Lederspeilet: Kjetil Solbrække: Bygger tillit i Brasil

–Det viktigste og vanskeligste i Brasil er å bygge nettverk. Det tar lang tid før folk stoler på hverandre, sier Kjetil Solbrække.

Etter åtte år med ulike lederstillinger innen norsk olje- og gassvirksomhet i Brasil, trekker han frem betydningen av kommunikasjon som sin viktigste lærdom. Han har lært at kontakter må pleies lenge før de vil vurdere å inngå en avtale. Og når avtaler først er inngått, må han følge dem tett opp for å unngå at de brytes.

Vi møter Kjetil Solbrække til frokost hjemme i hagen hans. Solbrække bor ved foten av Corcovado-fjellet med den berømte kristusstatuen, i bydelen Laranjeiras i Rio de Janeiro.

Her bor han sentralt, men likevel tilbaketrukket. Han har basseng og grønne trær i hagen, og utsikt til Corcovado. Det gir en fredelig start på dagen i den hektiske storbyen. Solbrække prøver å unne seg en slik start hver morgen, før han går løs på innboksen.

– Da har kolleger i Norge allerede hatt fire-fem timer arbeidstimer, så det pleier å være en del å ta tak i om morgenen, sier han.

Han serverer stekt loff og brasiliansk kaffe. Kaffen smaker ekstra godt her i sitt eget hjemland, og vi spør om en god kopp kaffe løfter stemningen i businessmøtene. Men kaffekoppen er langt viktigere i Norge, kan Solbrække fortelle.

– Det er ikke nødvendig å være så uformell i møtene her. Vi prater gjerne litt om fotball, men det er mest business. Du bør for eksempel ikke foreslå å møtes en lørdag kveld. Brasilianerne er familiekjære, så de vil ha helgene med familien, sier han.

Mange møter

Etter frokosten går mye av arbeidsdagen med til å planlegge møter og treffe forretningsforbindelser.

– Det skjer ingenting før du har møtt folk mange ganger.

Det var et av de første rådene Solbrække fikk av andre nordmenn i Brasil. Siden har han erfart det selv mange ganger.

– Før noen stoler på deg, er det en forutsetning at de kjenner deg godt. Aller helst bør de kjenne deg like godt som sin egen familie, sier han.

Kontaktpleien kan være frustrerende.

– Du må møte kontakter ofte, men det er vanskelig å få avtalt møter. Og når du først har avtalt et møte med noen, må du være innstilt på at de avlyser eller i alle fall endrer tidspunkt i siste liten. Alt er ganske uforutsigbart, sier Solbrække.

Han tror tålmodighet er den viktigste egenskapen han kan ha som leder i Brasil. Tålmodighet og fleksibilitet.

– Jeg må være forberedt på det utenkelige. Jeg må ha fokus på målet, men jeg kan aldri være sikker på hvordan jeg skal komme dit. Veien til målet vil ganske sikkert skifte underveis. Alt har det med å løse seg i siste time, men jeg må være klar til å improvisere, sier han.

Gir råd i tøffe tider

Solbrække er leder for Rystad Energys avdeling i Sør-Amerika. Konsulentselskapets satsning i verdensdelen er helt fersk, og Solbrække jobber med å profilere selskapet.

– Vi har fortsatt mye arbeid foran oss med å gjøre oss kjent som en kompetansebedrift som selger faktabasert kunnskap og innsikt til oljebransjen, sier han.

Brasil er et av verdens største markeder for offshorenæringen. Nedgangen i oljeprisen fører til at prosjekter blir utsatt og kontraktene blir tøffere. Solbrække ser ikke på utfordringene som bare negative for egen bedrift.

– Selskapene blir mer opptatt av å vurdere kostnader og jobbe med langsiktige strategier. Det er blitt vanskeligere å ta lønnsomme avgjørelser basert på magefølelse. Da kan vi komme inn med råd og hjelpe selskapene med å ta faktabaserte beslutninger, sier han.

Han forteller at Rystad Energy allerede har fått et betydelig oppdrag med å bistå et stort brasiliansk selskap som ønsket å vurdere sin egen konkurranseevne på verdensmarkedet. 

Solbrække drives av en visshet om at Brasil har verdifulle ressurser, og en tro på at ressursene vil bidra til stor verdiskapning for det brasilianske samfunnet.

– Brasil er et veldig spennende sted å være nå. Potensialet er enormt, og jeg tror at vi i noen sammenhenger kan bidra med den erfaringen vi har fra Norge, sier han.

Kultur bygget på mistillit

Solbrække liker å løse uforutsette utfordringer. Hadde han ikke gjort det, ville han nok trivdes bedre i det norske arbeidslivet. Men han hadde alltid hatt et ønske om å jobbe i utlandet.

– Jeg var nysgjerrig og reiste mye da jeg var ung. Da jeg jobbet i Hydro ga det seg selv, der var det nærmest forventet at toppledere dro ut, sier han.

Når han nå ser Norge utenfra, ser han hvor forutsigbart, enkelt og velfungerende mye er der hjemme.

– Den norske kulturen er bygget på tillit. Vi er vant til at vi kan stole på politiet, skattemyndighetene og politikerne, og vi nøler ikke med å gi fra oss bilnøklene til bilmekanikeren eller husnøklene til håndverkeren. Vi tror ikke at noen vil misbruke tilliten de får. I Brasil er det motsatt, der er kulturen bygget på mistillit. Politikken er komplisert og uforutsigbar, og det er vanskelig å manøvrere i samfunnet. Folk stoler ikke på myndighetene, og de stoler ikke sine egne politikere, sier han.

