Nå står embedsmennene for tur

Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson hadde en drøm. Det var kanskje derfor han besøkte gründerbedriften Making Views på Hamar. Der lager de videoer med 3D-teknologi. På hjemmesiden deres kan man for eksempel følge en utforkjører ned løypen i Kitzbühel, og med riktig utstyr oppleve verden 360 grader rundt løperen, litt som Googles streetview-karttjeneste, og veldig som å drømme. 

Making Views har vunner priser i utlandet og har ekspansjonsønsker, men ifølge Eriksson vegrer de seg for å ansette nye folk. Problemet er at den lille bedriften har avansert teknologi som krever at de ansatte har svært spesifikk kunnskap. En feilansattelse med etterfølgende oppsigelsestid og kanskje en runde i retten, kan i verste fall bety kroken på døren.  

Eriksson vil gi gründere som Making View fleksibilitet. Og det får de litt mer av, når forslaget om økt midlertidighet blir innført i arbeidsmiljøloven. Da kan bedriften ansette en person i inntil 12 månder – midlertidig. Og forslaget blir ganske sikkert vedtatt, flertallet i Stortinget er sikret med støtte fra Venstre – som hittil har sagt at de støtter hovedlinjene i regjeringens forslag.

Men midlertidighet i arbeidslivet er ikke så enkelt som Eriksson fremstiller det. Onsdag denne uken opplevde Norge en av de største politiske streikene gjennom alle tider, nettopp fordi arbeiderbevegelsen er bekymret for at økt fleksibilitet for arbeidsgiver innebærer å flytte risikoen over på arbeidstaker. 

Ifølge LO-leder Gerd Kristiansen var det grasrota i organisasjonen som var ivrigst. Og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at fagbevegelsen reagerer på de foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven (se tekstboks). I dag fremstår loven som et av de mest håndfaste bevisene på at fagforeningene leverer resultater. Nesten samtlige seire som ikke er tariffestet, er nedtegnet i loven. Arbeidstidsbestemmelser, helse, samarbeid og involvering – det meste er omtalt der. 

Og nå er den altså under angrep fra de blåblå, som er, når man setter en solid strek over krigsårene, Norges blåeste regjering siden Emil Stangs andre regjering i 1893, om ikke politisk – så i hvert fall på papiret. En grunn til den kraftige reaksjonen fra fagbevegelsen ligger her: Utviklingen av arbeidsmiljøloven har kun pekt en vei, og nå er det kanskje i ferd med å snu?

Smil om munnen og Che Guevara på votten til ingen nytte. I går ble det enighet om ny arbeidsmiljølov.

Foto

jbj

Peak HMS?

Historien om arbeidsmiljøloven er på mange måter historien om hvordan helse, miljø og sikkerhet kom til å bli en av de mest dominerende strømninger i vår tid. HMS-faget har bredt om seg til stadig flere deler av samfunnet og lovgivningen siden det først ble tatt inn i arbeidsvernlovgivningen som kom på slutten av 1800-tallet. Aller tidligst ute var de britiske fabrikklovene som kom som et svar på den industrielle revolusjon og fattiglovene til Elisabeth I for over 200 år siden. 

Faktisk kan dagens arbeidsmiljølov sies å stamme fra barnearbeid. Selv om barnearbeid var vanlig i Storbritannia på begynnelsen av 1800-tallet, skapte det oppstandelse hver gang barn døde eller ble lemlestet på jobb. Noe måtte gjøres, og det var faktisk en arbeidsgiver som tok det første skrittet. Sir Robert Hill la frem et lovforslag i det britiske parlamentet i 1802. Målet var å bedre forholdene for barna som jobbet på Hills egne tekstilfabrikker. The Act for the preservation of the health and morals of apprentices gjorde det straffbart å ikke vaske lokalene grundig minst to ganger i året. Loven sa også at det måtte være nok vinduer for å sørge for frisk luft, og at lærlinger – som regel barn – hadde klær og et sted å sove. En seng kunne ikke deles av flere enn to. Samtidig kunne arbeidet ikke vare lengre enn 12 timer, og nattarbeid ble forbudt. Det ble påbudt å gi lærlingene lese- og skriveundervisning samt religiøs veiledning. 

Det ble en sped begynnelse. Loven ble ikke håndhevet av myndighetene, og brudd på regelverket var utbredt. Likevel ble den til en grunnstamme som senere ble bygget ut og forsterket.

Et av de første arbeidsreglement i Norge er fra 1872 (se tekstboks). Det inneholdt regler om gudsfryktighet og riktig bekledning. Det måtte arbeides overtid ved nødvendighet, og lønnen ble fryst øyeblikkelig i tilfelle sykdom. En regel som dessverre har falt ut, gikk ut på at pressen måtte behandles med respekt. 

Tjue år senere fikk vi fabrikktilsynsloven av 1892. Også denne loven ble til som følge av barnearbeid, da en skolekommisjon fant at barns arbeid ved fabrikkene gikk ut over undervisningen. Den nye loven hadde bestemmelser om forebygging av ulykker og andre helsefarer, samt om spesielle vern for kvinner og barn.

I de neste etappene for arbeidslovgivningen ble omfanget av loven utvidet til å gjelde stadig flere virksomheter. I 1915 ble det fastsatt at normalarbeidstiden ikke kunne overskride 10 timer i døgnet og 54 timer i uken. Vern mot usaklig oppsigelse og om ferie kom inn i lovverket i 1936. Loven om arbeidervern opphevet for første gang skillet mellom kropps- og åndsarbeidere som hadde vært vanlig til da. 

