Økosatsing i revers

Like før jul ble det klart at Rørosmeieriet nå etablerer en ny avdeling i Tolga Næringspark, i lokalene etter Tine Meieriet Tolga, der driften ble nedlagt i 2011.

I produktporteføljen til Rørosmeieriet (hvor alt er økologisk) inngår blant annet Tjukkmjølk/ Tettemjølk, Cottage Cheese, fløte, rømme, smør, yoghurt og vanlig søtmelk i alle kategorier.

– Vi begynner å få det trangt både i produksjonslokaler, på kjøl, lager og kontor. Samtidig ser vi at vi har behov for å øke kapasiteten for å kunne dekke etterspørselen etter våre varer. Vi har nådd veggen, som jeg bruker å si, vi må rett og slett ha mer plass, sier meieribestyrer Trond V. Lund.

– En helt eventyrlig vekst, sier Innovasjon Norge.

Rørosmeieriet har vokst jevnt og trutt siden oppstarten i 2001. Utvidelsen til Tolga gir meieriet muligheten til å øke kapasiteten og styrke posisjonen som Norges fremste økologiske meieri og lokalmeieri for hele Rørostraktene. Meieriet ligger midt i kjerneområdet for mye av den økologiske melkeproduksjonen i området. De stod i 2013 for 15 prosent av det samlede økologiske volumet. De har nå et mål om 20 prosent vekst i omsetning hvert år i perioden 2014-2018. Produktene selges over hele landet – til dagligvare og storhusholdning.

Også en annen stor økoprodusent, Grøstad Gris i Undrumsdal i Vestfold, som er Norges største produsent av økologiske pølser og svinekjøtt, kan for siste regnskapsår i 2013 vise til knallgode resultater med et driftsresultat på nesten fem millioner av en omsetning på 34, hvilket gir en resultatgrad på 14,1 prosent. Etter null utbytte de forrige årene, bevilget eierne seg et utbytte på 8 millioner kroner i 2013. Fra 2011 til 2013 økte de driftsinntektene fra 23 til 45 millioner. Den tradisjonsrike slakterbedriften skal nå utvide.    

Mot strømmen

Suksessen til Rørosmeieriet, Grøstad Gris, Holthe kylling (kylling og and) og en rekke grønnsakprodusenter, underbygger den utviklingen vi har sett i Norge i salg av økologisk mat de senere årene. Ifølge tall fra Landbruksdirektoratet for 1. halvår 2014 økte salget av økologiske produkter gjennom dagligvarehandelen med i overkant av 30 prosent, i andre kanaler med rundt 20 prosent. Varene med størst økning var grønnsaker (51 prosent økning), egg (15 prosent økning) og meieriprodukter (ca. 20 prosent økning).

Selv om omsetningen av økologisk mat har økt med nesten én milliard kroner mellom 2006 og 2013, er kun 1,1 prosent av all mat som selges i Norge økologisk. Volumet er med andre ord fortsatt forsvinnende lite, selv om det er fullt mulig å tjene gode penger i et nisjemarked med meget høy betalingsvillighet fra kresne og kravstore forbrukere.

På tross av økende etterspørsel i Norge og en voldsom vekst i våre naboland, er satsingen hos de store samvirkene Nortura og Tine henholdsvis på nedadgående og avventende. Tydeligst er dette hos Nortura, som etter fusjonen mellom Gilde og Prior, er Norges desidert største produsent av kjøtt fra svin, kylling, storfe/kalv/lam og egg/eggeprodukter.  

– Etter at vi var veldig tidlig ute med vår økosatsing i 2006, er vår vurdering den at markedet foreløpig ikke er der vi skulle ønske, selv om det var betydelig vekst i 2014, sier merkevaredirektør i Nortura, Rolf G. Fjeldheim. – Derfor har vi enn så lenge ikke produksjon av økologisk gris og kylling, men valgt å satse på egg og rødt kjøtt, sier han.

For Nortura, som ble opprettet i 1896 og i dag har 5600 ansatte, ca. 18 000 eiere og virksomhet i 28 kommuner, er dette utelukkende en industriell, økonomisk vurdering. Fjeldheim registrer at andre produsenter i deres segment nå har betydelig suksess. I 2009 etablerte Nortura den økologiske merkevaren Norgården. Nå er strategien å koble den økologiske satsingen tettere opp mot de etablerte merkevarene Gilde og Prior. Produktene som har blitt solgt under økologiske Norgården finnes nå i butikkhyllene med Gilde og Prior logo – men samtidig tydelig merket som økologisk og med Debiomerket. Fjeldheim mener det ikke var noe galt med produktene, men at de ikke klarte å kommunisere godt nok ut i markedet.

Økologisk og konvensjonell kjøttproduksjon kan inngå i samme produksjonssystem; man behøver ikke to separate slakterier og produksjonsenheter for å håndtere økologisk produksjon.

– Vi ønsker å være i tilstede i et voksende marked, men vi må gjøre det på en forsvarlig måte. Det er dårlig økonomi for oss å ta inn en økologisk gris vi har betalt mer for, og bare utnytte deler av dyret i økologisk produksjon, sier han. – Det blir direkte tap for oss.

– Men bønder som har økologisk produksjon blir kvitt varene sine?

– Ja, men det er ikke alltid at de får den merprisen som økologisk produksjon legger opp til, sier Fjeldheim.

Nortura har primært fokusert på dagligvaremarkedet, men ser nå at det er bevegelse i storhusholdning, som inkluderer kantine, hoteller og restaurant. De har fokus på å levere økologisk innenfor rødt kjøtt – som er alt fra lam til storfe/kalv.

– Vi følger markedet tett. Når vi eventuelt starter opp med økologisk produksjon av svin og kylling kan vi ikke si noe om per dato, sier han.

Interessen for økologiske produkter er noe TINE har lagt merke til, i dag har de 9 økologiske produkter i dagligvarehandelen. De relanserer i løpet av februar Setedalssmør, som er hundre prosent økologisk. Tidligere var Rørosmeieriet alene om dette markedet.

– Vi må hele tida lytte til forbrukernes ønsker og fange opp endringer så tidlig som mulig. TINE har et stort mangfold av produkter, og satser fra februar enda sterkere på produkter med lokal opprinnelse. Økologiske produkter passer godt inn i denne satsinga, sier kategoridirektør i Tine, Unn Grønvold Nikolaisen.

I Norge utgjør økologisk kumelk 3,6 prosent prosent av all melk, eller 54,5 millioner liter, hvor Tine er den desidert største aktøren. Til sammenligning har Arla, Sveriges største meierprodusent med 75 prosent av det svenske markedet, 38 økologiske produkter i sin portefølje. 20 prosent av Arlas melkesalg er nå økologisk.

Urealistisk

Ifølge Landbruksdirektoratet er salget av økologisk kjøtt betydelig mindre enn produksjonen. Den samlede anvendelsesgraden av alt kjøtt fra firebente dyr var på 30 prosent i 2013. Det betyr at 70 prosent av alt økologisk kjøtt som produseres IKKE selges som det ut til forbruker. Det betyr igjen at du godt kan være heldig å kjøpe økologisk når du kjøper konvensjonelt, men ikke omvendt.

Med dette bakteppet er det stadig færre som tror på Statens mål om at 15 prosent av maten vi spiser skal komme fra økologisk landbruk i 2020, altså om fem år. Det er rett og slett ikke realistisk. Det har fått flere politikere til å reagere.

– Det målet er avblåst av regjeringen, sier stortingsrepresentant for SV, Torgeir Knag Fylkesnes, til E24. – Tanken var jo at man skulle nå målet i 2020, og øke andelen mot 2030 og 2040. Økologisk produksjon skulle etter hvert bli dominerende i norsk landbruk, sier han.

Andelen jordbruksareal i Norge som brukes til økologisk matproduksjon i dag er 5,3 prosent. Det gjenstår omtrent 1 million dekar før målet er nådd, noe som tilsvarer i underkant av halve Vestfold fylke.

Målsettingen om 15 prosent økologisk produksjon er en del av arbeidet for å gjøre norsk landbruk mer miljøvennlig og legge til rette for biologisk mangfold på gårdene.

En av de store aktørene som de senere årene har satset hardt på økologisk er hotellkjeden Nordic Choice Hotels, som med sine 170 hoteller er Nordens største hotellkjede og følgelig en storforbuker av alt fra egg til kjøtt. De kjøper hvert år 10 millioner økologiske egg i Norge og Sverige, serverer 2800 kopper økologisk kaffe i timen og har ca. 7 millioner gjester til frokost hvert år. Etter at de begynte å tilby mer økologisk mat i 2007, særlig til frokost, har de nå er sortiment med høy leveringssikkerhet.

