Innsikt i ettertid: Kvinnebløffen

• Bakgrunn: En brokete kvinnehistorie

ANALYSE: Den 8. desember 2015 kunne VG avsløre at ingen kvinner ble innkalt til intervju engang da selskapet skulle ha ny konsernsjef. Men hva med Berit Svendsen? Mediene hadde jo skrevet at hun var blant favorittene til å få jobben. Og det var flere kvinner som ble nevnt, blant dem Kristin Skogen Lund, som nå er administrerende direktør i NHO. Hun har flere års erfaring som leder på øverste hylle i Telenor. Det samme har Hilde Tonne.

• Hva skjedda da Sigve Brekke, og ikke en kvinne ble ansatt som toppsjef i Telenor? Hopp til tidslinjen.

Men disse kvinnene var altså ikke funnet verdig et intervju engang, mente VG å vite. Vel, så galt var det ikke. Berit Svendsen hadde hatt en samtale flere måneder før ansettelsen med hodejegeren som fikk oppdraget. «Etter dette hørte ikke Svendsen ett ord fra noen om jobben før beslutningen om å ansette en mann ble offentliggjort nesten fem måneder senere. Svendsen skal heller ikke ha oppfattet møtet med hodejegerne som et jobb-intervju», skrev VG. De mente også å vite, med henvisning til anonyme kilder, at Berit Svendsen hadde uttalt til folk hun kjente at «denne saken er avgjort for lenge siden».

VG ga også en kort oppsummering av de tre kvinnenes imponerende CV-er. Slik fikk de understreket hvor påfallende, for ikke å si sjokkerende, det var at de tre kvinnene med bøttevis av kompetanse og erfaring, ikke ble innkalt til intervju engang.

VG minnet også om de skarpe reaksjonene da det ble kjent at Sigve Brekke fikk jobben som ny konsernsjef. En av de sterkeste kritikerne av utnevnelsen var Elisabeth Grieg, skipsreder fra Bergen, og en i kretsen rundt næringsminister Monica Mæland: «At Svein Aaser ikke ønsker en kvinnelig konsernsjef i Telenor er ingen bombe, men resten av styret? Ingen mangel på kvalifiserte kandidater! Makan!!», skrev hun på Twitter 13. mai, samme dag som det ble kjent at Brekke fikk jobben.

Men hva med Berit Svendsen? Mediene hadde jo skrevet at hun var blant favorittene til å få jobben.

Ifølge VG ble det i departementet snakket om at hele ansettelsesprosessen i Telenor hadde vært en skinnprosess. Det var i realiteten bestemt at det var Brekke som skulle få jobben. De kunne spart de nærmere to millionene som hodejegeren skal ha fått for jobben med å lete etter en sjef de alt hadde funnet.

Det hadde nylig blitt utnevnt menn som toppsjefer i Yara og Statoil, hvor staten er majoritetseier, enda næringsminister Monica Mæland og andre hadde gitt temmelig tydelige signaler om at tiden var inne for å ansette en kvinnelig toppsjef. VG minnet om at Mæland nærmest hadde bestilt en kvinne som konsernsjef i Telenor. Hun kunne utfordre styret sterkere enn vanlig, fordi hun mente de denne gangen hadde en kvinne som var godt kvalifisert; Berit Svendsen.

Når en rekke politikere og store deler at opinionen trodde på oppslaget i VG om at ingen kvinner var blitt intervjuet til jobben som konsernsjef, skyldtes det klimaet som var skapt i og rundt Telenor de siste månedene.

Næringsminister Monica Mæland (H) signaliserte at det var tid for en kvinnelig toppsjef på toppen av norsk næringsliv, men Telenors styreleder Svein Aaser (t.v) ansatte Sigve Brekke (midten)

Foto

NTB scanpix

Ledelsen i Telenor var blitt kritisert, blant annet av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité for ikke å ha gjort nok for å få satt en stopper for korrupsjon i Vimpelcom, et selskap som Telenor eier en tredjedel av. Under høringen i Stortinget sa flere politikere rett ut at de ikke trodde styreleder Svein Aaser og avtroppende konsernsjef Jon Fredrik Baksaas fortalte det de visste, selv om de sa de ville fortelle alt. Kontrollkomiteen tegnet et bilde av Baksaas og Aaser som næringslivsledere en ikke kunne stole på.

