Skolemåltider en vei ut av fattigdom

Slike programmer kommer for tiden 2.1 milliarder mennesker i utviklingsland til nytte på ulike måter inklusive å holde 150 millioner mennesker borte fra ekstrem fattigdom. Årets rapport har undertittelen "Social protection and agriculture: breaking the cycle of rural poverty". Den har ulike tema hvert år og skal formidle balanserte og vitenskapelige analyser og vurderinger av sentrale tema om matsikkerhet.

Bare om lag en tredjedel av verdens fattigste mennesker er dekket av noen form for sosial beskyttelse. Dekning priser dyppe enda lavere i Sør-Asia og Afrika sør for Sahara, regioner med høyest forekomst av ekstrem fattigdom, heter det i rapporten.

67 milliarder

FAO skriver at de fleste land - også de fattigste - har råd til noen form for sosiale beskyttelses-programmer. Med 67 milliard dollar i året i inntektstilskudd kanalisert gjennom sosiale beskyttelsesprogrammer, sammen med satsing på utvikling av landbruket, mener FAO det er realistisk å utrydde sult innen 2030. En slik kostnad er mindre enn 0:10 prosent av verdens BNP. Minst 145 land får i dag en eller flere former for bistand.

For å få endene til å møtes tyr mange fattige familier blant annet til barnearbeid og dårlig betalt arbeid under svært dårlige sosiale forhold.

Og små midler kan hjelpe. I Zambia forteller FAO om en bonde, som deltar i et pilotprosjekt med mikrofinansiering. Midlene gjorde ham i stand til å eie flere dyr, jord og redskaper, noe som førte til en verdiøkning på lokalt produserte jordbruksvarer på over 50 prosent.

FAO mener at forestillingen om at sosial beskyttelse reduserer folks arbeidsinnsats er en myte. I Bangladesh fikk fattige kvinner på landsbygda tilgang til husdyr og andre produksjonsmidler, samt et månedlig stipend inntil de var i stand til forsørge seg selv. Slike funn viser hvordan sosial beskyttelse er en investering, ikke en utgiftspost. Brasils Bolsa Família er en godt integrert ordning som når en fjerdedel av landets befolkning og bare koster 0,5 prosent av BNP. Rapporten understreker viktigheten av å kombinere og samordne offentlige investeringer med offentlige og private investeringer for å øke produktiviteten i landbruket.

Årets rapport tar utgangspunkt i global status for sult og fattigdom i det Tusenårsmålene går ut og skal erstattes av nye og universelle mål for bærekraftig utvikling. Tusenårsmålet om å redusere fattigdom har blitt nådd i noen deler av verden, men noen regioner henger fortsatt langt etter resten av verden. Rapporten argumenterer for at de fattigste fortsatt bor på landsbygda, er avhengig av landbruk for å overleve og er blant de mest utsatte for ulike kriser. Analysen er i stor grad sammenfallende med Verdensbankens rapport fra 2008 (WDR 2008 Agriculture for development). Anbefalingene i SOFA 2015 er imidlertid bredere, ettersom de både inkluderer sosialpolitiske og økonomiske og markedsrelaterte virkemidler. 

Rapporten har blant annet følgende hovedbudskap:

• Programmer som er spesielt innrettet mot kvinner har sterkest betydning for ernæring og matsikkerhet. Slike programmer øker kvinnenes kontroll over egen og familiens inntekt, noe som i sin tur har positive følger for mor-barn helse og barns undernæring, og dermed kan bidra til å bryte den onde fattigdomssirkelen som arves mellom generasjoner.
• Sosiale beskyttelsesprogrammer stimulerer investeringer i landbruksproduksjon og andre økonomiske aktiviteter. De har positiv betydning for ernæring, helse, og utdanning, med tilhørende implikasjoner for fremtidig produktivitet, arbeid, inntekter og velferd.
• Sosiale beskyttelsesprogrammer skaper en god sirkel for lokalsamfunn og lokale økonomier. Økt kjøpekraft og etterspørsel som følge av styrket likviditet styrker den lokale utviklingen av infrastruktur og samfunnsutvikling ellers.
• Det er stort potensial for å bruke denne kombinasjonen av sosiale beskyttelsesprogrammer og landbruksprogrammer for styrke utvikling på landsbygda. Aktiv og målrettet bruk av programmene sammen kan være nettopp den kombinasjonen som skal til for å løfte store grupper ut av fattigdom.
• Det er nødvendig med nasjonal forankring og forpliktelse i det enkelte land som kobler landbruksproduksjon og sosial støtte med sikte på bekjempelse av fattigdom og sult.