Hva kan Alex Ferguson lære oss om ledelse?

Oscar Amundsen er professor ved institutt for pedagogikk og livslang læring ved NTNU.

Alex Fergerson besøker i neste uke Oslo Business Forum, som har fått managerlegenden til å holde foredrag om egen ledergjerning på sin konferanse om ledelse.

Jeg forstår at dette er en god booking av hovedtaler for å få oppmerksomhet rundt en næringslivskonferanse. Som fotballinteressert er første innskytelse at jeg gjerne skulle vært der selv.

Spørsmålet er imidlertid om Ferguson kan lære oss noe brukbart om ledelse av norske bedrifter anno 2016? Dette spørsmålet ble aktualisert for noen uker siden, da det kom et knallhardt oppgjør med Fergusons ledelse fra en tidligere «medarbeider» (spiller). I danske Mads Timms bok får vi høre at Alex Ferguson var en autoritær kontrollfrik som motiverte med frykt. Kravet var at alle skulle dedikere seg betingelsesløst til hans ideer (bt.dk 10.10.16). Alt dette er kanskje ikke direkte nytt, mange har hørt om managerens muntlige overhalinger («hårfønere») av spillere han ikke var fornøyd med.

«Fallende motivasjon blant medarbeiderne er mer sannsynlig under slike forhold»

Hvis denne beskrivelsen har noe for seg, er det vanskelig å se at norske ledere bør la seg inspirere for mye av Ferguson. Snarere tvert imot, for det er jo en kjensgjerning at en autoritær lederstil ikke fungerer godt blant de fleste arbeidstakere i dagens norske arbeidsliv. Fallende motivasjon blant medarbeiderne er mer sannsynlig under slike forhold. Det er også forskningsmessig belegg for å si at en kontrollerende lederstil svekker bedriftens evne til innovasjon og nyskaping.

Hva skal vi så lære av Ferguson? Vår egen fotballkjendis Ole Gunnar Solskjær skryter sin gamle leder opp i skyene på den aktuelle konferansens nettsider: Han var en fantastisk menneskekjenner, og han styrte hele stemningen i klubben, forteller Solskjær. Han bekrefter ellers «hårfønerne» og kontroll-orienteringen, og at man gikk rett ut av laget ved det minste tegn på sviktende motivasjon. Ferguson brydde seg virkelig om deg, sier Solskjær, og følte at det var for ham spillerne vant finalen i Mesterligaen i 1999.

Innsalget av Ferguson som forbilledlig leder handler dermed først og fremst om en sterk karismatisk lederskikkelse (farsfigur) som har vunnet svært mange fotballkamper. Oppsummert, har vi nå fått en karakteristikk fra en misfornøyd medarbeider (Timm), og en fra en fornøyd (Solskjær). Vi ser at de to beskrivelsene faktisk er ganske like når det gjelder lederstil, dog med litt ulikt ordvalg og motsatt innfallsvinkel. Solskjærs beskrivelse endrer ikke på inntrykket av Fergusons gammeldagse og autoritære lederstil.

I Norge er vi stort sett enige om at bedriftsledere ikke kan si opp ansatte hvis de ikke er helt enige i lederens ideer. I fotball er det enklere. Der kan lederen sette deg ut av laget om du ikke hører etter, og lederen kan i prinsippet kvitte seg med «halve laget» i løpet av sommerferien. Norske ledere har ikke helt de samme pressmidlene som Ferguson i så måte, heldigvis vil mange si. At et autoritært regime vil føre til at en del idérike medarbeidere selv søker seg bort, er en annen sak. Dette fordi mange i det norske arbeidslivet har høye forventinger til at egne ideer (ofte andre enn sjefens) får være med på å påvirke utviklingen i bedriften.

Hva med Fergusons sterke karisma, det må da være noe å trakte etter? Ja, den vil man sikkert merke i positiv forstand, som tilhører til hans kommende foredrag om ledelse. Det blir imidlertid for tynt å satse på karisma for de fleste norske bedriftsledere framover (‘no offence’).

Det er liten grunn til å tvile på Alex Fergusons evner til å bygge gode fotballag. Som sportsinteressert er det lett å bli fascinert over mannen. Når det gjelder fotball har han ganske sikkert mye å bidra med. Men hans lederstil ville jo ikke fungert på en norsk arbeidsplass, det være seg i en bank, på en høyskole, eller i en teknologibedrift. Det kan jo likevel bli en underholdende og minneverdig forestilling på konferansen i neste uke.