Ansatte som sier nei - et tegn på sunt arbeidsklima

Det kan være riktig behagelig og konfliktfritt hvis alle er enige om alt, men på arbeidsplassen kan total enighet være et faresignal. Det at ansatte sier nei, kan være et tegn på et sunt arbeidsklima, mener Gunnar Aronsson, professor i arbeids- og organisasjonspsykologi ved Stockholms universitet. Det viser at det ikke er noen fare knyttet til det å si noen imot.

Aronsson sier til den svenske avisen kollega.se at det ofte holder at én person stiller spørsmål ved noe for at flere våger å ta bladet fra munnen. På autoritære arbeidsplasser kan det riktignok være vanskelig for en enslig svale å stå opp for sine egne meninger, men hvis én person til slutter seg til, kan det ifølge professoren utgjøre en stor forskjell.

Hvis en sjef bare har entusiastiske «ja-mennesker» rundt seg, vil det medføre stor risiko for at det ikke stilles spørsmål ved beslutninger som blir tatt og saker kan drives igjennom uten ettertanke. Hvis arbeidsplassen domineres av «nei-mennesker», vil imidlertid arbeidet gå veldig tregt. Da skal alt eltes og diskuteres med tanke på farer og problemer, og produktiviteten vil gå ned.

Høyt under taket

Det beste er ifølge professoren en god blanding av «ja- og nei-mennesker» som er ærlige og ikke har noen annen agenda enn å gjøre det som er best for arbeidsplassen.

– Ved å ha det høyt under taket, vise at diskusjoner verdsettes og at alle meninger tas imot som bidrag for at ting skal bli bedre, så skaper man også et bedre klima der alle medarbeidere kan bli hørt, sier Aronsson til kollega.se.

Professoren gjorde for noen år tilbake en undersøkelse der han så nærmere på ansettelsesforhold og muligheten til å ytre kritiske synspunkter. Resultatene viste at majoriteten av de som var ansatt, men satt utrygt i jobbene sine, unngikk å klage på mangler. Dette fordi de var redde for å være til besvær, og for at de ikke skulle få fortsette i jobben. 20 prosent lot seg imidlertid ikke kue. De tenkte at de uansett ville miste jobben eller slutte.

Det skal her nevnes at det finnes ulike typer «nei-mennesker». Noen sier ifra og står for sine meninger, andre sier nei fordi de ikke har tillit til ledelsen og mistenker at det ligger noe skjult og dårlig bak alle forslag, selv om de ikke klarer å finne noe av det de tror er skjult. Sistnevnte får gjerne et rykte på seg for å være surmulende, og at de er imot alt som er nytt. 

Aronssons erfaring er imidlertid at flertallet av arbeidstagerne er «tja-mennesker». De sier verken ja eller nei, og velger aldri side. De holder seg utenfor diskusjonene og ønsker ikke å bli trukket inn i beslutninger. De bare flyter med gruppen.