Når vinneren får all ære

2.juli 2016: Tour de France - sykkelrittet som er noe av det hardeste og gjeveste man kan vinne på to hjul - tråkkes i gang ved klosteret på Mont-Saint-Michel i Normandie. Gjennom 3535 kilometer og 21 etapper - herunder ni fjelletapper - skal syklistene måle rå muskelkraft, taktisk kløkt og evne til samarbeid. Søndag 24. juli avsluttes sykkeleventyret på selveste Champs-Élysées i Paris.

For vinneren venter det heltestatus, seierspall, verdenspresse og jublende folkemengder. Men han ville ikke klart å vinne alene, uten laget. Han trenger hjelperytterne som rykker og «mørner» feltet. Han har behov for gutta som henter drikkeflasker. Han sparer krefter når lagkompisene ligger foran og skjermer for vinden.

Ved høye hastigheter bruker syklister mesteparten av kraften i pedaltråkket på å overvinne luftmotstand. Når en syklist ligger på hjul, bruker han 30 til 40 prosent mindre energi, selv om han sykler i samme tempo som syklisten foran. En syklist som ligger midt i en gruppe, godt skjermet for vær og vind, sparer masse krefter. Men det er ingen selvfølge at samarbeidet der ute på landeveien går knirkefritt.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til vårens Tour of Norway for å finne et eksempel. Da nederlandske Pieter Weening vant Tour of Norway-etappen som endte på Rjukan, var Edvald Boasson Hagen kritisk etter målgang:

– Jeg hadde troen på at det var mulig å hente ham (Weening) inn, men hele gruppen ville ikke samarbeide. Hvis vi hadde gjort det, så hadde vi nok klart det. Men alle ville ikke samarbeide, og da gikk det ikke», sa Boasson Hagen til TV2.

– Det er mange individualister i sykling

En av dem som har sett nærmere på hvordan samarbeid fungerer - og ikke fungerer - i sykkellag, er Katrine Osland Netland, som i 2012 skrev masteroppgave ved Norges Handelshøyskole om samarbeid i sykkelteam. Hun intervjuet tre proffsyklister, pluss syklister og sportsdirektører fra to norske kontinentallag som kjører to «divisjoner» lavere enn profflagene. Tilsammen ni personer, hvorav flere av dem har erfaring fra flere sykkellag. I intervjuene snakker de om hvordan de opplever at samarbeid bygges i sykkellagene, men også om spenninger som kan oppstå mellom individer og kollektivet.

– Problemet i et lag oppstår når to ryttere blir veldig gode og de har to komplett forskjellige personligheter og skal samarbeide, sier en sportsdirektør.

– Det er mange indivualister i sykling, så det er klart at samarbeid er en utfordring, medgir en av proffsyklistene.

Kan være tungt å ofre seg

Sykkellagene består av ryttere med ulik spisskompetanse. Noen har spesialisert seg på å holde tempo på flatene, andre er råsterke klatrere. Atter andre er eksperter på å plassere seg i en spurt for å trekke opp kapteinen. Når det gjelder de store rittene, så har lagene gjerne i lang tid i forveien utpekt sin vinnerkandidat. Eneren som de andre skal sykle for.

Det er imidlertid ikke alltid like lett å ofre egne sjanser for en annen, og noen ganger kan det gå på tvers av rytterens personlige interesser, skriver Netland, og trekker frem en episode fra rittet Paris-Roubiax i 2011 som eksempel. Gabriel Rasch lå da i en god posisjon, men fikk beskjed på øret fra lagledelsen om å vente på kaptein Thor Hushovd slik at han kunne hjelpe ham. I et intervju med sykkelnettstedet procycling.no noen måneder senere, uttalte Rasch:

– Dersom jeg ikke hadde fått beskjed om å vente i Roubaix av Vaughters (sportsdirektør), hadde jeg mest sannsynlig sikret meg en topp 10- eller topp 5-plassering. Da hadde min nye arbeidsgiver vært klar for lenge siden, jeg kunne tjent dobbelt så mye og med WorldTour-poeng hadde Norge kanskje hatt en plass ekstra under OL i London. (...) Det er lett å være etterpåklok, men jeg hadde kanskje tatt den proppen ut av øret dersom det samme hadde skjedd igjen. Jeg tjente absolutt ingenting på å følge den beskjeden.

