Svartmaling fra Legeforeningen

I Dagens Perspektiv 21. juni, har Kjetil Karlsen i Legeforeningen latt seg provosere av at jeg trekker frem forhold som fungerer etter intensjonen og har gitt gode resultater i sykehusene. Det er grunn til å undre seg over hvorfor Legeforeningens representant har behov for å svartmale den innsatsen ledere, leger, sykepleiere og andre sykehusansatte nedlegger for å skape det som beviselig er blant verdens beste helsetilbud.

Som i de fleste andre virksomheter, er det heldigvis også utviklingspotensial i sykehusene, men det må være mulig å glede seg over at flere pasienter opplever kvaliteten som bedre nå enn for noen år siden, at det blir behandlet stadig flere både innen somatikk, psykisk helsevern og rusbehandling, at sykehusansatte gir trivselen på jobb 8 av 10 mulige poeng og at Stortinget nå har trygghet for at budsjettene holdes.

Hvorfor Karlsen i Legeforeningen hevder at det «ikke står bra til», og på den måten kan gjøre pasienter, pårørende og ansatte urolige, er vanskelig å forstål

Karlsen har for øvrig ikke i sitt innlegg noe alternativt forslag til dagens organisering, men mener å kunne slå fast at sykehusreformen av 2002, der staten tok over eierskapet til alle de offentlige sykehusene, var et resultat av «begeistringen for New Public Management». Dette er feil. Sykehusreformen hadde ingenting med New Public Management å gjøre, og handlet ikke om å ta markedet i bruk, slik andre omstillinger i offentlig sektor har dreid seg om, men om å bedre kvaliteten og tilgjengeligheten på spesialisthelsetjenesten gjennom blant annet tydeliggjøring av ansvar.

Karlsen hevder også at sykehusene nå har fått såkalte «profesjonelle ledere løsrevet fra det faglige, og basert på mål- og resultatstyring». Både før og etter reformen hadde sykehusene profesjonelle ledere. De aller fleste ledere i sykehusene er fremdeles leger og sykepleiere, og som før er de opptatt av å nå helsetjenestens mål og oppnå resultater til det beste for pasientene.

Å antyde at ledelse i sykehus er løsrevet fra det faglige, faller også på sin urimelighet. All ledelse i sykehus dreier seg først og fremst om å gi pasientene det aller beste faglige tilbudet.

Som jeg påpekte i mitt innlegg, er det hensiktsmessig at organiseringen av spesialisthelsetjenesten diskuteres og eventuelt endres, men ikke for endringens skyld. I skrivende stund ser ikke vi at andre styringsmodeller enn dagens vil fungere bedre, men vi utelukker selvsagt ikke at det kan finnes. Karlsen uttrykker i sitt innlegg misnøye med dagens modell, men han har ikke konkrete forslag til hvilke alternativer han mener kan fungere bedre.

Karlsen hevder til slutt at sykehusene ikke kan velge annen arbeidsgiverforening enn Spekter, og dermed er prisgitt en monopolrolle som han mener fungerer «like dårlig som monopoler flest».

Regjeringen ønsket i 2001 at alle helseforetakene skulle være organisert i samme arbeidsgiverforening, for å sikre lik forhandlingsmodell og like grunnleggende arbeidsvilkår for alle de sykehusansatte. Valget falt på Spekter den gang. Da som nå er imidlertid Spekter en medlemsstyrt forening, og vi har selvsagt ingen andre agendaer enn den medlemmene våre har.

Legeforeningen kan legge til grunn at alle Spekters posisjoner er godt forankret i våre styrende organer, som utelukkende er sammensatt av representanter fra medlemsvirksomhetene, i dette tilfelle helseforetakene.

Det er en grei regel i arbeidslivet at arbeidsgiver ikke legger seg opp i om og hvor arbeidstakerne er organisert, og at fagforeningene lar det være opp til arbeidsgiverne selv å beslutte sin tilknytning.

Anne-Kari Bratten er administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter.