Samtalemakeren

1. Du er blitt omtalt som norgesmester i lange intervjuer, kan du klare å svare kort på 10 spørsmål?
– Jeg kan forsøke!

2. Hvorfor insisterer du på å skrive så lange intervjuer at de ikke får plass i vanlige aviser? Er det en protest mot noe?
– De fem korteste intervjuene i min nye bok ble jo opprinnelig gjort for Vårt Land, og de to lengste for Klassekampen og min gamle avis Morgenbladet. Mens flesteparten faktisk er trykket hos dere i Magasinet Plot i løpet av de siste par årene. Det er ingen protest, men et ønske om å sprenge én sjanger og skape min egen.

3. Det er over tyve år siden du begynte å gi ut samtaleportretter i bokform. Boken «Dag Solstad. Uskrevne memoarer», kom i 2013. Er dette den lengste intervjusamtalen du har hatt? 
Boken er på 500 sider, og intervjuene startet i 1991, så du kan trygt si det var en lang samtale. Og også samtalememoarene med Kjell Askildsen (2014) henter stoff fra møter tilbake på 1990-tallet. Men den boken var 350 sider, så Solstad er den lengste, ja.

4. I hvor mange timer snakket dere sammen?
– Rundt 80 timer. Hjemme hos Solstad ble halvparten gjort på kveldstid i 2011 og andre halvpart i 2013, gjerne fem-seks timer av gangen. Hos Askildsen var det intense samtaler de tre-fire første månedene av 2014, to-tre ganger i uka. Vi hadde til og med daglige møter på Gran Canaria gjennom en vinterferieuke. Pluss en masse etterarbeid og dobbeltsjekking av fakta.

5. En samtale betinger at to personer snakker sammen. Hvor mye forteller du om deg selv og ditt eget liv underveis i disse samtalene? 
– Egentlig ikke så mye, i samtalememoarene er jeg bare biperson. Der dreier det seg om å få fram erindringsstoff hos forfattere som vanligvis ikke akkurat «byr på seg selv». I min nyeste «Meningen med livet?» er jeg nok mer aktivt med, fordi jeg baler med en del av de samme spørsmålene selv.

6. Hvordan går du fram for å få folk til å fortelle om erfaringer og tanker som virkelig betyr noe for dem?
– Det varierer. Geir Lippestad intervjuet jeg først i en kirke, Vigdis Hjorth på kirkekaffe og Gerd-Liv Valla på en salatbar. Mens på kveldsmøtene med Askildsen og Solstad var det viktigste å ha god tid og god vin.

7. Har det hendt at du har startet en samtale, men gitt opp å skrive den ut som et portrett? 
– Ja, det har hendt, både med de Dialoger-bøkene om litteratur på 1990-tallet, og i dialogene om tro fra i år. Av og til mangler bølgelengden eller temperaturen i samtalen. Jeg er mer avhengig av gjensidig tillit enn av polemiske spørsmål på blokka.

8. Du har, som nevnt, i høst gitt ut boken «Meningen med livet? Dialoger om tro». Hvorfor valgte du tro som tema?
– Fordi jeg er blitt over 50 år, og vet at jeg en dag skal dø. Dessuten irriterer det meg at det hos ellers oppegående mennesker stadig eksisterer så mye fordommer og uvitenhet omkring andre menneskers trosutøvelse. Tabuiseringen av det hellige har ført til en innsnevring av det menneskelige erfaringsrommet, og det er det verdt å utvide igjen.

9. Er det vanskelig å få folk til å snakke om hva de tror på?
– Nei, tvert imot. Folk tror mer enn man skulle tro, også folk man ikke skulle trodd det om.

10. Hvordan har samtalene i boken, som du selv har omtalt som «fjorten forsøk på å føre offentlige samtaler om Gud», påvirket ditt personlige forhold til tro og livssyn?
– Det vet jeg ikke. Jeg meldte meg ut av Den norske kirke for seksten år siden, og står stadig på utsiden. Men samtalene påvirker meg til å forsøke å skrive også personlige bøker med årene.