Klimakvoter aldri nok for å redde klimaet

For tretti år siden var det nesten uhørt at man skulle opprette et marked for å handle med utslippskvoter, og på den måten kontrollere forurensingen. Men siden har det blitt innført mange tilfeller av kvotesystemer i USA og  Europa, det mest kjente er nok klimakvotesystemet i Europa, som også Norge ble en del av fra 2008.

Men ikke alle systemene har fungert like godt.

Bakgrunnen for kvotesystemene, som stammer fra den økonomiske grenen av klimaforskningen, er at det hersker nokså bred enighet om at  rene forbud mot utslipp kan være svært kostbare. Da er det bedre at den som skaper mest verdi med utslippet sitt også får slippe ut, gitt at han betaler for skadene det forårsaker. Det er i prinsippet dette et godt designet kvotesystemet prøver å få til gjennom å sette en pris på utslippet. Dette kan skje enten gjennom handel med fastsatte kvoter, som i klimakvotesystemet i Europa, eller gjennom avgifter. Av disse to regnes, i teorien i hvert fall, kvotesystemet for å være det aller mest effektive.

I en forskningsartikkel har klimaforskerne Richard Schmalensee ved Massachusetts Intitute of Technology og Robert N. Stavins ved Harvard Kennedy School gått gjennom åtte av de viktigste systemene de siste 30 årene og prøvd å identifisere hva som har lykkes og hva som ikke har fungert like godt.

Selv om mange av de mindre prosjektene som har forsøkt å få ned utslippene av spesielle klimagasser, har vært kronet med hell, har det vært noen rene fiaskoer også. Det europeiske systemet er blant de som har fungert dårligst, ifølge forskerne.

I januar 2005, året da det første prøveprosjektet med kvotehandel i Europa tok til, lå kvoteprisen, som altså er det det koster å slippe ut et tonn C02, på 8 euro. Allerede tidlig i 2006 var prisen gått opp til 30 euro. Men så ble det klart at politikerne hadde vært for generøse i å dele ut kvoter, og prisen begynte å dale. Innen 2007 var prisen kollapset til om lag 0 euro per tonn. Skylden ble lagt på mangel på gode utslippsdata, men også på at det rett og slett var delt ut for mange kvoter. I de neste fasene strammet man litt inn på reglene, og etter en ny kollaps under finanskrisen stabiliserte prisen seg på mellom 5 og 10 euro fra 2011 til i dag.

For perioden 2013-2020 er det totale utslippsnivået satt til 20 prosent under 1990-nivået, men det skal også auksjoneres bort enda flere utslippstillatelser enn før. Det er dermed ikke ventet at prisen vil stige nevneverdig fremover.

- EU ETS (Emissions Trading System) illustrerer i likhet med California-systemet hvilke negative utfall man kan ende opp med når det åpnes for å dele ut gavepakker til industrien på siden av kvotene. Med mindre dette begrenses til industri som står utenfor systemet, vil praksisen medføre relokalisering av utslipp, høyere tiltakskostnader og lavere kvotepriser, skriver forskerne.

De konkluderer med at kvotesystemer har bevist at de er bedre enn rene forbud. Mindre fleksible systemer ville for eksempel ikke ført til den teknologiske endringen man har sett, tror forskerne. 

Men de tar er stort forbehold. Så lenge utdelingen av kvoter er et politisk anliggende, vil kvotesystemer ikke fungere optimalt. De tror karbonprising eller skattlegging kan være nødvendig for å hindre for sterke klimaendringer, men at systemene aldri vil være nok alene.