30. oktober fikk Svein Aaser vite at Monica Mæland ikke lenger hadde tillit til ham som styreleder. Begrunnelsen var at hun ikke hadde fått all informasjonen om Telenors befatning med Vimpelcom – og dette var Svein Aasers ansvar. Da Sigve Brekke et halvt år tidligere ble ansatt som konsernsjef, opplyste Svein Aaser at det hadde vært kvinner med i prosessen helt til sluttfasen. Ifølge VG ble ikke Berit Svendsen intervjuet engang. Typisk Aaser, ble det hvisket i krokene. Han kan man ikke stole på.

Den 16. november hadde Kapital avslørt at Sigve Brekke hadde jukset med CV-en. Han hadde ført opp vekttall han ikke hadde avlagt eksamen i, og skapt et inntrykk av at han hadde flere akademiske grader enn han har. Telenor opplyste at utdannelse ikke ble lagt vekt på i ansettelsesprosessen. Men skaden var skjedd. En toppsjef pynter ikke på sin egen utdannelse. Det gikk på troverdigheten løs. Og kritikken rammet også hodejegerfirmaet som hadde sluntret unna med faktasjekken av CV-en, ble det hevdet.

Men det var nok en forutsetning som utgjorde bakteppet for det mediesirkuset som snart skulle settes i gang: Mange dyktige kvinner har vært innom Telenors ledelse, men ryktene gikk om at det hadde vært så som så med trivselen. Det var misnøye med at Jon Fredrik Baksaas ikke var opptatt av å legge forholdene til rette for de kvinnelige lederne. Det var bare tall og strategier som surret i hodet på ham, ble det sagt. Og med hensyn til kvinnelig lederskap, så det ikke ut til å bli noe bedre med Sigve Brekke. Høsten 2015 annonserte han at i den nye ledergruppen på 21 personer ville det bare være tre kvinner. Igjen ble det skapt et inntrykk av at ledelsen i Telenor ikke brydde seg om kvinner.

Da Sigve Brekke et halvt år tidligere ble ansatt som konsernsjef, opplyste Svein Aaser at det hadde vært kvinner med i prosessen helt til sluttfasen.

Et selskap der en ikke var opptatt av å løfte kvinner opp og fram. Et nettverk av kvinner rundt Monica Mæland som mente det var på overtid at Telenor fikk en kvinnelig konsernsjef. En styreleder som næringsministeren ikke hadde tillit til og som Kontrollkomiteen ikke stolte på, og som ifølge andre kvinner ikke var opptatt av kvinnelig lederskap. Et selskap med et omdømme i fritt fall etter påstander om at en ikke hadde gjort nok for å forhindre korrupsjon. En hodejeger som ikke engang bryr seg med å sjekke CV-en. Da VG skrev at ingen kvinner ble kalt inn til intervju engang, var det som om det gikk et sukk over landet: «Så ille er det altså, tenkte vi det ikke?» Artikkelen i VG ble tatt for god fisk, lest som en bekreftelse på hvor ille det var i Telenor på en rekke områder.

Dette er saken: tidslinje (saken fortsetter under)

Ingen slår VG-journalist Eirik Mosveen når det gjelder å spisse til nyheter slik at det oppstår en sak som ruller og går. Det var han som skrev artikkelen der Ingunn Yssen anklaget Gerd-Liv Valla for å motarbeide henne da hun ble gravid. Det utløste et stert engasjement og førte til utallige artikler i alle mediene. Denne gangen var påstanden at mannskulturen i Telenor er så sterk at de ikke bryr seg med å hente inn dyktige kvinner til intervju engang.

For riktig å slå fast hva dette skulle handle om, fikk man det inn med teskje i Frithjof Jacobsens kommentar i VG:

«Telenors store problem ser ut til å være en ukultur på toppen. En ukultur som omgås lemfeldig med sannhet, og utviser forakt for den største eiernes verdier. Ikke pengeverdier, slike er Telenor gode på, men verdiene som ligger i det norske samfunnet. For eksempel likestilling. Og respekt for politiske institusjoner.