– Vi mener at vi har begynt å få en struktur på dette nå, sier bærekraftansvarlig hos Nordic Choice Hotels, Cathrine Dehli. – Og jeg vil vel anta at vi har vært en medvirkende årsak til at etterspørselen etter økoøogiske egg har steget så sterkt, sier hun.

I 2013 var det en vekst i salg av økologiske egg i Norge på 33 prosent.

Nordic Choice Hotels har foreløpig ikke økologisk kjøtt på menyen, selv om det godt kan komme i fremtiden. Dehli sier at de hele tiden vurderer nye produkter, men hvor hovedhensikten er å være i front av en høy estisk standard, som ikke nødvendigvis bare dreier seg om økologisk. Derfor har de ikke lenger scampi, palmeoljen er fjernet og de jobber med å redusere matavfall.

– For oss handler dette vel så mye om bærekraft, dyrevelferd og etisk forsvarlig drift som økologisk, sier hun. – Mitt inntrykk er at det sammenfaller med hva stadig flere norske forbruker mener.

– Vi snubla litt i starten da vi lanserte økosatsingen i 2007, men har lært masse. Nå bygger vi sten for sten. Dette er jo en kontinuerlig prosess. Holdningen til økologisk hos forbruker har jo endret seg voldsom bare i løpet av få år, så vi ser at det er endringer på gang som også påvirker oss, sier hun.

Tjukk og økologisk melk fra Røros.

Mer import

– Etterspørselen er økende, noe som er gledelig. Samtidig ser vi et frafall av norske økologiske produsenter. Det betyr at importen av økologiske produkter øker, sier markeds- og kommunikasjonsansvarlig i Debio, Idun Bjerkvik Leinaas. Debios hovedoppgave er sertifisering, og på oppdrag fra Mattilsynet godkjenner Debio norske virksomheter som omsetter og produserer økologiske produkter.

– Vi møter nå produsenter som sier de har store problemer med å nå ut i markedet med sine produkter og grossister som sier at de ikke har nok tilgang på råvarer. På samme tid øker importen av økologiske produkter, sier hun. 

På spørsmål om hvordan regjeringen nå tenker omkring økologisk satsing, svarer statssekretær Hanne Maren Blåfjelldal (Frp) slik i en e-post til Ukeavisen:

– Tilgang på økologiske produkt er viktig for å tilby forbrukeren mangfold og valgmuligheter i matvaremarkedet. Stortinget har satt som mål at 15 prosent skal være økologisk innen 2020, og denne målsettingen ligger fast. Dette er en krevende og ambisiøs målsetting, som vi er langt fra å nå per dato. Tall tyder nå på forbruket er i ferd med å ta seg opp, og at utviklingen holder seg i 2015.

Blåfjelldal sier at de arbeider målrettet for å øke økologisk produksjon og forbruk gjennom ulike tiltak, blant annet med 123,5 millioner kroner i produksjonstilskudd og 32 millioner kroner til utviklings- og markedsføringstiltak.

-Derfor er det bra at forbrukerne har tilbud om produkter hvor kravene til dyrevelferd er større. Dette er noe vi ser at mange av de økologiske produsentene er opptatt av å markedsføre, sier hun.

I proposisjonen til Stortinget om Jordbruksoppgjøret 2014 skriver Landbruksdepartementet at «Markedets etterspørsel må være styrende for den økologiske produksjonen, og det bør tilstrebes balanse mellom produksjon og forbruk».

Dårligst i Norden

Men sammenlignet med våre naboland Sverige og Danmark ligger Norge langt, langt etter. I Sverige vokste økosalget med 38 prosent i fjor, hvor svenskprodusert mat i stor grad står for veksten. Åtte av ti svensker handler i dag regelmessig økologiske varer. Også i Danmark er man på offensiven. Etter at Coop Danmark satte ned prisene på økologisk fra januar av, er salget av økologisk frukt og grønt økt med så mye som 40 prosent melder Coop Danmark. Og danske myndigheter legger nå opp til verdens mest ambisiøse økosatsing. Med 400 millioner kroner og 67 konkrete tiltak skal Danmark fordoble sitt økologiske areal frem til 2020, fra 7,4 prosent (2012) til 15 prosent, altså det samme målet Norge har satt seg.

