Pengeflom til innovasjon i 2015

En gåte: Hva skjer når du krysser en forsker og bedrift?

Ett svar: «Fjernstyrte ubåter som kan reparere oppdrettsgarn og hindre rømt laks». Det er nemlig resultatet av et SINTEF-prosjekt som avsluttes denne måneden. Sammen med oppdretterselskapet Argus, leverandørselskapet Lerow og et tysk forskningsinstitutt fikk forskerne i 2011 midler til et såkalt «innovasjonsprosjekt i næringslivet» gjennom Forskningsrådet, en ordning som skal dyrke frem forskning som kan gi innovasjon i norske bedrifter og bransjer.

Et annet svar på gåten kan være «elefantgulv» – en ny gulv-løsning til bruk i byggebransjen, eller en kunstig sjøbunn for lange flytebroer, slik som den som skal brukes til Rovdefjordbrua i Møre og Romsdal. Svaret kan også bli nye metoder for at nanoteknologi skal få frem olje som sitter fast i reservoaret etter den ordinære utvinningen eller nye rekombinante proteiner. Sistnevnte fikk Vectron Biosolutions og SINTEF Bioteknologi 2,5 millioner kroner for å utvikle til industriell produksjon i fjor. Alt dette er resultater av tidligere tildelte innovasjonsprosjekter i næringslivet.

Rekordbeløp

I forfjor, i 2013, var pengesekken for denne typen prosjekter på 750 millioner kroner, nesten like mye som den store tiltakspakken etter finanskrisen 2009. Tiltakspakken hadde til da vært den største innovasjons-pengesekken for forskere noensinne. Fjorårets utlysning var på enda mer – 850 millioner kroner – som skal fordeles i løpet av årets første måneder. Søknadsfristen var 15. oktober i fjor. Da støvet hadde lagt seg og søknadene talt opp, var det kommet inn 357 søknader på tilsammen 2,6 milliarder kroner. Potten er på 850 millioner, så bare de beste søkerne vil få ønsket oppfylt.

Pengene fordeles etter behandling i ekspertpaneler for de prosjektene som har den beste kombinasjonen av å kunne skape mest verdi og innovasjon og flest ringvirkninger. Avgjørelsene om hvem som når igjennom faller i rask rekkefølge i løpet av vinteren.

– Vi er glad for den store interessen for innovasjonsprosjekter i næringslivet de siste årene. Norges konkurransekraft vil være helt avhengig av et stadig mer kunnskapsbasert næringsliv, sier administrerende direktør i Forskningsrådet, Arvid Hallén.

– Vi er svært fornøyde med antallet søkere og ikke minst det vi ser til nå av kvaliteten på innholdet, påpeker Hallén, som håper mer forskningsbasert innovasjon vil gi Norge økt konkurransekraft, økt verdiskaping og samtidig være med på å løse store samfunnsutfordringer, blant annet innen helse, klima, samferdsel og mange andre sektorer – slik regjeringens langtidsplan for forskning har som målsetting.

– For oss er det svært viktig å kunne mobilisere nye aktører til forskning og utvikling. Vi ønsker å flagge vår rolle som samarbeidspartner for næringslivet, legger Hallén til.

Vekst i brukerstyrt

Søknadene fordeles på ni ulike programmer, hvorav det største er «Brukerstyrt Innovasjonsarena» (BIA). Brukeren som styrer er i dette tilfellet næringslivet, og mye av veksten kommer nettopp i BIA. I fjorårets budsjett ble programmet styrket med 90 millioner kroner, og i 2015 er det foreslått økt med enda 70 millioner, selv om NHO ba om enda mer. BIA er blitt et nytt yndlingsord for politikere av alle farger, men særlig for regjeringspartiene.

Næringsminister Monica Mæland har kalt programmet «et av de viktigste redskapene vi har for å få opp innovasjonsevnen til norske bedrifter».

Av de 2,6 milliardene som næringslivet har søkt om totalt, kommer 1,5 til BIA-prosjekter, som ofte kalles «Forskningsrådets bransjefrie pott». Den dekker blant annet it-bransjen, bygg og servicenæringen, mens store bransjer som offshore, shipping og oppdrett har sine egne prosjektkategorier. Det har også de forskningsintensive, men små, bransjer som bioteknologi, vaksine- og nanoteknologi.

Av de rundt åtte milliarder kronene som Forskningsrådet til sammen fordeler hvert år, går vel halvannen milliard direke til næringslivet. Indirekte er det tre milliarder, sier Anne Kjersti Fahlvik, direktør for Forskningsrådets innovasjonsdivisjon.

– I tillegg kommer midlene fra Forskningsrådets SkatteFUNN-ordning, som gis i form av skattefradrag, sier hun. I 2013 ble det godkjent skattefradrag for forskning i næringslivet for 1,4 milliarder kroner etter at det var søkt om 8,3 milliarder i 2012. I 2013, ble det søkt om 13 milliarder.

Forskningsrådet er imidlertid ikke den eneste kilden til forskningsinnovasjon i norske bedrifter. Det meste står bedriftene selv for, ifølge NHO-foreningen Norsk Industri. De anslår at intern forskning utgjør to tredeler av totalen brukt på forskning. I denne sammenheng forsøker den offentlig finansierte forskningen å fylle hull, å støtte bransjer som ennå ikke er stablet på bena, eller belønne forskning som er til gode fellesskapet. Forskningsrådet selv snakker mye om «krysningsprosjektene», som både innovasjonsprosjektene og skattefradragene er. Idéen er at de offentlige midlene kan bygge flere broer eller koblinger mellom forskningsmiljøer og bedrifter, og mellom kretsløpet for innovasjon og kretsløpet for forskning.