Helt siden det ble klart at Telenor-topper hadde unnlatt å fortelle Stortingets Kontroll- og Konstitusjonskomité alt de visste om mulig korrupsjon i Vimpelcom, har inntrykket av Telenors ledelse vært at de har et merkelig forhold til sannhet. Toppleder Sigve Brekke har for eksempel pyntet på sin egen CV, og løyet blankt til tidsskriftet Kapital om hva slags utdanning han hadde.

Først da han skjønte at han var avslørt, skiftet han versjon.

Nå viser det seg at Telenors versjon av hva som skjedde da Brekke fikk jobben, ikke virker helt sann den heller.

De politiske signalene da ny Telenor-sjef skulle finnes, var ganske klare. Man burde gå langt for få opp kvalifiserte kvinnelige kandidater i prosessen. Det fantes flere av dem i Telenorsystemet.

Da Brekke fikk jobben var inntrykket at et skjedde etter at de kvinnelige kandidatene var grundig vurdert. Noe annet ville vært en direkte utfordring til næringsminister Monica Mæland (H) som var engasjert i å gi Telenor en kvinnelig toppleder.

Sannheten ble pyntet på. Igjen. Som i Vimpelcom-saken, og på Sigve Brekkes CV. Pynte litt her og pynte litt der. Telenor kan ikke ha en kultur i styrende organer som trikser og mikser med sannhet og fakta.Telenor har begått underslag, ikke av penger, men av tillit og redelighet.»

Berit Svendsen (t.v) sammen med tidligere konsersjef i Telenor Jon Fredrik Baksaas, den nye konsernsjefen – Sigve Brekke –  og tidligere styreleder Svein Aaser.

Står vi overfor et eksempel på at man i det medievridde samfunn skaper nyheter man synes passer? Det kan være, sier Svein Brurås, professor i journalistikk ved Høgskolen i Volda.

– Nyheter blir på sett og vis «konstruert» av journalist og redaksjon, og blir gitt en vinkling som redaksjonen mener er salgbar og relevant. Nyhetene har selvsagt en forbindelse til virkeligheten, men måten de fortelles på er et resultat av journalistens valg og redaksjonens bearbeidelse, sier professoren, som peker på at mediene setter saker inn i en ramme som er aktuell eller som vil vekke oppsikt. De ser etter muligheter for å gjøre saken til en føljetong som redaksjonen kan holde liv i. Såkalt «framing» som styrer lesernes oppfatning av nyheten er et sentralt begrep i nyhetsforskningen for tiden.

Brurås tror ikke VG publiserer saker som de vet ikke holder mål. De vil fortelle det som er sant. Men noen ganger bommer de fordi kildegrunnlaget er for svakt eller journalisten misforstår sine kilder. Andre feilkilder kan være at man har en forutbestemt vinkling og forsøker å tilpasse materialet til denne. Da løfter en fram enkelte biter av informasjonen, og dropper andre fakta og synspunkter fordi de ikke passer inn i fortellingen.    

I denne saken var også sosiale medier med på å drive saken framover. Saker som får fart i sosiale medier berører gjerne folk emosjonelt. Folk hiver seg på i kommentarfeltene og på Twitter for å ta avstand. De som har avvikende meninger får gjerne sine pass påskrevet.

Denne saken må også ses i lys av politikerne og opinionens press for å få flere kvinnelige ledere i næringslivet. I flere tiår har næringslivet blitt kritisert for at det nesten bare er menn som får toppstillingene.

• LES OGSÅ: En brokete kvinnehistorie

Telenor ble en viktig symbolsak. Ikke i dette selskapet engang, der staten er så tungt inne, klarte man altså å ansette en kvinnelig toppsjef.

Telenor er et av landets mest vellykkede selskap. I skarp konkurranse har det gamle Televerket bygget seg opp til et selskap innenfor mobiltjenester i internasjonal førstedivisjon. Svein Aaser er en av landets mest erfarne styreledere, og for å sikre den beste kompetansen i styret, henter Telenor inn kandidater fra flere land. I skrivende stund sitter det fire kvinner og fire menn i styret.