Rasch, som nå er sportdirektør i TeamSky, var en dreven og profesjonell syklist og opptrådte lojalt, men var uenig i sportsdirektørens taktiske vurdering.

En annen syklist fra et kontinentallag, som Netland har intervjuet, setter ord på en annen type situasjon – der han som hjelperytter føler at han ofrer alt, uten at mediene og omverdenen ser det:

– Du skal gå i døden for en annen på laget, uten at det står noe i avisene eller på nettisidene etterpå.

Foto

Vinneren får all ære: Chris Froom i begivenhetenes sentrum. Men sykling er en lagsport. (Foto: NTB-scanpix). 

 

Samme sak i arbeidslivet

Katrine O. Netland og NHH-forskerne Vidar Schei og Therese Sverdrup publiserte i 2012 artikkelen «The Winner Takes All» i Scandinavial Sport Studies Forum. Therese Sverdrup og Vidar Schei, som vanligvis forsker på teamarbeid og teamledelse på arbeidsplasser, beskriver sykkelsporten er en spennende inngang til teamledelse. Dette er en sport der samarbeid rendyrkes i så stor grad at spenningen mellom det individuelle og det kollektive settes på spissen.

– Sykkelsporten er fascinerende. Hjelperytterne kjører for laget, og håper at de selv når toppen en dag. De vet at de må gå gradene, det har toppsyklistene gjort, sier Vidar Schei.

– Er det dere har sett i teamene i sykkelsporten overførbart til næringslivet på noen måte?

– Ja, det er eksempelvis mange organisasjoner som bruker mye teamarbeid, men som likevel har individuelle bonuser, sier Therese Sverdrup, og legger til at dette kan være et dilemma.

– Hvis jeg deler informasjon med en kollega i teamet mitt og bidrar til at han gjør en bedre jobb, får kanskje han bonus, men ikke jeg.

– Resultatet viktigst

Schei minner om at ledere i arbeidslivet, på samme måte som TV-seere som lar seg oppsluke av sykkelritt, som regel er mest opptatt av om sluttresultatet er godt eller dårlig. Den jobben som er gjort i forkant, får liten oppmerksomhet. I sykkelsportens indre gemakker er man riktignok opptatt av å understreke at sykling er en lagidrett og at det er laget som vinner – og i miljøet får hjelperytterne anerkjennelse. Men på seierspallen står det like fullt én vinner og det er han som får all ære og berømmelse i offentligheten.

Noe av det samme skjer i arbeidslivet.

– På en arbeidsplass er det gjerne den personen som legger frem resultatet som får oppmerksomheten, selv om det er en gruppe som har gjort jobben. Medarbeiderne i en og samme arbeidsgruppe får sjelden like mye anerkjennelse, sier Schei.

–  Til sammenligning kan en syklist vi ser på TV gjøre en kjempejobb, kanskje har han aldri vært bedre, men likevel får han en 40. plass. Det er ikke så kjekt, all den tid det er de gode plasseringene vi legger merke til. Jeg tror vi med fordel kunne funnet noen måter å gi hjelperytterne mer oppmerksomhet på, både i sykkelsporten og i arbeidslivet.

Tour de France 2016

Foto

1 av 4 norske: Edvald Boasson Hagen fra Team Dimension Data sykler opp til scenen under lagpresentasjonen i Sainte-Mre-Église to dager før første etappe av Tour de France 2016. (Foto: NTB-scanpix).

• Starter 2. juli - målgang i Paris 24. juli

• Rittet består av 21 etapper over

• 3535 kilomenter

• Rittet arrangeres for 103.gang.

• Første gang det ble arrangert var i 1903.

• I år deltar fire nordmenn: Alexander Kristoff, Edvald Boasson Hagen, Sondre Holst Enger og Vegard Breen.

3 faktorer som fremmer samarbeid

I sin analyse av samarbeid i sykkelsporten har forskertrioen fra NHH tatt utgangspunkt i tre velkjente mekanismer fra ledelseslitteraturen: autoritære mekanismer - teamledelse gjennom instrukser og regler, belønningsmekanismer - lønn, individuelle bonuser, teambonuser etc (pengepremier fra ritt deles som regel likt på alle på laget) og sosiale mekanismer - som sosial tilhørighet og normer om gjengjeldelse.