Vinn-vinn

Ubåtene som reparerer oppdrettsnot er ett av flere eksempler på koblinger i praksis. Det kan bidra til å hindre rømt laks – en av oppdrettsnæringens største problemer. Men samtidig vil ubåtene være kostnadsbesparende, det vil skåne dykkere for å måtte gjøre jobben. Og dersom teknologien lykkes, kan den bli et eksportprodukt for Norge.

– Rømt fisk er en av oppdrettsbransjens tøffeste omdømmeutfordringer og største tap. Automatisk inspeksjon og automatisert reparasjon av ødelagt not vil vesentlig minke faren for rømt fisk, sier prosjektleder i SINTEF Per Rundtorp.

Et annet eksempel er hvordan teoretisk stordata-forskning ved Universitetet i Oslo fikk EU-forskningsmidler for å samarbeide med Statoil, Siemens og andre store selskaper om å bruke dataspråk-viten til å lese store mengder geologidata. Fra å trenge uker og måneder, ble tiden kortet ned til dager og timer.

Fahlvik og Hallèn kaller det å «klikke» sammen «kretsløpene» for forskning og kretsløpene for innovasjon til et forsterket forsknings- og innovasjonssystem». Fahlvik gjør et poeng av at dette ikke egentlig er noe nytt i Norge. Tvert imot er det moderne Norge bygd på dette, fra industri- og vannkrafteventyr og havforskning på starten av 1900-tallet til oppdrettsnæring og leverandørindustri i dag.

– En vellykket kobling mellom viten og verdi, kombinert med politiske grep som konsesjoner og hjemfallsrett, har alltid gitt oss store verdier, sier Fahlvik.

Hun viser for eksempel til forskningen på flerfase-teknologi på 80-tallet. Basert på atomforskningen på Institutt for energiteknologi ble metoden som gjorde det mulig å frakte olje og gass i rør utviklet – en «norsk» oppfinnelse som mildt sagt revolusjonerte oljeindustrien og gjorde oljetankeren overflødig.

– Kunnskapen la grunnlaget for det oljeleverandør- og subsea-eventyret som i dag er Norges nest største næring, sier Fahlvik.

Kobling av viten og verdi står også bak utviklingen av moderne oppdrettsindustri, og grunnleggelsen av både Elkem, Norsk Hydro og Yara, og dermed hele det norske industrieventyret av aluminium, ferrolegeringer og kunstgjødsel. Kunstgjødselproduksjonen ble til etter at fysikeren Kristian Birkelands forskning på nordlys ble spleiset med forretningsmannen Sam Eydes ideer, kombinert med tilgangen til vannkraft. Koblingen har også hatt nytte i offentlig sektor, som da Norge opprettet verdens første havforskningsinstitutt i 1900 for å sikre en forskningsbasert forvaltning av landets fiskeriressurser. Andre stikkord langs samme historiske linje er innovative skritt innen medisin, som røntgenkontrastvæske eller innen mobil- og satellitteknologi, som utviklingen av NMT-nettet, forløperen til GSM. 

Moderat innovatør

– Til tross for at kvaliteten og kapasiteten i norsk forskning er klart hevet de siste årene og at vårt forskningssystem i European Innovation Score Board omtales som åpent og attraktivt, scorer Norge bare middels på europeiske og OECDs sammenlikninger av innovasjoner, poengterer Fahlvik. Norge var ifjor «bare» nummer 17 på EU-målingen European Innovation Score Board

– For å løfte oss på innovasjonsskalen må vi omsette forskning til verdiskaping og sørge for at resultater og nyvinninger blir tatt i bruk og kommersialisert. Det gjelder både for løsninger som blir utviklet i forskningsinstitusjonene og i næringslivet. Det brede norske nærings- og arbeidslivet trenger økt offentlig støtte for å kunne fornye og omstille seg, og utvikle nye produkter, prosesser og tjenester og for å hjelpe nye kunnskapsintensive bedrifter i oppstartsfasen, og drive frem utviklingen av innovative prosjekter i etablerte bedrifter, sier Fahlvik. 

Direktøren for Forskningsrådets innovasjonsdivisjon påpeker at Forskningsmeldingen fra 2013 legger vekt på at Norge trenger mer synergi mellom viten og verdi, og at også det nye EU-forskningsprogrammet, Horisont 2020, som Norge ble en del av i 2014, gjør det samme. Forskningen som finansieres gjennom Horisont er tenkt å løse mer konkrete samfunnsproblemer, gi økt verdiskaping og nye arbeidsplasser i bytte mot de 70 milliarder euro som legges inn over sju år – den største sum i noe EU-program noen gang.

Samtidig med større sum enn noen gang, er det også flere krav enn i tidligere programmer til nytteverdien av den forskningen som støtes, i alle fall i store deler av Horisont-pengeskken. EUs tidligere kommissær for forskning og innovasjon, Máire Geoghegan-Quinn har ofte poengtert at rammeprogrammet er «en innovasjonssak, ikke bare en forskningssak».

– Det er en vinn-vinn-situasjon. Ikke bare for verdiskaping, men også for å løse de store samfunnsutfordringene, som klima. Kanskje kan det også skape en tredje vinn-vinn: Nye vekst- og eksport næringer basert på samfunnsproblem-løsningene, som miljøteknologi, teknologi innen fornybar kraft eller helse- og velferdsteknologi som gjør det mulig for eldre å bo lenger hjemme, sier Arvid Hallén.

– Skal vi bygge fremtiden med forskning, må vi tenke større, sier han.