En rekke internasjonale storselskaper tar kontakt med Egon Zehnder når de skal ha en ny sjef. Deres representant i Norge og Norden, Fred O. Jacobsen, er en nestor i bransjen og en av dem som rekrutterer flest toppsjefer til store, børsnoterte selskaper i Norge.

Telenor kontaktet også Egon Zehnder, og prosessen startet med 40 navn på blokken. Listen ble raskt redusert til 20, etter at det var utarbeidet en kravspesifikasjon og en kandidatprofil. Etter hvert ble antallet kandidater redusert til seks. Disse fikk møte tre representanter fra styret. For noen av kandidatene var dette det tredje intervjuet. Tre av dem fikk møte hele styret til et fjerde intervju. Med andre ord, en meget grundig prosess.

Men Telenor var et selskap som lå nede omdømmemessig, et selskap man ikke trengte å høre på, her var det fritt fram for angrep fra alle hold.

Det ble en stor mediesak av at Berit Svendsen, som mange regnet som en god kandidat, ikke fikk topplederjobben i Telenor.

Tidligere hodejeger, forfatter og lektor, Elin Ørjasæter skrev sammen med førsteamanuensis Gro Ladegård i Dagbladet, den 15. desember, at hele ansettelsesprosessen hadde vært en dekkoperasjon for å kamuflere at valget var tatt før det hele startet. «Jo flere intervjuer, jo mer uangripelig er prosessen i etterkant. Headhuntere kan brukes som et alibi for en styreleder som har bestemt seg på forhånd», skrev de to. Ørjasæter omtaler Jacobsen som en grå eminense i bransjen som aldri vil snakke om metodene sine og hevder han bruker eget nettverk på en måte som bidrar til innavl.

Ole I. Iversen, partner i Assessit og førsteamanuensis på BI, har i likhet med Ørjasæter og Ladegård ikke spesiell kjennskap til ansettelsen i Telenor. Han mente likevel han visste nok til å skrive et innlegg på egen blogg der han slår fast at metoden Telenor bruker for å ansette ny konsernsjef ikke holder mål. Han hevder at mange rekrutterere vegrer seg for å bruke arbeidspsykologiske tester eller å gi kandidater oppgaver som viser hva de duger til. Istedenfor legges det vekt på tidligere ansvar og resultater. Det mener han kan lede til såkalte «fundamentale attribusjonsfeil». Også BI-professorene Linda Lai og Bård Kuvaas hengte seg på Telenor-kritikken på Twitter.

Men hva hadde egentlig skjedd?

Da skipsrederen og høyrekvinnen Elisabeth Grieg fra Bergen den 13. mai fyrte løs på Twitter: «At Svein Aaser ikke ønsker en kvinnelig konsernsjef i Telenor er ingen bombe, men resten av styret? Ingen mangel på kvalifiserte kandidater! Makan!!», vakte det oppsikt. Det er ikke vanlig at næringslivsledere rykker ut mot hverandre på denne måten. Her var det tydelig sterke følelser i sving. Og bjella ble hengt på katten. Det var Svein Aaser som hadde sviktet. At han skulle være mindre opptatt enn andre av å få en kvinnelig toppsjef, er det ingen dokumentasjon på. Slikt trengs ikke på Twitter eller når det er skapt en emosjonell setting rundt en sak. Nå var Gutteklubben Grei med Aaser i spissen avslørt, det var bare å hamre løs.

Fem dager etter at Brekke var blitt utnevnt kom næringsminister Monica Mæland på banen i Dagens Næringsliv.

«Jeg vil at vi skal være enda tydeligere som eiere, og bruke eierskapsmeldingen aktivt. Vi må gjøre endringer i styrer dersom styremedlemmene ikke gjør jobben sin», uttalte hun. Samtidig presiserte hun at hadde tillit til at styret hadde valgt den rette kandidaten. Noe annet kunne hun ikke si. Men det var altså noen styremedlemmer som ikke hadde gjort jobben sin. Den som kan lese mellom linjene, forsto da at Svein Aaser ikke satt trygt i styrelederstolen. Anledningen til å skifte ham ut kom ikke før en del måneder seinere. Da var ikke begrunnelsen at Berit Svendsen ikke var blitt konsernsjef. Selvsagt ikke. Begrunnelsen var at Aaser hadde ansvaret for at hun ikke var blitt godt nok informert om det Telenor visste om Vimpelcom.