Ifølge syklistene i denne studien er det imidlertid de sosiale mekanismene som er de viktigste byggesteinene når man skal bygge et sykkellag som samarbeider godt. Det er riktignok ikke så mange syklister med i studien, men intervjuene er dybdeintervjuer og resultatene harmonerer ifølge forskerne med annen forskning på området.

– Syklistene må selvfølgelig ha lønn, men styrken ligger i samholdet. Er samholdet på plass, gir de alt. Du kan trekke paralleller til teorien om indre og ytre motivasjon. Det er med indre motivasjon man virkelig får til noe, sier Vidar Schei.

I studien av syklistene finner forskerne tre typer sosiale mekanismer som utmerker seg for å fremme samarbeid:

• Involvering

• Psykologisk kontrakt

• Samhold

Involvering

Flere av syklistene i studien understreker at streng, autoritær kontroll fra sportdirektører eller dominerende syklister ikke er positivt for motivasjonen i laget. En av syklistene sier at i deres team praktiseres det frihet med ansvar. En sportdirektør forteller at de ofte diskuterer strategi og taktikk med rytterne før rittene. Selv mener han at det å involvere syklistene er helt avgjørende for å få lagt den beste taktikken. Hvis en rytter sier at han ikke føler seg bra i beina den dagen, og foreslår at laget endrer taktikken, så gjør laget som regel det. Sportsdirektøren mener det er viktig at syklistene kommer med forslag og at de er ærlige i tilbakemeldingene sine.

– Det blir sjelden gode resultater av at sportsdirektører dikterer taktikken, sier han.

Både sportsdirektører og syklister understreker at syklistene bør involveres i utforming av regler, visjoner og mål, og viser til at dette skaper eierskap og ansvarlighet blant rytterne. En proffsyklist forteller at han en gang kom inn i et nyetablert lag der rytterne selv fikk ansvar for å utforme de reglene som skulle gjelde.

– Det var en utrolig bra måte, da var det vi som hadde laget reglene og retningslinjene.

Selv om rytterne involveres underveis, er det imidlertid ingen tvil om at det er sportsdirektøren som har det siste ordet. Det er han som setter ned foten hvis det trengs.

Psykologisk kontrakt

Det som på fagspråket kalles en psykologisk kontrakt, handler om de implisitte forventningene og kravene vi mennesker har til hverandre. I et sykkellag, som i alle andre sosiale sammenhenger, handler det blant annet om gjengjeldelse. Hvem kapteinen på laget er, kan varierer fra ritt til ritt, og hvis en lagkamerat gir alt for å hjelpe deg fram til seier i ett ritt, vil du være motivert til å hjelpe ham tilbake i et annet sykkelritt. Hvis du forventer hjelp, men ikke får det, knaker imidlertid den psykologiske kontrakten i sammenføyningene.

– En av syklistene i studien forteller om ett tilfelle hvor lagkameraten ikke hjalp ham. Han forteller at hvis han senere skulle bli bedt om å hjelpe vedkommende, så kommer han til å nekte. Eller til å si at han har vondt i kneet. Reaksjonen kommer fordi han opplever at lagkameraten har brutt en usynlig avtale, sier Therese Sverdrup, som viser til at brudd på psykologiske kontrakter kan få store konsekvenser for samarbeidsevnen i et team.

Den psykologiske kontrakten må ikke handle om ansvar overfor enkeltpersoner; den kan også handle om et ansvar man føler for laget. Hvis du føler at du får mye igjen for å være en del av et lag, er du sannsynligvis også villig til å gi mye.

Samhold

Følelsene for laget og lagkameratene er av de viktigste grunnene til at syklistene er så flinke som de er til å samarbeide, ifølge denne studien.

– Syklistene sier at samhold er alt, sier Vidar Schei.

Syklisten som fortalte om hvor frustrerende det kunne være «å gå i døden for en annen på laget uten at det stod noe i avisene etterpå» forklarer at:

– Hvis du skal klare det, må du være en med godt forhold til alle på laget og man må være en sammensveiset gjeng.

Proffsyklisten som i intervjuene fortalte at samarbeid kan være en utfordring, viste til at samarbeidet hadde fungert bra i de lagene han selv hadde vært i de siste årene. Han mener at kameratskapet er en av nøklene.  

– Det har fungert bra på grunn av måten vi har jobbet på og måten vi har bygd opp laget på. Du må være flink til å plukke ryttere som er villige til å arbeide for laget og ofre sine sjanser. Det skaper du gjennom godt kameratskap.

