Cato Zahl Pedersen: – Se mulighetene i begrensningene

Cato Zahl Pedersen ble handicappet i en alder av fjorten år etter en høyspentulykke i 1973 der han mistet hele venstre og halve høyre arm. I den situasjon kunne det være lett å gi seg over. Men den unge Pedersen lot seg inspirere blant annet av sin bestefar som våget å stille krav til ham da han lå på sykesenga og ba ham passe på, «slik at han ikke ble som dem man gjemte bort i gamle dager, men sørge for at han ble til noe».

Bestefarens litt skarpe ord fikk ham til å tenke seg om og til å ta seg sammen. Før ulykken hadde Cato vært, om ikke en bråkebøtte, så i alle fall ganske ukonsentrert på skolen og satt på bakerste benk. Etter ulykken bestemte han seg for å skjerpe seg. Fra åttende klasse satt han på første benk på skolen og der satt han siden.

– Det gjelder å ta aktive valg, sier Cato Zahl Pedersen.

13 gullmedaljer

Etter grunnskolen tok han treårig økonomisk gymnas, som det hett den gangen. Han fortsatte senere 3 år på Norges Idrettshøyskole og 3 år på Norges Markedshøyskole (BI), som Diplom Markedsøkonom. Utdannelsen tok han samtidig som han satset som toppidrettsutøver. Medaljefangsten ble totalt 13 gull og 1 sølv i Paralympics fra 1980 til 1994. I tillegg har han tatt på seg utfordringer som kan synes uovervinnelige selv for folk med alle lemmer i behold. I 1994 deltok han på ekspedisjon «Unarmed to the South Pole». Han har også besteget verdens sjette høyeste fjell, Cho Oyu på 8.201 meter over havet og han har klatret nesten til toppen av Mount Everest.

Ifølge Pedersen er det viktigere å ha en kroppstemperatur på 37 grader enn å mangle ti fingre. Det betyr at det er liv, som er forutsetningen for fortsettelsen og de valg du foretar deg.

– Ti fingertupper er ikke avgjørende. Handicapet har gitt meg mulighet til å lære meg å fokusere mer på mulighetene enn begrensningene og å finne egne løsninger på de uvante situasjonene som dukker opp, sier den 13-dobbelte Paralympicsvinneren som i dag er tilknyttet Olympiatoppen.

Verdifulle«bitcher»

Ved siden av sin forventningsfulle bestefar, takker Pedersen flere han umiddelbart kunne betrakte som en «bitch». Det ordet kom til ham, da en av sykepleierne ikke ville hjelpe ham med å bla om arket da han hadde blitt armløs. «Vi har da viktigere ting å drive med», sa hun.

– Poenget er at hun også sa at hun ville hjelpe meg. Ikke med å bla om, men å til å finne min egen løsning. Det ble en lesepinne som jeg selv kunne bla om med, forteller han.

Selv om han der og da tenkte at hun var en «bitch», er det likevel henne han husker best av alle sykepleierne fra den gangen. Han er i dag veldig takknemlig for alle «bitchene» i livet hans, som stilte forventninger og hadde tydelige krav..

Han mener de fleste situasjonene i livet er mulig å gripe an om vi kan tenke at den er håndterlig, forutsigbar og gjenkjennelig. Ved å sette ord til disse begrepene, så er vi på god vei til en tenkt plan for å kunne handle, mener Cato Zahl Pedersen.

Mens Cato finner veien mot Sydpolen, kan folk bli imponert over at han klarer å kjøre bil. Perspektivene er forskjellige. Å kjøre bil er en hverdagstrivialitet som det er enkelt å tilpasse med en arm.

– Hvorfor bli imponert? Sannsynligvis på grunn av manglende kunnskap og erfaring på hva som er mulig. Den mangelen er et fellestrekk i møte med annerledeshet, både på individ- og systemnivå, påpeker han.

Uførestatistikken er et eksempel på det. Mer enn 300.000 er blitt uføre og koster årlig nær 80 milliarder.

Annerledeshet som ressurs

Pedersen finner det vanskelig å fatte at det ikke stiller større forventninger og krav inn i en slik omfattende ordning. Systemet og tiden skaper økt uførhet og passivitet, mener han.

Pedersen er med tiden blitt en ettertraktet og profilert foredragsholder. I sine foredrag utfordrer han gjerne samfunnets syn på uførhet og annerledeshet. Og han berømmer de som prøver å tenke nytt.

Et opplegg han snakker varmt om er Telenors såklate Open Mind-program. Det er et arbeidsmarkedstiltak som har som mål å åpne dører inn til arbeidslivet for ressurspersoner som står utenfor arbeidslivet. Det har eksistert i snart 20 år. Slike tiltak mener den profilerte foredragsholderen vi burde hatt mange flere av.

– Hvorfor har ikke alle store norske selskaper en slik god modell? undrer han.

Det beste man kan gjøre er å bry seg om annerledesheten, og se på den som en ressurs. Vi står overfor mange ytre påvirkninger som skaper endrede rammer. Aktiv tilnærming til det som er annerledes er det beste måten vi kan møte morgendagens utfordringer og finne nye verdier. Vi må skape energi i utfordringene og lære noe av måten han selv har møtt de ulike utfordringene han har stått overfor i livet, er Pedersens budskap.

Foto

 

 

 

Vi kan selv påvirke

– Er jeg en typisk Sydpol-farer? spurte han under et foredrag på Høgskolen i Sørøst-Norge i februar.

I virkeligheten var turen hans til Sydpolen en langt mindre utfordring enn mye annet. Han minnet om at han kunne forberede seg på den turen i to år og han kunne legge en plan for hvordan han skulle møte de ulike utfordringene på turen. Det er ikke nødvendig med armer for å gå til Sydpolen. Det holder lenge med to bein og en vilje til å trekke 120 kilo og gå en avstand tilsvarende Oslo til Hammerfest.

Ifølge coachen fra Olympiatoppen har vi flere ressurser enn vi ofte er klar over.

– Vi kan påvirke de fleste situasjoner, vi er alle relativt ressurssterke når vi blir satt på prøve, sier Cato Zahl Pedersen.