Da Svein Aaser var ute, ble det imidlertid banet vei for en kvinnelig styreleder. Gunn Wærsted fikk den jobben. Endelig kunne Monica Mæland notere seg for en kvinneseier.

Svein Aaser forsto at det ville bli bråk da han informerte Monica Mæland om at Berit Svendsen ikke ville få jobben. Derfor ringte han alle partilederne tidlig på morgenen den dagen ansettelsen skulle offentliggjøres. Han forklare at de hadde lett etter kvinner og at det hadde vært kvinner med i sluttfasen. Han forsøkte seg på brannslukking den 21. mai ved å si til NRK at «det var kvinner med helt inn i sluttrunden, men internasjonal ledererfaring ble avgjørende for at valget falt på Brekke».

I Aftenposten noen dager seinere forklarte Elisabeth Grieg hvorfor hun skrev den krasse tweeten.

– Da jeg så at Berit Svendsen ikke engang var spurt. Etter at Monica Mæland til de grader har gitt beskjed om at nå ville hun i hvert fall se kvinnelige kandidater. Jeg var så sikker på at nå ville vi få en kvinnelig toppsjef, endelig skulle vi knuse det glasset, sa skipsrederen, som i en årrekke har ivret for flere kvinnelige toppledere i næringslivet.

Her sies det for første gang at Berit Svendsen ikke engang var vurdert til stillingen. Det er et halvt år før VG skal hevde det samme. Elisabeth Grieg slår det fast som et faktum, men etter hvert kom det fram at Svendsen var inne til tre samtaler. Det må være Svendsen selv som er kilden til påstanden om at hun ikke ble vurdert. Forklaringen kan være at hun ikke oppfattet det slik, selv om hun var med i prosessen.

Mediene ser etter muligheter for å gjøre saken til en føljetong som redaksjonen kan holde liv i.

Da VG skrev at Svendsen ikke var med i prosessen, tok Aaser kontakt og ba henne bekrefte at hun hadde vært med i ansettelsesprosessen. Mediene trodde ikke på det Aaser sa. Men dette ville ikke Svendsen og VG skrev, igjen fra anonyme kilder: «Begrunnelsen for avslaget var, ifølge VGs kilder, at det ikke var sant. Svendsen mente at hun ikke hadde vært en del av en reell prosess.»

Svendsen har valgt fra første stund av å la offentligheten beholde et feilaktig bilde av sin egen rolle i prosessen. Hun kunne ha sagt at hun hadde vært inne til tre intervjuer.

Dagens Næringsliv avslørte allerede 10. desember at VGs «avsløring» var feil. De kunne fortelle at Svendsen først var i en kartleggingssamtale, deretter i et intervju med rekrutteringsfirmaet Egon Zehnder etterfulgt av nok et intervju med styrets nominasjonskomité i midten av mars. Svendsen var en av seks aktuelle kandidater, men hun røk ut i «semifinalen». Det var tre mannlige kandidater som fikk møte hele styret.

Fagbladet Journalisten syntes det var påfallende at VG og DN ga vidt forskjellige versjoner om hva som hadde skjedd i Telenor. VGs nyhetsredaktør Gard Steiro kunne da opplyse at VG hadde jobbet på vanlig måte med saken, at han ikke ville gå i detalj på det, at VG ikke hadde noen agenda i saken og at de står for det de hadde skrevet.

Det skulle gå helt til slutten av januar før VG ikke beklaget at de hadde tatt feil. VG skrev da at Berit Svendsen i «20 dager tilsynelatende hadde vært inne i varmen, men så ble hun brått skjøvet ut i kulden» VG skriver at de «i dag for første gang kan presentere tidslinjen for vrakingen av Berit Svendsen»:

• 4. mars ble hun intervjuet av hodejegerfirmaet Egon Zehnder.
• 16. mars møtte Svendsen de tre mennene og den ene kvinnen som satt i ansettelsesutvalget i Telenors styre.
• 24. mars fikk Svendsen muntlig beskjed om at hun var vraket. Beskjeden ble gitt av daværende styreleder Svein Aaser (69).
• Først den 4. mai, i et møte med styreleder Aaser, fikk næringsministeren vite at finaleheatet var fritt for kvinner. Hun fikk sjokk», skriver VG.

