Jernbane-sjef Elisabeth Enger: Medarbeidersamtaler på perrongen

–54 slike møter har det blitt sier Elisabeth Enger. Vi har vært rundt hele landet, over tid selvfølgelig, men jernbanen har brakt meg rundt til våre ansatte. For meg har det vært nyttig og en annerledes måte å måte å møte de ansatte på. Selv om det sikkert er delte meninger om effekten, vil jeg for min del si at vi har oppnådd ganske mye, sier hun.

Det er 20 minutter til Enger, eller Elisabeth som de nærmere 4000 ansatte i Jernbaneverket har lært å kjenne henne, får besøk av neste gruppe. Det er torsdag formiddag, dagen før det skal bli kjent at Enger er samferdselsminister Kjetil Solvik-Olsens førstevalg til å lede det nyopprettede Jernbanedirektoratet. Den utnevnelsen kom ikke som noen overraskelse på noen, men når vi snakker om at hun er èn av seks søkere til jobben, er ikke det noe hun ønsker å snakke om.

Torsdag formiddag er hun i Jernbaneverket, ikke noe annet sted, iallfall ikke noe sted hun inviterer oss inn i. Hun er på Drammen stasjon, i en jernbanevogn fra 1955, for å gjennomføre dialogmøtene På sporet av framtiden, som handler om å lytte til hva de ansatte fra regionen har på hjertet. Her kan de spørre og svare – gjerne rett fra levra– og si hva de mener, noe mange har benyttet seg av. Og Enger svarer på spørsmål – når hun kan. For også for en skarve jernbanedirektør er det mye som er ubesvart når hele jernbanesektoren er i endring. «Sist gang fikk jeg høre om hva dere var stolte av og hva som fungerte bra, men også om det som ikke fungerte som gjorde hverdagen mer tungvint og mindre effektiv enn den burde være. Vi lærte mye om hva vi kan bli bedre på», står det i invitasjonen til årets togtur.

På togcafè

Inne i cafè-vognen hvor Enger venter på dem, får de kaffe og en twist før det er fritt frem. Enger er åpen og imøtekommende, men ikke kameratslig. Hun har fått svarene fra den lille spørreundersøkelsen de har gjennomført i en spesialinnredet vogn, hvor det også var tid til en hilsen fra samferdsels-statsråden om hvor fint det er å satse på noe som har fremtiden foran seg. Etter litt nøling og hjelp fra Enger er det noen som griper ordet:

– Det er viktig å ta vare på fagmiljøet når vi blir et foretak, og så må vi holde på det gode miljøet, sier en.

– Vi må legge igjen byråkratiet, sier en annen.

– Det er avgjørende å holde fagekspertisen oppe. Det holdt jo på å gå galt med rekrutteringa. Da hadde vi stått på bak bakke, sier en.

– Den blå regjeringa har veldig hastverk med denna omorganiseringa, sier en.

Enger spør om hva de kan legge igjen på veien over til foretak og hvilke forbedringer de har opplevd siden sist de snakket sammen. Flere sier at informasjonsflyten er blitt bedre, men at det fortsatt er for mange som er involvert i de ulike prosessene, hvor det fortsatt er krevende å få de ulike miljøene til å snakke sammen.

– Prosjekter og drift er ikke blitt tettere, sier en.  

Enger spør de to læringene på henholdsvis 19 og 22 om hva de synes.

– Det er veldig godt arbeidsmiljø, sier en og smiler når han ser bort på formannen sin.

– Ja, det er vel fordi du ser meg hver dag, repliserer han med et glis. De andre ler og stemningen er munter.

– Det er veldig godt kontakt mellom fagfolk. Jeg føler vi blir tatt vare på, sier den andre lærlingen.

Jakten på sikre svar

Enger sitter og lytter og stiller oppfølgingsspørsmål, som får dem på glid og til å komme med utfyllende svar. En fra staben noterer det som blir sagt. Hun forsikrer at ansettelsesforhold, opparbeidede rettigheter og lønn vil forbli de samme når de blir foretak. Hun uttrykker forståelse for at det sprer seg usikkerhet når de skal inn i en ny omorganisering. Men hun argumenter også for fordelene med reformen, hvor ROM Eiendom, som i dag er et eget selskap innen NSB, nå blir en del av det nye jernbaneforetaket, der også hoveddelen av Jernbaneverket skal inn.

– Det er bra, for flere ganger har vi opplevd at det ikke lenger er oss eller NSB som eier grunnen, men helt andre, eksterne folk, og det kan vanskeliggjøre våre prosesser. Det blir helt feil i mitt hue, sier en.

Enger mener de har fått til mye siden sist hun var på sporet i den samme vogna, hvor særlig etterslepet på materiell og maskiner har fått en skikkelig oppgradering, men også enklere ting som bedre teknisk kommunikasjon ute i felt, og hvor mye mer av ansvaret er skjøvet nedover og utover organisasjonen.

– Det at vi har fått mer ansvar lenger ned i organisasjonen har fra mitt ståsted vært en suksess. Dernest har vi fått til en satsing på lærlinger og god rekruttering. Vi jobber mer effektivt, og vi har fått en betydelig oppgradering av teknisk materiell. Man må samtidig huske på at dette er en stor og tung organisasjon med nesten 4000 ansatte. Det er krevende å få med hele bedriften til enhver tid, sier hun.

Å dra på togtur på denne måten er ikke noe nytt for Enger. Fem år etter at hun tiltrådte stillingen som Jernbanedirektør i august 2008, gjorde hun dette for første gang hvor hun besøkte 25 steder og traff 700 medarbeidere. Denne gangen er det 21 steder fra Kristiansand i sør til Narvik i nord som får besøk av sjefen. Og hver gang i dette toget fra 1955, skrudd sammen og montert på Thunes Mekaniske Verksted på Skøyen i Oslo, som i sin storhetstid på midten av 50-tallet hadde omkring seks hundre ansatte.

