Sjef for Nordes største barnehage

Innenfor gjerdet i Margarinfabrikken barnehage i Sagene bydel i Oslo kommer det vandrende et lite tog. Parkdresser i ulike farger. Små føtter tusler avgårde i varme vintersko. Barna inni parkdressene, vinterskoene, luene og vottene har kurs mot en stor, smørgul, ombygd fabrikkbygning fra 1927. Barna har vært på konsert med «Mandarinsaft» i nybygget. Nå er de på vei tilbake til basen sin i gamlebygget.

Line Brandt, enhetsleder for Margarinfabrikken barnehage, viser vei inn i den gule bygningen. Vi går gjennom klatrerom, gymsal og musikkrom. Vi møter fire små som har vært i vannlekerommet. Noen større barn har vært på ski i Maridalen. På et kjøkken sitter det barn og spiser ved to bord. En etasje opp har det vært bursdag.

Vi møter voksne og barn, men aldri veldig mange på et sted. Det er hele 500 barn i alderen null til seks år i denne barnehagen, men den store overraskelsen er hvor rolig det er her. Line Brandt sier at hun ofte får den typen kommentarer:

– Nesten alle som kommer hit sier det samme: Hvor er alle barna?

Barnehageinnovasjon

Svaret er at barn og voksne er spredd rundt på 6500 kvadratmeter stort areal som består av to bygg og et svært uteområde. Inne er det i alt 40 baser - en for hver barnegruppe - og mange fellesrom som gir mulighet for ulike aktiviteter. Brandt understreker at det er like mange voksne per barn i denne barnehagen som i andre barnehager, og at alle barn har «sine» voksne.

Denne barnehagen var noe helt nytt da den åpnet i 2010. Line Brandt var den første, og ganske lenge også den eneste, ansatte, og hun har deltatt i både planlegging og byggeprosess forut for åpningen.

– Jeg har vært her fra dag én. Margarinfabrikken barnehage er nesten blitt babyen min.

Line Brandt smiler. Hun er glad i barn, og utdannet seg i sin tid til lærer. Hun var imidlertid ferdigstudert i en tid hvor det var vanskelig å få lærer jobb, og skulle jobbe i barnehage en liten stund. Nå har hun jobbet i barnehage i 23 år, de fleste av dem som leder. Da Oslo kommune bestemte seg for å gå for storbarnehagen, var Brandt enhetsleder med ansvar for flere barnehager i bydelen.

– Behovet for barnehageplasser var stort, og det var ikke mulig å bygge mange nok små, koselige, røde småhus til barnehager her i bydelen. Kommunen tenkte nytt og kjøpte den nedlagte margarinfabrikken pluss en tomt som lå ved siden av, forteller Brandt.

Planene om en gigantbarnehage med plass til 500 barn ble imidlertid møtt med vantro og kraftig kritikk, også fra fagfolk. Hva skulle dette bli? En barnefabrikk?

– Galskap

– Hva tenkte du da du fikk tilbud om å lede barnehagen?

– Jeg tenkte at dette kan jeg ikke si nei til, da vil jeg angre. Men jeg tenkte også i mitt stille sinn at det er galskap med så mange barn i én barnehage. Hvordan skulle det gå?

Line Brandt, som fremstår som så rolig, velorganisert og rasjonell som man sikkert må være for å i det hele tatt vurdere å lede en så stor barnehage, smiler.

– Likevel sa du ja?

– Jeg visste at store barnehager fungerte andre steder. Det var også en trygghet at vi fikk ansatt noen dyktige fagledere som hadde jobbet i bydelen tidligere. Kritikken og skepsisen var rettet mot Oslo kommune, og den tok jeg aldri personlig. Jeg tenkte at med orden, organisering og system får vi dette til. Det jeg imidlertid synes er merkelig, er at de fagfolkene som kritiserte dette, burde være de første til å vite at nærhet og trygghet i barnehager handler veldig mye om organisering og de ansatte som jobber der. I småbarnsavdelingene våre er det 12 små og fire voksne, fra tre år og oppover er det 24 barn og fire voksne. Det er som i andre barnehager. Og vi har unike muligheter for ulike aktiviteter både inne og ute. Men dette var noe som var nytt i Norge.

Nå – fire år etter åpningen – kan Brandt svare kritikerne med god score på brukerundersøkelser, samt en jungeltelegraf som går i barnehagens favør. Foreldrene til barnehagebarna har vist seg å bli barnehagens beste ambassadører.

Rask systematiker

Brandt deltar på større arrangementer, er involvert i oppfølging av barn med spesielle behov og snakker med barna når hun treffer dem, men i det daglige er hun ikke mye sammen med ungene. Mesteparten av tiden går med til ledelse, økonomi, helse, miljø og sikkerhet. Fra departement, Oslobarnehagen og fylkesmannen kommer det dessuten stadig nye føringer.

– Forventningene endrer seg, og det er alltid nye spørsmål om kvalitet. Det blir stadig høyere krav til både kvalitet og dokumentasjon. Samtidig stilles det krav til effektivisering av de midlene vi har. Det merker også vi.

