, verdenspresse og jublende folkemengder. Men han ville ikke klart å vinne alene, uten laget. Han trenger hjelperytterne som rykker og «mørner» feltet. Han har behov for gutta som henter drikkeflasker. Han sparer krefter når lagkompisene ligger foran og skjermer for vinden.

Ved høye hastigheter bruker syklister mesteparten av kraften i pedaltråkket på å overvinne luftmotstand. Når en syklist ligger på hjul, bruker han 30 til 40 prosent mindre energi, selv om han sykler i samme tempo som syklisten foran. En syklist som ligger midt i en gruppe, godt skjermet for vær og vind, sparer masse krefter. Derfor samarbeider sykkellag.

Det er imidlertid ikke gitt at samarbeidet der ute på landeveien går knirkefritt. Vi skal ikke lenger tilbake enn til vårens Tour of Norway for å finne et eksempel. Da nederlandske Pieter Weening vant Tour of Norway-etappen som endte på Rjukan, var Edvald Boasson Hagen kritisk etter målgang:

«Jeg hadde troen på at det var mulig å hente ham (Weening) inn, men hele gruppen ville ikke samarbeide. Hvis vi hadde gjort det, så hadde vi nok klart det. Men alle ville ikke samarbeide, og da gikk det ikke», sa han til TV2.

• LES MER: Kristoff og Boasson Hagen i teamtrøbbel

En av dem som har sett nærmere på hvordan samarbeid fungerer - og ikke fungerer - i sykkellag, er Katrine Osland Netland, som i 2012 skrev masteroppgave ved Norges Handelshøyskole om samarbeid i sykkelteam.

Hun intervjuet tre proffsyklister, pluss syklister og sportsdirektører fra to norske kontinentallag, det vil si lag som kjører to «divisjoner» lavere enn profflagene. Tilsammen intervjuet hun ni personer, og flere av dem hadde erfaring fra flere sykkellag.

I intervjuene i Netlands masteroppgave snakker de om hvordan de opplever at samarbeid bygges i sykkellagene, men også om spenninger som kan oppstå mellom individer og i kollektivet.

«Problemet i et lag oppstår når to ryttere blir veldig gode og de har to komplett forskjellige personligheter og skal samarbeide», sier en sportsdirektør.

«Det er mange individualister i sykling, så det er klart at samarbeid er en utfordring,» medgir en av proffsyklistene.

De beste sykkellagene har ryttere med ulik spisskompetanse. Noen har spesialisert seg på å holde tempo på flatene, andre er råsterke klatrere. Atter andre er eksperter på å plassere seg i en spurt for å trekke opp kapteinen.

Når det gjelder de store rittene, så har lagene gjerne i lang tid i forveien utpekt sin vinnerkandidat. Eneren som de andre skal sykle for.

Men det er ikke alltid like lett å ofre egne sjanser for en annen, og noen ganger går det på tvers av rytterenes personlige interesser, skriver Netland, og trekker frem en episode fra rittet Paris-Roubaix i 2011 som eksempel.

Du skal gå i døden for en annen på laget, uten at det står noe i avisene eller på nettsidene etterpå.

Gabriel Rasch lå i en god posisjon, men fikk beskjed på øret fra lagledelsen om å vente på kaptein Thor Hushovd slik at han kunne hjelpe ham. I et intervju med sykkelnettstedet procycling.no noen måneder senere, sa Rasch følgende:

«Dersom jeg ikke hadde fått beskjed om å vente i Roubaix av Vaughters (sportsdirektør), hadde jeg mest sannsynlig sikret meg en topp 10- eller topp 5-plassering. Da hadde min nye arbeidsgiver vært klar for lenge siden, jeg kunne tjent dobbelt så mye og med WorldTour-poeng hadde Norge kanskje hatt en plass ekstra under OL i London. (...) Det er lett å være etterpåklok, men jeg hadde kanskje tatt den proppen ut av øret dersom det samme hadde skjedd igjen. Jeg tjente absolutt ingenting på å følge den beskjeden.»

Rasch, som nå er sportsdirektør i Team Sky, var en dreven og profesjonell syklist og opptrådte lojalt, men var altså helt uenig i sportsdirektørens taktiske vurdering.

En annen syklist fra et kontinentallag, som Netland har intervjuet, setter ord på en annen situasjon – der han som hjelperytter føler at han ofrer alt, uten at mediene og omverdenen ser det:

«Du skal gå i døden for en annen på laget, uten at det står noe i avisene eller på nettsidene etterpå.»

Katrine O. Netland og NHH-forskerne Vidar Schei og Therese Sverdrup publiserte i 2012 artikkelen «The Winner Takes All» i Scandinavian Sport Studies Forum.

Therese Sverdrup og Vidar Schei, som vanligvis forsker på teamarbeid og teamledelse på arbeidsplasser, beskriver sykkelsporten som en spennende inngang til teamledelse.

Dette er en sport der samarbeid rendyrkes i så stor grad at spenningen mellom det individuelle og det kollektive settes på spissen.

– Sykkelsporten er fascinerende. Hjelperytterne kjører for laget, og håper at de selv når toppen en dag. De vet at de må gå gradene, det har toppsyklistene gjort, sier Vidar Schei.

– Er dette overførbart til næringslivet på noen måte?   

– Ja, det er eksempelvis mange organisasjoner som bruker mye teamarbeid, men som likevel har individuelle bonuser, sier Therese Sverdrup, og legger til at dette kan være et dilemma.

– Hvis jeg deler informasjon med en kollega i teamet mitt og bidrar til at han gjør en bedre jobb, får kanskje han bonus, men ikke jeg.  