Stolthet og fordom

Det har aldri vært satset så mye på jernbane som nå. Jernbane er åpenbart fremtiden. Enger trekker frem en figur som viser utviklingen av bevilgningene til jernbane i årene 2003 – 2013, altså over 10 år. I 2002 var de statlige overføringene på litt over 5 milliarder kroner, mens de 10 år senere, i 2013, hadde passert 11 milliarder. For inneværende år er bevilgningen på 18,2 milliarder kroner.

– Det kom en markant økning av tilskuddet til jernbanen året etter at du tiltrådte?

–Ja, men det er ikke min fortjeneste, sier hun og ler. For hun har hørt det før. Fra 2008 til 2009 gjør bevilgningene til jernbanen et markant hopp. – Satsingen kommer sent, men godt. Nå er det unison oppslutning om å satse på jernbane. Det var jo et stort etterslep, men jeg synes vi er godt i gang.

Det var omtrent på den tiden man også begynte å snakke om Det grønne skiftet, om hvordan jernbanen var det miljøvennlige transportmiddelet for fremtiden. Nå var det ikke lenger bare en prinsippsak for miljøpartier som SV og Venstre, men hele det politiske feltet ville være med på ferden, etter at «alle» plutselig var enige om jernbanen hadde vært forsømt i alle år.

Den «lunkne» interessen for jernbanen gjorde noe med klimaet i en gammel og stolt organisasjon som jernbanen, som i 1996 ble delt i to, NSB og Jernbaneverket. NSB-konsernet bestod av persontogproduksjon, godstogselskap, eiendomsselskap, busselskap og verksteder. Jernbaneverket fikk ansvar for all infrastruktur som skinner, overganger, stasjoner og trafikkstyring.

– Vi hadde et svært gap i organisasjonen, hvor vi opplevde lav rekruttering til en hel rekke av de mange spesialjobbene som kreves for å drive en komplisert organisasjon om Jernbaneverket. Vi stod i fare for å miste verdifull kompetanse uten at vi klarte å fylle på med ny. Og mange av våre fag lærer du første når du går i lære sammen med eldre kolleger. Det gjorde oss sårbare. Men jeg mener vi virkelig har fått til et kompetanseløft, sier Elisabeth Enger.

På hodet

Nå er situasjonen snudd helt på hodet.

– Vi hadde nylig 1425 søkere til 25 trainee-stillinger. Med alt fokuset på jernbane og store prosjekter, har vi opplevd å få en helt annen status, der mange opplever oss som en attraktiv arbeidsplass. Vår prosjektdirektør for Follo-banen kom fra Norsk Hydro med kompetanse og erfaring med store prosjekter, internasjonale leverandører og totalentrepriser. De nok kunne tilby helt andre lønnsbetingelser enn det vi er stand til, men her var de faglige utfordringene utslagsgivende. Og det er vi glade for. Dette er jo et svært krevende prosjekt.

I alt har de nå gående nærmere 70 mindre og mye større prosjekter – alt fra helt nye banestrekk som Vestfoldbanen og Follo, til utbygging av hensettingsplasser for tog, parkeringsplasser for biler, nye stasjoner og holdeplasser, sikring, planoverganger, signalanlegg og utbedring av tuneller.

Enger sier den dialogformen hun har med de ansatte har fungert for henne. Det er bedre at hun beveger seg rundt i Norge, enn at alle kommer til henne. – For meg var det avgjørende å få et fysisk innblikk i hvordan organisasjonen ser ut og fungerer. Hvem er de som arbeider her? Jeg liker denne måten å lede på. Det gjorde jeg også i jobben som rådmann i Bærum kommune, hvor det var et sted mellom 6.000 og 7.000 ansatte. Jeg beveget meg mye rundt.

– Så du trives i slike møter?

– Ja, definitivt, og jeg tror jeg er ganske god til å få i stand en dialog. En viktig del av denne jobben er jo å spre optimisme i en for mange krevende endringstid. Når man forklarer og svarer skaper man også trygghet.

– Blir det bedre jernbane av å opprette et direktorat?

– Ja, det tror jeg. Det er behov for mer langsiktighet og sterkere koordinering av sektoren. Det skal direktoratet sørge for. Det nye direktoratet får også en bestillerfunksjon på vegne av staten, både for infrastruktur, togmateriell og togtjenester. Men for å møte morgendagens transportutfordringer hadde jo det beste vært at alle transportsektorene – vei, jernbane, sjø og luftfart – var samlet i en organisasjon, ett transportdirektorat.

– Er det noe som er kjent for politisk ledelse?

– De er godt kjent med mitt syn på dette. Det er mange som mener det samme som meg.

Enger mener det er naturlig at det nye jernbaneforetaket får de samme rammebetingelsene som Nye Veier AS, som har en armlengdes avstand til årlige statsbudsjett og med muligheten til å ta opp lån.

– Hadde man kunnet samle vei og jernbane hadde mye vært vunnet. Men jeg møter jo etatsjefene for vei og luftfart svært ofte.

– Hva er du mest fornøyd med å ha oppnådd i jobben?

– At vi har langt høyere punktlighet nå og er på høyde med Sveits. Dette er en jo en funksjon av det arbeidet vi lagt ned, hvor vi har forsøkt å sette bedre fokus på kunden. Vi hadde ved utgangen av oktober i fjor en punktlighet for persontog lokalt på 91,5 prosent innenfor en margin på tre minutter. Jeg ser at du smiler, men det er faktisk sant.