– Det er kanskje ikke så rart når vi ser på alle korrupsjonsskandalene som rulles opp i Brasil, og som involverer sentrale politikere fra alle partier. Det er ganske uvirkelig å være vitne til, legger han til.

Mistilliten forplanter seg til næringslivet, og gjør det utfordrende å drive næringsvirksomhet i landet.

– Det er nok ikke bare i Brasil det er sånn. Vi er nok litt bortskjemt i Skandinavia, sier han.

Vilkårene endres stadig

Solbrække har fått erfare konsekvensene av den omskiftelige politikken i landet. Uforutsigbare politiske vilkår førte til at Sintef tapte 30 millioner på en forskningsstiftelse i Brasil. De hadde satset stort fordi de i 2011 ble forespeilet gode rammebetingelser av brasilianske myndigheter. Senere endret betingelsene seg, og tidligere i år la de ned stiftelsen fordi risikoen ble for stor. Solbrække var leder for stiftelsen, som i en periode hadde 25 ansatte.  

– Jeg har sympati for den beslutningen, men det var tragisk at det endte slik. Det var trist for Sintef, men først og fremst for Brasil. Ideen om Sintef i Brasil var kjempegod. De var rede til å bygge opp et unikt miljø for forskning. Det er ikke mangel på smarte mennesker i Brasil, men de mangler organiserte, næringsrettede institusjoner som Sintef, som har vært et bindeledd mellom forskningsmiljøet og industrien i Norge, sier han. 

Han mener at endringer i rammebetingelser er mer regelen enn unntaket i Brasil.

– Tøffe vilkår er greit, det kan du forholde deg til. Problemet her er at vilkårene stadig endres. Framtidens rammebetingelser er ukjente, og usikkerheten og risikoen er enorm. Da er det veldig tungt å overbevise folk om å satse, sier han.

Han tror denne usikkerheten var noe av årsaken til at bare 37 av 266 letelisenser ble solgt i den siste konsesjonsrunden i Brasil 7. oktober i år.

– Norge har for eksempel høyere skattenivå enn Brasil, men selskapene vet akkurat hva de kan forvente. Oljeindustrien vil ikke investere i et land hvor risikoen er så stor og ikke minst ukjent som i Brasil, mener han.

Har ikke hjemlengsel

Selv om brasilianere kan være skeptiske til fremmede, forteller Solbrække om et folk med masse hjertevarme.

– Folk er åpnere og mer direkte her enn hjemme. Du blir kjent med brasilianere overalt, på flyet, på trikken, i butikken. Men det tar mye lenger tid å få en nær venn, en som du kan ringe til når du har det vanskelig. Jeg har mange brasilianske forretningsforbindelser, men ikke så mange nære venner. Kanskje har det med alderen å gjøre. Kan hende er vi i en fase av livet der det ikke er så lett å få nye venner, funderer han.

Men det hender, som da Solbrække møtte sin brasilianske kjæreste. Hun driver en kjede av moteforretninger i nabolaget. De møttes da Solbrække skulle kjøpe en veske til datteren sin.

Solbrække er skilt, og har to voksne barn. Sønnen på 25 er blitt like glad i Brasil som faren, og har bosatt seg der. Datteren på 21 studerer i Oslo. Flytiden på 12 timer skremmer ikke far og datter fra å besøke hverandre flere ganger i året.

Avstanden til slekt og venner hjemme i Norge kan føles lang. Spesielt nå som Solbrække ikke lenger ser på utenlandsoppholdet sitt som midlertidig.

– Jeg innser at jeg nok kommer til å bli boende her, sier han.

Han mangler ikke nordmenn i omgangskretsen sin i Brasil.  Han er med i styret i det norsk-brasilianske handelskammeret og trener med andre nordmenn. Rio har et stort norsk miljø, ikke minst på grunn av oljebransjen. Mange er med i samme klubb, der de griller, bader og trener. I fjor fikk Sjømanns­kirken en egen villa som er blitt et naturlig samlingssted på 17. mai og andre spesielle dager.

Rundt 17. mai er det kanskje en del nordmenn som lengter hjem til den norske sommeren. Solbrække hevder at hjemlengselen hans er minimal.

– I tillegg til familien og venner kan jeg savne lange, lyse kvelder med norske reker og hvitvin. Men det jeg savner minst er vinteren, sier Solbrække.

Han har gikt, og har erfart at det brasilianske klimaet er langt snillere mot leddene.

Selv om Rio har vinter når Norge har sommer, er det gjerne 25 grader. Så hvis hjemlengselen melder seg, synes ikke Solbrække det er vanskelig å minne seg selv på hvor godt han har det.

– Da bare hopper jeg i sjøen, eller går på golfbanen, sier han.

Solbrække vil råde andre som drømmer om en karriere ute, til å prøve det.

– Men tenk gjennom hva slags person du er. Alle kan ha nytte av et utenlandsopphold, men det kan bli tungt om du irriterer deg over alt som er annerledes, sier han.

Selv er han glad for at han lever i Brasil, der dagene sjelden føles forutsigbare.

– Da jeg planla å reise tilbake etter at jeg kom hit første gangen, sa en brasiliansk venn at han ikke kunne skjønne hvordan jeg orket å bo i Norge. Alt er så forutsigbart i Norge, det må jo være forferdelig kjedelig når du vet hva som kommer til å skje hver dag, sa han. 

«Da jeg planla å reise tilbake etter at jeg kom hit første gangen, sa en brasiliansk venn at han ikke kunne skjønne hvordan jeg orket å bo i Norge. Alt er så forutsigbart»