Imidlertid er danskene mye mer ambisiøse når det gjelder offentlig servering, hvor målet er 60 prosent økologisk mat i storhusholdninger i Danmark. København kommunes mål er 90 prosent innen utgangen av 2015 – noe de ligger godt an til å klare. Mange svenske kommuner har nådd 25 prosent økologisk matservering. I Norge er det ikke satt noe spesifikt mål for offentlig matservering.

– Vi skal ha mer økologisk mat på menyen i kantiner, på sykehus og på fødestuene, sier den danske landbruksministeren Dan Jørgensen.

Også globalt fyller økologisk opp stadig flere ganer. På ti år har omsetningen av økologiske varer på verdensbasis tredoblet seg, og var i 2012 på 64 milliarder dollar. USA omsetter mest i verden. Totalt utgjør økologiske landbruksareal 0,8 prosent av verdens landbruksareal. Ikke overraskende kommer etterspørselen etter økologiske varer hovedsakelig fra Nord-Amerika og Europa, altså den mest industrialiserte delen av verden. Den gjennomsnittlige årlige veksten mellom 2000 og 2008 var på 14 prosent.

Seniorrådgiver Maiken Pollestad Sele i Oikos Økologisk Norge, medlemsorganisasjon for alle som har interesse for økologisk mat, produkter og landbruk, synes regjeringen bør la seg inspirere av svenskene og danskene.

– Regjeringen må ta ansvar for tiltak, de må forholde seg til Stortingets mål. Ikke minst nå før jordbruksoppgjøret kan det være fint å stille spørsmål ved hvorfor vi er så sidrumpa i Norge sammenlignet med Danmark og Sverige. Saken er at vi trenger flere økobønder i Norge fordi etterspørselen stiger veldig, og vi ønsker ikke at den skal tilfredsstilles med mer import, sier hun.

I rapporten «Produksjon og omsetning av økologiske landbruksvarer» (Landbruksdirektoratet 2013), skriver direktoratet at «Dersom ikke norsk produksjon øker, vil populære produkter dekkes med importerte varer. Stabil varetilgang og kvalitet over tid er viktige forutsetninger for å opprettholde omsetningen».

– Vi skjønner at manglende tilstedeværelse i markedet handler om økonomi og muligheten til å øke anvendelsesgraden. Dette er ikke nytt for oss. Men når det er sagt, synes vi at satsingen kunne være mer offensiv. Produktene må jo opp og fram. Kanskje dette også handler om storskala versus småskala og at det er utfordringer knyttet til å produsere mindre volum, hvor økologisk fortsatt oppfattes som hår i suppa i noen store konvensjonelle systemer, sier Pollestad Sele. 

Den planlagte krangelen

 

Det blir alltid konflikt når flere partier skal samarbeide om regjeringsmakt. Det spesielle i denne stortingsperioden er at det finnes en avtale som inspirerer til offentlig krangling. Den som taper mest på det er Erna Solberg. Hun fremstår som en ekstra svak leder.

 

Torsdag morgen stilte Siv Jensen, Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide opp i NRKs Politisk Kvarter for å forsikre velgerne om at de fortsatt er venner. Det var nødvendig etter en uke der det kunne virke som om hele regjeringskonstruksjonen var i ferd med å falle sammen. Etter forrige fredags kontrollhøring i Stortinget om de såkalt lengeværende asylbarna har flere fylkesårsmøter i Venstre og KrF tatt til orde for mistillit. Mange av Frps stortingsrepresentanter, og partiets nestleder, har slått tilbake, og blant annet truet mellompartiene med at det blir oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen om de nå ikke slutter med å rakke ned på regjeringen.

Beroliget

Onsdag formiddag var det statsministeren selv som måtte berolige. Etter at hun hadde deltatt i Stortingets spontanspørretime fikk hun en rekke spørsmål fra pressen om samarbeidssituasjonen. Erna Solbergs svar var at det egentlig bare er striden om asylavtalen som skaper problemer og høylytt diskusjon. På alle andre politikkområder mener hun at de fire samarbeidspartiene jobber stadig bedre sammen. Hun viste blant annet til avtalen for halvannen uke siden om at Norge skal forhandle med EU for å få en felles klimapolitikk. Den ble til i en god tone og uten en eneste lekkasje til mediene.