Det er Eirik Mosveen som har skrevet saken. Dette er noe helt annet enn den samme Mosveen skrev den 8. desember. Det var Dagens Næringsliv som hadde rett. VG tok feil.

Da VG 8. desember skrev at ingen kvinner ble intervjuet, fikk næringsminister Monica Mæland et problem. Skulle hun rykke ut og si at det ikke var tilfellet eller skulle hun late som om hun ble overrasket? Mæland er ikke født i går. Hun har nok skuespillertalent til at hun vet hva som kreves når det medieregisserte politiske teater settes opp.

«Det er alvorlig hvis det viser seg at ingen kvinner var med i sluttrunden fram mot å finne en ny konsernsjef», skrev Mæland i en SMS til Dagbladet 9. desember. Hun visste VG tok feil, men valgte å spille overrasket og si at saken var så alvorlig at hun måtte ha møte med styret for å få vite hva som hadde skjedd. Møtet med nestleder i styret, Frank Dangeard, kom det ikke noe ut av. Her var det kun gammelt nytt å melde.

Politikere på Stortinget spilte også med. Lederen i næringskomiteen, Geir Pollestad (Sp) mente at saken var alvorlig, Line Henriette Hjemdal (KrF) sa at «tre menn i siste runde ikke er i tråd med de signalene som statsråden og Stortinget har gitt når det gjelder arbeidet for å fremme kvinnelige toppledere i statlig eide selskaper» og Venstres Trine Skei Grande uttalte at hun «lurer på hvorfor Mæland tydeligvis ikke har bragt inn det samme engasjementet hun har vist utad i denne saken, inn i de fora der hun fikk vite at det kun var menn det sto mellom».

Det er mulig disse politikerne tror at en statsråd har avgjørende innflytelse over hvem som skal ansettes som konsernsjef i et børsnotert selskap, men det har de selvsagt ikke. Styret ansetter den de mener er best, uten å ha en statsråd hengende over seg.

I Kongsberg-gruppen, hvor staten eier 50 prosent, ble Geir Håøy ansatt som ny konsernsjef den 27. januar. På forhånd var Hege Skryseth nevnt som en meget aktuell kandidat til jobben. Også hun ble vraket, for å bruke VGs uttrykk. Men det ble knapt noe oppstyr i mediene. Det er ikke så lett når Skryseth rykker ut og sier hun er helt enig med styret, Håøy er den beste. Det mente ikke Berit Svendsen om Brekke. Derfor ville hun ikke si det. Hun ville ikke si at hun var en aktuell kandidat engang.

Selv om hun ikke sa et ord til offentligheten i fjor, var det Svendsen som fikk det siste ordet. I februar slapp hun til i en samtale på 30 minutter med Ole Torp i NRK. Hun sa ikke noe om prosessen da heller, men det var tydelig at hun hadde hatt lyst på jobben som konsernsjef i Telenor. Ingen var i tvil om at hun ble skuffet da hun ikke fikk jobben.

Hvem vet, kanskje ender hun som toppsjef i Telenor en dag? I nummeret av Kapital som kom før påske antydes det at Sigve Brekke kan være på vei ut av konsernsjefstolen, ikke på grunn av rotet rundet CV-en hans, men fordi han ledet Telenor i Asia, hvor selskapet inngikk avtale med Unitech, som anklages for grov korrupsjon i India. Brekke visste hva han var med på, hevdes det.

Så før vi vet ordet av det kan Berit Svendsen være med i slutteprosessen igjen. Men det er langt fra sikkert. Det er nok ikke alle i styret som er imponert over måten hun taklet å være en aktuell kandidat på.

Det går alltid et tog. Det er ikke alltid det er slik når det gjelder toppsjefer i næringslivet.

Telenor og Berit Svendsen er gitt anledning til å gi kommentarer til denne artikkelen, men har uttalt at de ikke ønsker dette.