Schei viser til at ledere i arbeidslivet, på samme måte som de som ser sykkelritt på TV, som regel er mest opptatt av om sluttresultatet er godt eller dårlig. Jobben som er gjort i forkant, får liten oppmerksomhet.

I sykkelmiljøene er man riktignok opptatt av at sykling er en lagidrett og at det er laget som vinner – og i miljøet får hjelperytterne anerkjennelse.

Men på seierspallen står det like fullt én vinner og det er han som får all ære og berømmelse i offentligheten. Noe av det samme skjer i arbeidslivet.

– På en arbeidsplass er det gjerne den personen som legger frem resultatet som får oppmerksomheten, selv om det er en gruppe som har gjort jobben. Medarbeiderne i en og samme arbeidsgruppe får sjelden like mye anerkjennelse, sier Schei.

– Til sammenligning kan en syklist vi ser på TV gjøre en kjempejobb, kanskje har han aldri vært bedre, men likevel får han en 40. plass. Det er ikke så kjekt, all den tid det er de gode plasseringene vi legger merke til. Jeg tror vi med fordel kunne funnet noen måter å gi hjelperytterne mer oppmerksomhet på, både i sykkelsporten og i arbeidslivet.

• LES MER: Ikke nok tid til å drive lagbygging

I sin analyse av samarbeid i sykkelsporten har NHH-forskerne tatt utgangspunkt i tre velkjente mekanismer fra ledelseslitteraturen:

• Autoritære mekanismer:
  Teamledelse gjennom instrukser og regler
   
• Belønningsmekanismer:
  Lønn, individuelle bonuser, teambonuser etc (pengepremier fra ritt deles som regel likt på alle på laget)
   
• Sosiale mekanismer:
  Som sosial tilhørighet og normer om gjengjeldelse.

Ifølge syklistene i studien er det de sosiale mekanismene som er de viktigste byggesteinene når man skal bygge et sykkellag som samarbeider godt.

Det er riktignok ikke så mange syklister med i studien, men intervjuene er dybdeintervjuer og resultatene harmonerer ifølge forskerne med annen forskning på området.

– Syklistene må selvfølgelig ha lønn, men styrken ligger i samholdet. Er samholdet på plass, gir de alt. Du kan trekke paralleller til teorien om indre og ytre motivasjon. Det er med indre motivasjon man virkelig får til noe, sier Vidar Schei.

I studien finner forskerne tre typer sosiale mekanismer som utmerker seg for å fremme samarbeid:

Flere av syklistene i studien understreker at streng, autoritær kontroll fra sportsdirektører eller dominerende syklister ikke er positivt for motivasjonen i laget.

En av syklistene sier at i deres team praktiseres det frihet med ansvar. En sportsdirektør forteller at de ofte diskuterer strategi og taktikk med rytterne før rittene. Selv mener han at det å involvere syklistene er helt avgjørende for å få lagt den beste taktikken.

Hvis en rytter sier at han ikke føler seg bra i beina den dagen, og foreslår at laget endrer taktikken, så gjør laget som regel det. Sportsdirektøren mener det er viktig at syklistene kommer med forslag og at de er ærlige i tilbakemeldingene sine.

«Det blir sjelden gode resultater av at sportsdirektører dikterer taktikken», sier han.

Både sportsdirektører og syklister understreker at syklistene bør involveres i utformingen av regler, visjoner og mål, og viser til at dette skaper eierskap og ansvarlighet blant rytterne.

En proffsyklist forteller at han en gang kom inn i et nyetablert lag der rytterne selv fikk ansvar for å utforme de reglene som skulle gjelde.

«Det var en utrolig bra måte, da var det vi som hadde laget reglene og retningslinjene.»

Selv om rytterne involveres underveis, er det imidlertid ingen tvil om at det er sportsdirektøren som har det siste ordet. Det er han som setter ned foten hvis det trengs.

Hvis du føler at du får mye igjen for å være en del av et lag, er du sannsynligvis også villig til å gi mye..

«Det har fungert bra på grunn av måten vi har jobbet på og måten vi har bygd opp laget på. Du må være flink til å plukke ryttere som er villige til å arbeide for laget og ofre sine sjanser. Det skaper du gjennom godt kameratskap.»

– Hva hvis en syklist ikke hjelper kapteinen som avtalt? Bruker lederne sanksjoner?

– Mitt inntrykk er at det eksisterer en ganske sterk, indre justis, sier Schei.

– Hvis en syklist bryter en avtale, får han høre det. Dessuten styrker han ikke sjansene sine for senere anledninger. Dette er et miljø hvor alle kjenner alle, og mitt inntrykk er at du ikke har gode kort på hånden i sykkelmiljøet hvis du fremstår som en som ikke holder avtaler.

NHH-forskerne forsker for tiden på oppstartsfasen i team, og mener at denne fasen er viktig for videre samarbeid i ethvert team.

Sverdrup viser til at det er i starten lederen og teamet bør ta diskusjonene om hvordan laget skal jobbe.

Når man står midt i det og det koker som verst, om det er i en arbeidssituasjon eller i et sykkelritt, er det ikke alltid man får snakket så mye. Da må man ha tillit til de andre.

Og neste gang du ser et sykkelritt: Send en tanke til hjelperytterne når vinneren mottar sin hyllest. En tanke til alle dem du aldri ser på noen seierspall, men som likevel gir alt for at vinneren skal vinne.

Denne artikkelen ble først publisert i Ukeavisen Ledelse nr. 25 - 2016 (juli måned)