Tre ukers ferie ble innført i 1947. Den fjerde uken kom i 1964. Mange tar i dag for gitt fem ferieuker, men dette gjelder egentlig bare arbeidstakere med tariffavtale. 

På 1970-tallet ble lovverket ytterligere strammet inn. Helsestandardene ble satt høyere, og belastninger som tidligere hadde blitt sett på som unngåelige, ble tatt mer på alvor. Det kunne for eksempel gjelde mental helse og muskelslitasje. At Norge sluttet seg til EØS-avtalen, har også hatt en virkning på lovverket.

Dagens arbeidsmiljølov bygger på den gamle loven av 1977. 2006 var til nå siste gangen man endret loven. Den gang skulle man tilpasse seg et mer moderne arbeidsliv hvor kvinner deltar i like stor grad som menn, og hvor arbeidstakere ofte er høyere utdannet. Det var regjeringen Stoltenberg som satte ned arbeidslivslovutvalget i 2001. I mandatet het det at terskelen inn i arbeidslivet skulle bli lavere – mens terskelen for å falle ut skulle bli høyere. Det var et mandat regjeringen Bondevik overtok samme høst, og som de utvidet til å sikre høy arbeidsdeltagelse: Loven skulle nå altså også bidra til målet om høy sysselsetting i økonomien.

Det er med andre ord ikke noe nytt stridstema som dro folk ut i gatene på onsdag. Arbeidsmiljøloven er selve pokalskapet. Samtidig er midlertidighet problematisk. Midlertidighet gir ofte dårlig med pensjonsrettigheter, og det kan gi problemer med banker og forsikringsselskaper når en ikke har en fast jobb å vise til. Både i universitets- og høyskolesektoren og i helsesektoren er det mange eksempler på arbeidstakere som går på lange midlertidige kontrakter.

Men sannheten er at midlertidighet har gått kraftig ned i Norge de siste tjue årene. SSBs tall går tilbake til 1996. Da var 12,7 prosent av arbeidstokken i såkalte midlertidige stillinger. I 2013 var tallet 8,3 prosent. Det er som oftest unge som har hatt midlertidige stillinger. I 1996 var 36,4 prosent av de mellom 15 og 24 år midlertidige. I 2013 var det fortsatt høyt, men det var falt til 23,2 prosent. 

Dessuten er midlertidighet eneste muligheten mange har for å komme inn i arbeidsmarkedet. Leder for Pøbelprosjektet, Eddie Eidsvåg, uttrykte denne uken sterk misnøye med fagbevegelsen for å hindre de svakeste fra å ta midlertidige stillinger. Han er opptatt av at midlertidige stillinger fungerer som springbrett inn i arbeidslivet.

På papiret ser det heller ikke ut til at forslaget om midlertidighet vil føre til en eksplosiv oppgang i antallet midlertidige. I regjeringens forslag kan maks 15 prosent av de ansatte i en bedrift være på generell midlertidig kontrakt. For det store flertallet av bedrifter vil det i praksis si en person. Videre skal det være minst tolv måneders karantene før bedriften har lov til å ansette en ny på midlertidig basis med samme arbeidsoppgaver. Intensjonen er at det skal sette en stopper for et direkte misbruk av regelverket. I verste fall kan vi ende på 15 prosent midlertidighet som altså er omtrent som i 1996. 

Tjenestemannsloven

I tillegg gjelder arbeidsmiljøloven kun for ansatte i kommunal og privat sektor. Midlertidighet i staten er regulert i tjenestemannsloven og den åpner i større grad for midlertidighet enn arbeidsmiljøloven. Universitets- og høyskolesektoren har også en egen lov som tillater midlertidighet i enda større grad. 

Den første statstråden som lovte synkronisering mellom tjenestemannsloven og arbeidsmiljøloven var Nils Olav Totland som var fagforeningsleder og administrasjonsminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering i 1996. Men forskjellen eksisterer fortsatt.

LOs Tor Arne Solbakken kjøper ikke Arbeids- og Sosialminister Robert Erikssons påstand om at endringene i arbeidsmiljøloven er moderate.

Foto

jbj

– Det er naturlig å se på tjenestemannsloven nå, og det er igangsatt prosesser for å se hvordan den skal følges opp, sa Robert Eriksson under et frokostmøte i regi av tenketanken Civita denne uken.

Han uttalte også at når det gjelder midlertidighet, syndes det aller mest i utdannings- og forskningsloven. Problemet er at endringene i disse lovene, må skje i henholdsvis Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Kunnskapsdepartementet.

Leder i Akademikerne Knut Aarbakke bekrefter at arbeidet med å se på de andre lovene startes i disse dager og at Akademikerne er invitert med i prosessen.

– Det er mye som taler for å få til en bedre likebehandling av lovverket. Staten har jo vært verstingen på bruk av langvarig midlertidig tilsetting, sier han.

Aarbakke går inn i diskusjonene med de andre partene med åpent sinn.

– Stillingsvernet i staten er sterkt og det er begrunnet med at embedsmenn trenger ekstra beskyttelse for å være sikret uavhengighet fra politikerne. Men om det er nødvendig med en egen tjenestemannslov for alle i staten og ikke bare den lille kretsen med embedsmenn, er ting vi må tørre å se på, sier han.