Indre justis

– Hva hvis en syklist ikke hjelper kapteinen som avtalt? Bruker lederne sanksjoner?

– Mitt inntrykk er at det eksisterer en ganske sterk, indre justis, sier Vidar Schei.

– Hvis en syklist bryter en avtale, får han høre det. Dessuten styrker han ikke sjansene sine for senere anledninger. Dette er et miljø hvor alle kjenner alle, og mitt inntrykk er at du ikke har gode kort på hånden i sykkelmiljøet hvis du fremstår som en som ikke holder avtaler.

Man kan også lure på hvilken betydning lederne har i å fremme sosiale mekanismer som skaper samarbeidsånd. Sverdrup sier hun vil tro mange av lederne i sykkelteamene har en spesielt viktig rolle i starten. Sosiale mekanismer dannes uansett, og hvis lederen ikke bidrar positivt i startfassen kan det få negative konsekvenser. Man kan for eksempel risikere at en dominerende person i teamet tar seg til rette.

Den viktige startfasen

NHH-forskerne forsker for tiden på oppstartsfasen i team, og mener at denne fasen er viktig for videre samarbeid i ethvert team. Sverdrup viser til at det er i starten lederen og teamet bør ta diskusjonene om hvordan laget skal jobbe. Når man står midt i det og det koker som verst, om det er i en arbeidssituasjon eller i et sykkelritt, er det ikke alltid man får snakket så mye. Da må man ha tillit til de andre.

– Startfasen er også god for å etablere et språk og rom for å snakke om tingene da har man noen verktøy når ting faktisk oppstår, sier hun.

Videre må ledere selvfølgelig følge opp det de har sagt skal være praksis. Det hjelper lite om teamet er blitt enige om hvordan de skal jobbe, hvis det ikke skjer i praksis. Da kan frustrasjonen lett spre seg i gruppa.

2.juli tråkkes Tour de France i gang på Mont-Saint-Michel i Normandie. 24. juli er det over. Send en tanke til hjelperytterne når vinneren mottar sin hyllest. En tanke til dem du ikke ser på noen seierspall, men som likevel gir alt.

– Sykling er lagidrett

Foto

Ekspert: Johan Kaggestad, sykkelkommentaror i TV2.(Foto: Anita Myklemyr). 

– Det er laget, ikke enkeltsyklister, som vinner sykkelritt, fastslår sykkelkommentator Johan Kaggestad.

Tidligere friidrettstrener og nåværende ekspertkommentator i sykkel på TV2, Johan Kaggestad, avviser at hjelperyttere setter egne interesser til side når de sykler for at kapteinen på laget skal komme først i mål. Han viser til sykling er lagidrett, og at det i profflagene er en innarbeidet praksis at alle har sin rolle, sine forpliktelser og sine oppgaver i laget. Du følger spillereglene, noe annet alternativ finnes ikke, mener Kaggestad. Han minner om at nåløyet for å bli tatt inn på et profflag er lite, og at syklister som får leve av sykling - på et profflag - får sitt livs store sjanse. I tillegg kan det bli penger av det.

– De beste hjelperytterne tjener ekstremt bra, påpeker Kaggestad, som beskriver de beste lagene er profesjonelle lagbyggere. Allerede måneder i forveien settes sesongens mål. Ut fra løypeprofilen blir bestemt hvem av rytterne på laget som skal gå for seier i eksempelvis Tour de France. Laget diskuterer roller og strategi, herunder hvilke oppgaver og mål hjelperytterne skal ha. Deretter legges detaljerte planer for hvordan laget skal trene for å nå disse målene. Allerede måneder i forveien kan de også snakke om scenarier som at én rytter som har potensial til å skaffe seg ledertrøya tidlig i et ritt skal ofre seg for en annen - han som skal vinne - mot slutten av løpet. Han viser til at kulturen i laget er lederens ansvar. Det er ledernes jobb å sørge for at laget trener på samspill og lojalitet. 

Kaggestad er for øvrig ikke med på at hjelperytterne ikke får den oppmerksomheten de fortjener.

– Alle i sykkelsporten vet at hjelperytterne med sin spisskompetanse er ekstremt viktige, sier han. De fleste lagene lar dessuten hjelperytterne få noen ritt i løpet av en sesong der de kjører for å selv komme først over mål.