Lær lederskap av Ibsen

Tom Eide, professor i ledelse, etikk og litteratur ved Fakultet for helsevitenskap ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) mener Ibsen kan være en bedre kilde til innsikt i lederskapets natur og etiske utfordringer enn mye samfunnvitenskapelig ledelsesforskning. Eide mener Ibsens forfatterskap burde vært grunnpensum i enhver lederutdannelse.

I Ibsens verden møter vi ledere i kamp om makt, interessemotsetninger, personkonflikter og alvorlige etiske veivalg. Dette er ofte gjennomgangstemaer i en leders hverdag.

Under forskningsdagene på høgskolen tidligere i høst holdt Eide et foredrag om Ibsen i bluesform, på vers og med gitar. Akkompagnert av blues­musikk trakk han fram noen av Ibsens karakterer – fra Catilina til Peer Gynt og Doktor Stockmann, og sammenlignet ibsenske dilemmaer med etiske problemstillinger som dagens ledere står overfor.

Plikten framfor alt

Ibsens litteratur rommer ledertyper med store ambisjoner og høye idealer, som Catilina og presten Brand. Flere av lederne har det til felles at de er drevet av en sterk pliktfølelse.

– Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme fra sjelens dyp, og jeg må følge den, heter det i Catilinas åpningsreplikk i Ibsens første verk fra 1850.

Pliktfølelsen og opplevelsen av å ha et kall kjennetegner Ibsens ledere og det får gjerne alvorlige konsekvenser. Hos Ibsen har det å strekke seg mot de høyeste idealer også en pris. Den lederen som følger sitt kall må gjerne ofre noe annet. Eller for å si som Eide sa det i sitt verseformede foredrag:

«Ibsens leder har et kall, og det er absolutt

Og i Ibsens drama går det gjerne galt til slutt»

Presten Brand hadde også sin visjon, det var intet eller alt. Kallet fra Gud gikk foran alt annet, også foran hensynet til ektefellen og sønnen.

Dagens lederskap befinner seg gjerne i lignende dilemmaer. I en kronikk i Dagbladet skriver Eide at mange av dagens ledere har et sterkt ønske om å bidra til å realisere noe man oppfatter som viktig og verdifullt, kanskje også nødvendig. På samme måte som Ibsens ledere befinner de seg i en spenning mellom å følge sin visjon og realisere sitt prosjekt, og samtidig ivareta hensynet til andre mennesker. Særlig til ens nærmeste.

Peer Gynt og lederskap

I foredraget under forskningsdagene brukte HBV-professoren også «Peer Gynt» som utgangspunkt for refleksjon over lederrollen. Peer Gynt møter Bøygen, men går utenom. Han ender opp som en Krøsus, mens Solveig sitter hjemme og venter.

Ibsen skjelner ifølge Eide mellom mann og troll, mellom det å være menneske og en i trollets flokk, mellom det å være helt seg selv og være seg selv - nok.

«Han løste sfinxens gåte, og han ble selvets keiser

Og nådde dermed livets store mål på sine reiser:

Det gynt’ske selv, ja livets mål, det var den store hær

Det hav av innfall, krav og ønsker, lyster og begjær»

Hvem er egentlig Peer, spør Eide. Er han et ideal av en kreativ person som sprenger seg ut av små kår og realiserer sine drømmer, eller er han en kyniker av en forretningsmann som tjener sin formue på slavetransport og våpensalg, og bommer på livets mål? Eide gir ingen fasitsvar, men viser til at Ibsen overlater svaret til leseren.

I et lederperspektiv reiser Ibsen i «Peer Gynt» og andre verker spørsmålet om hva en leder egentlig er. Er det en som har en posisjon i samfunnet, eller også en som spiller en viktig rolle i relasjoner til andre, som i en familie?

En leders blindhet

Et annet ledertema hos Ibsen er lederes blindhet, påpeker Eide. Gjør man en etisk blunder som leder, er det ikke nødvendigvis fordi man mangler moral, men kanskje like ofte fordi man ikke tidsnok oppdager og ser hva som står på spill, hevder han.

I «Vildanden» spør Ibsen hvordan vi kan klandre en som ikke ser, som Gregers der han streber mot den ideale fordring. I sin rettskaffenhetsfeber ber han lille Hedvig ofre vildanden, men ser ikke at vildanden er henne selv.

Norges største fusjon

Fra rekken med Ibsen-stykker, henter Eide også kunnskap fra «Kongs-emnerne».

– Kongs-emnerne handler om Norges første og største fusjon, hevder Eide.

Stykket handler om kampen for å samle Norge, og Ibsen lar her tre ledertyper stå mot hverandre: For kong Haakon var visjonen å forvandle Norge fra å være et rike til også å være et folk. Hertug Skule ville ha makten, ikke fordi han hadde en visjon, men fordi han ikke klarer leve med noen over seg.