Som leder er hun opptatt av åpen kommunikasjon. Hun ønsker å være en lyttende leder. På den praktiske siden er det viktig å ha ha oversikt over arrangementer og opplegg som er på gang rundt om i organisasjonen. Hun roser både lederteamet sitt og de ansatte. Sier at de skal æres de som æres bør.

– Målet mitt er at de jeg er leder for lykkes i jobben sin. Lykkes de i jobben sin, lykkes jeg i min.

– En så stor barnehagekrever mye organisering og administrasjon?

– Ja, og akkurat det å lage systemer vil jeg si at jeg er god på.

– Hvor tenker du at du kunne forbedret deg som leder?

– Jeg er for rask, og skulle helst ha konkludert før diskusjonen har begynt. Heldigvis har jeg fagledere rundt meg som sier ifra; «kanskje vi skal prate om dette først, Line?» Jeg øver meg, og jeg tror jeg er blitt litt flinkere. Spør du lederne mine, synes de nok også at jeg er litt nazi når det gjelder rydding. Jeg er opptatt av at vi skal ha et rent og ryddig arbeidsmiljø for ansatte og barn.

Har to kontorer

– Hvilken enkelthendelse tror du har formet deg mest som leder?

– Det var vel her jeg burde svart «det at jeg giftet meg med mannen min». Han er leder selv, for omtrent samme antall mennesker. Han er leder i Posten, som er noe helt annet, men vi prater og diskuterer mye rundt ledelse og det viser seg at vi har mange av de samme utfordringene. For meg som leder har disse diskusjonene vært veldig nyttige.

Den største utfordringen hun selv har hatt i Margarinfabrikken barnehage kunne ha oppstått i nesten hvilken som helst bedrift. Brandt forteller om barnehagen som ble etablert i det gamle gule fabrikkbygget. Etter ett år stod nybygget ferdig, og barnehagedriften kom i gang også der.

– Det etablerte seg to subkulturer, en i det gamle bygget og en i nybygget. Disse kulturene måtte vi forene for å virkelig klare å jobbe sammen som én barnehage. Det var utfordrende. Vi tok flere grep. og noe av det viktigste vi gjorde var at vi begynte å være mer sammen og jobbe mer sammen. Nå er vi kommet dit at vi har fått pratet oss gjennom mange store områder.

– Er det derfor du har to kontorer, ett i hvert bygg?

– Ja, det fungerte ikke så godt at jeg bare satt i det ene bygget, så nå flytter jeg på meg slik at jeg sitter to dager i det ene bygget og to dager i det andre. Den femte dagen er møtedag.

– Hva tenker du blir de viktigste lederoppgavene dine framover?

– Å rekruttere og beholde god arbeidskraft. Lage et miljø som er utviklende for alle. Det er viktig for trivselen.

Gutta blir

Stor barnehage gir et stort fagmiljø, og det har igjen gjort det lett å rekruttere pedagoger.

– Vi har mange flinke ansatte, og 20 prosent er menn. I et stort miljø blir det et miljø også for de gutta som jobber her. Det er ikke slik som det ofte er i barnehager, at det er én mann og resten damer. Og gutta blir værende. De slutter ikke, sier Brandt. Tydelig fornøyd med tingenes tilstand.

– Hva er de største ulempene ved en så stor barnehage?

– Det tar lenger tid å fatte beslutninger. Vi har seks faglige ledere, men driver Margarinfabrikken som én barnehage. Når beslutninger skal tas er det en del ting som må drøftes med de involverte i de andre etasjene. Det tar en del lenger tid enn når man kan samles på kjøkkenet og ta en avgjørelse, slik det gjøres i mindre barnehager. I starten var det også en utfordring å få informasjon ut til alle ansatte og foreldre. Nå begynner imidlertid rutinene å gå seg til.  

Trafikkaoset de fryktet, uteble. Barn kommer og drar til ulike tider. Mange foreldre sykler eller går når de kommer til barnehagen. Unntaket er store arrangementer som Luciafeiring. Da er det kaos.

1000 foreldre

Å ha ansvaret for 500 barn er et stort ansvar, men Line Brandt ser ut til å ta også det med fatning.

– Jeg kan ikke sette meg ned i sofaen hjemme om kvelden og tenke på hva som kan skje hvis et barn kommer seg ut av porten og løper ut i veien. Vi har beredskapsplaner og sikkerhetsprosedyrer, og vi kjører øvelser. Det viktigste jeg gjør, er å sørge for at vi har gode sikkerhetsrutiner.

Selv om tilbakemeldingene fra foreldrene stort sett er gode, er det ikke bare idyll. Blant 1000 foreldre vil det være noen som ikke er fornøyde. Det finnes noen som vil helst bestemme hva slags mat barna skal ha. Det er alltid noen som mener at barnehagen er for mye tur. Det er alltid noen som mener at barnehagen er for lite på tur.

Brandt konstaterer faktum; uten å heve stemmen. Erfaringen er at mye løser seg med en samtale. Hun diskuterer aldri med foreldre på e-post.

– Når de får en forklaring, går det som regel bra.