Mye tyder på at den klimapolitiske idyllen mellom Venstre/Krf og regjeringspartiene ikke vil vare, men ellers har statsministeren mye rett - slik de andre tre partilederne hadde, da de snakket frem enigheten i radiostudio på torsdag morgen. De fire partiene lærer hverandre litt bedre å kjenne for hver måned som går. De blir stadig flinkere både til å få til ting sammen og til å velge ut sakene der de har interesse av å fremstå som uenige.

For det er det samarbeidsavtalen dreier seg om - både å få til enighet og å tillate uenighet. Samtidig som den gir en parlamentarisk plattform for regjeringen, gir den de fire borgerlige partiene rom for å dyrke sin egenart. Da Erna Solberg, Siv Jensen, Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande forhandlet frem avtalen for halvannet år siden, fikk de mye skryt. De hadde laget en konstruksjon som man aldri før har sett her i landet - en avtale som gjorde KrF og Venstre til både opposisjonspartier og støttepartier. På den måten klarte de å oppfylle sitt løfte om å kaste de rødgrønne ut av regjeringskontorene - uten at de dannet regjering sammen.

Den positive siden

I det første året var det den positive siden av avtalen velgerne så mest av, men da forslaget til statsbudsjett kom, ble alt snudd. Da fikk Krf og Venstre et akutt behov for å vise hvor frie de var – noe som gjorde at Frp etter en ganske kort stund også begynte å markere sin egenart. Denne strategien var nødvendig av to grunner. For det første skulle de fire partiene forhandle om statsbudsjettet i Stortinget. I et forhandlingsspill er det alltid nødvendig å spisse egne posisjoner offentlig slik at man får forhandlingstyngde. Den andre begrunnelsen, som er uavhengig av forhandlinger, dreier seg om avstandstagen. Statsbudsjettet inneholdt en del forslag som samarbeidspartiene ikke tålte å bli assosiert med. Samtidig oppdaget Frp at det var beleilig å gi Krf og Venstre skylden for at regjeringen er så mye mer moderat enn ventet – sett fra ståstedet til Frps velgere.

Fremskrittspartiet har strengt tatt ikke medhold i avtalen for å si offentlig hva partiet mener. Men alle forstår at partiet i en viss grad må få lov til det, så lenge mellompartiene får lov. Det ville ha blitt en for stor ubalanse mellom partiene om Frp alltid skulle være lojalt til regjeringsprosjektet, mens støttepartiene bare skulle være lojale når de tjente på det.

Taper

Meningsmålingene tyder på at alle de fire partiene, kanskje med unntak av Krf, taper på denne konstruksjonen. Velgerne liker ikke politikere som ser ut til å krangle mer enn de handler.

Den som på lang sikt antageligvis vil tape mest, er statsministeren. Velgerne forstår ikke hvorfor hun lar krangelen fortsette. En ting er mellompartiene, som formelt sett er i opposisjon, noe annet er Frp. Hvordan kan Erna Solberg la nestlederen i et regjeringsparti komme med stadig nye angrep på de to partiene som holder regjeringen ved makten? I det øyeblikket Venstre og Krf har fått nok av Per Sandbergs utspill, kan de kaste hele regjeringen. Deres lyst til å fremme mistillitsforslag mot justisminister Anders Anundsen i asylbarn-saken ble helt sikkert ikke mindre etter at Sandberg og flere andre stortingsrepresentanter gikk offentlig ut mot dem tidlig i denne uken.

Går bra

Når Erna Solberg sier til pressen at samarbeidet egentlig går veldig bra, virker det som om hun ikke vil forholde seg til interne konflikter. Det som i det første året virket som raushet og en god evne til å se det store bildet, virker nå som svakhet og likegyldighet.

Om statsministeren er svak, er det for tidlig å si noe om. Hennes forgjenger ble også beskyldt for ikke å holde et stramt nok grep på regjeringen, og det er verdt å huske at vi har en styringsmodell som automatisk gjør statsministeren mer til en kompromissmaker enn en sterk og tydelig leder. Dessuten er det ikke lett å si hva Solberg skulle ha gjort annerledes. Hun kan ikke refse eller kontrollere partier som ikke er i regjering.

Det er samarbeidsavtalen som er problemet. 

Av: Aslak Bonde