– Og bisp Nicholas er dramaets Machiavelli. Han splitter for å herske, og det funker nesten, men det bærer lukt til helvete for lederen og presten, sier Eide i sitt foredrag på rim.

Som andre Ibsen-ledere står også Kong Haakon i spennet mellom å realisere sine ambisjoner og ivareta relasjoner til sine nærmeste. For å utøve sin kongsgjerning velger han å kvitte seg med dem som står ham nær. Eide sier det slik:

«Han kuttet bånd til den han elsket, sendte henne bort,

for bånd til andre hindrer jo en mann i å tenke stort.

Man må være uavhengig, kan ikke ha noe anker

Og bindinger til kvinner når man tenker store tanker.»

Omdømme og varsling

Virksomhetens omdømme er et viktig anliggende for ledere. Også dette er et tema hos Ibsen som Eide, selv om det kanskje ikke så påaktet. «Et dukkehjem» handler jo om Nora, som frigjør seg fra husmor- og hustrurollen og forlater mann og barn. Men hvis man, som Eide, setter ektemannen Helmer i sentrum, handler stykket også om ledelse. Helmer er den nyutnevnte banksjefen som setter bankens og eget omdømme foran alt annet. At Nora har forfalsket en underskrift må følgelig for enhver pris holdes skjult. For, som Ibsen sier det i stykket, ingen mann ofrer sin ære for den som man er glad i. Dermed viser Ibsen oss også baksiden av omdømme-tenkningen, nemlig fristelsen til å feie uhumskheter under teppet.

«Den beste strategi er å nekte og benekte og å dekke

over alle muffens-greier, det må ikke få lekke

Ut - for da går ryktene - det tisler og det tasler

Man må ihvertfall se og stoppe kjeften på en varsler»

Slik lyder det i Eides Ibsen-blues, med referanse også til varslingsdramaet «En folkefiende». Doktor Stockman meldte som kjent fra om forurensninger i drikkevannet til byens badehotell, men ble ikke hørt. I en artikkel Eide har skrevet om dette stykket har Eide vist hvordan Ibsen dramatiserer en leders respons på varsling trinn for trinn, fra å vende det døve øret til, benekte fakta og kreve taushet av varsleren, til – når dette ikke fører frem – utfrysning, bakvaskelser, represalier og forsøk på bestikkelser.

– Lederen tok ansvar, jobbet åpent, jobbet dulgt, og sørget for at varsleren ble utstøtt og forfulgt, som det heter i Eides blues-foredrag.

– Ibsens verk kan stimulere etisk refleksjon i lederrollen, hevder Eide, som selv bruker Ibsen sammen med lederteori i mastergradskurs for ledere ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold.

Den ibsenske metode er ikke å bringe alle svarene.

«Jeg spørger helst; mitt kald er ej at svare», sier Ibsen selv. Dette er ifølge Eide sentralt i etikken, og viktig ikke minst for ledere: Han mener Ibsen kan få oss til å stille spørsmål ved vår vanetenkning og hjelpe oss til å oppdage og se klarere det vi i en travel lederhverdag ikke så lett oppdager eller tenker over.

En kongstanke

En annen som også har beskjeftiget seg mye med Ibsen og mener vi har mye å lære av ham når det gjelder ledelsesfilosofi er høyskolelektor Steinar Bjartveit ved Handelshøyskolen BI. Han forteller at han bruker Ibsen mye i undervisning og lederutvikling, og synes slett ikke det er vanskelig å slutte seg til mange av Tom Eides tanker på området.

Bjartveit betoner spesielt Ibsens kallstanke.

– Dette er noe Ibsen er veldig fokusert på. Heltene hans eller hovedpersonene hans har ofte et eksistensielt kall. Det er noe de gjerne vil utrette, sier han.

I Ibsens dramaer dreier det seg ofte om mennesker som vil noe mer og som ikke er fornøyd med en vanlig hverdag. Bjartveit mener dette kommer aller tydeligst fram i Kongs-emnerne.

– Dette er forskjellen på Haakon og Skule. Haakon har et slikt kall, sier han.

I vårt språk ville vi ifølge Bjartveit kanskje kunne si at Haakon vet hva han skal utrette som leder og at han har et klart mål, mens Skule mer er den typen som vil ha tronen for stillingens skyld. Ut fra dette har Ibsen laget et nytt ord som også brukes i dag, nemlig «kongstanke», som brukes om ideen om hvorfor en vil lede og hva som er det overordnede målet for ens lederskap. I Kongs-emnerne er kongstanken den tanken Haakon styrer etter. Han vil gjøre Norge til ett folk.

– Det er massevis av betraktninger i Ibsens stykker som har mye å si for lederskap, men det må jo filtrerers litt, påpeker Bjartveit.

Alt kan ikke brukes i vår tid og alt kan ikke uten videre brukes i tilknytning til lederskap. Ibsens tanker kan ikke stå alene, men må kontrasteres og settes inn i andre temaer.

– Det er ensidig, men absolutt veldig relevant, fastslår høyskolelektoren fra BI.