Hjelpsomhet og ledelse: Hjelpsomhet smitter

En grønnmalt redningsbåt med et hvitt og rødt Leger Uten Grenser-flagg på langsiden ligger alene ute på havet, 50 nautiske mil nord for Libya. Ombord venter et team på ti personer fra Leger Uten Grenser. De venter på å få et anrop fra sentralen i Roma om å oppsøke en båt i nød. De venter på at de selv skal få øye på en båt som er overfylt med flyktninger. Først som en liten prikk i det fjerne.

– Det er rutine at vi står vakt på broen og ser utover havet i kikkerter for å finne båter, forteller sykepleier Emilie Bergene (28), som i august kom hjem igjen etter å ha jobbet ombord på Bourbon Argos; en av de tre redningsbåtene Leger Uten Grenser opererer i Middelhavet.

Emilie Bergene er nå tilbake i kontorlandskapet til Leger Uten Grenser i Oslo. Hun er prosjektleder i «Glemte kriser», og skriver samtidig på en masteroppgave i verdibasert ledelse. Men hun vil gjerne ut i felten igjen. Kanskje allerede etter jul?

Må skape ro

De har rundt en time på seg fra de skimter flyktningebåten til de er framme og redningsarbeidet kan begynne. I løpet av denne tiden må redningsteamet passe på å få på seg sikkerhetsutstyr som redningsvester, hjelmer og støvler.

– Det er det viktig å passe på at sikkerhetsutstyret er i orden, i tilfelle vi havner over bord. Det er mange mennesker som skal over i vår båt, sier Bergene, som forteller at redningen starter med at to ledere fra Leger Uten Grenser og to fra det øvrige mannskapet på båten drar ut til flyktningebåten i en rib. Det kan være opptil 600 flyktninger i én båt, og første oppgave for hjelperne er å skape ro. De tar kontakt med flyktningene og forteller at de vil bli reddet, men at de må forholde seg rolige. For redningen kommer til å ta tid.

– De blir så glade og vil så gjerne bli reddet. Vi har opplevd at folk har hoppet over bord for å ta seg mot redningsbåten, uten at de kan svømme. Under ett av oppdragene lå det på et tidspunkt ti menn i havet.

Klokken er ett om natten. En gruppe nigerianske kvinner blir overflyttet fra Bourbon Argos til MSF Phoenix, en annen båt fra Leger Uten Grenser, etter å ha blitt reddet fra en gummibåt tidligere på dagen.

Møtet med enkeltmenneskene

Ombord på redningsbåten legger teamet fra Leger Uten Grenser ut yogamatter i det ene hjørnet av båten bak på dekk mens de venter på at redningen skal komme igang. Her skal kvinner og barn samles. Snart skal flyktningene komme ombord, en og en. Klatrende opp en taustige. Noen, som er syke, heises ombord liggende fastspent til en båre.

De som jobber ombord har sine faste plasser, og Emilie Bergenes plass har vært hos de som er syke og må observeres. Dehydrerte mennesker. Folk som er såret. Er sykdomstilstanden alvorlig, kan de starte behandling i en klinikk som er gjort i stand i tre containere som er satt sammen til ett rom ute på dekk. Men det beste er å vente. Få oversikt over situasjonen, for så å starte behandling senere. Beholde roen.

Mens Emilie Bergene er ombord på Bourbon Argos, kommer det flest flyktninger fra Nigeria og Eritrea. Etter hvert begynner det også å komme mennesker fra Syria.

– Det sterkeste er møtet med enkeltmenneskene. Det å høre hvordan de har kommet seg til båten fra hjemlandet sitt. Mange afrikanere kommer via Libya, og har jobbet som slaver der for å tjene penger til båten. De forteller at de har vært innlosjert i hus uten vinduer og mat. De forteller om tortur. Kvinner blir voldtatt. Flere jeg har snakket med har sagt at hvis de hadde vært klar over hva de skulle gå igjennom i Libya, så ville de ikke dratt.

«Vi har opplevd at folk har hoppet over bord for å ta seg mot redningsbåten, uten at de kan svømme.»
Emilie Bergene, sykepleier, Leger Uten Grenser

Hvorfor hjelper vi?

Hvorfor hjelper vi andre mennesker? Om det er i redningsaksjoner på Middelhavet, eller i langt mindre dramatiske situasjoner på arbeidsplassen eller i nabolaget? Er det fordi vi vil at andre mennesker skal få det bedre? Eller er det fordi vi ønsker å selv få god samvittighet? Denne typen spørsmål stiller filosof, forfatter og forsker på Handelshøyskolen BI, Øyvind Kvalnes i sin nye bok «Hjelp».

Filosofen Platon hevdet allerede for over to tusen år siden at hensynsfulle, hjelpsomme mennesker er mer lykkelige enn mennesker som kun tar hensyn til seg selv. Kvalnes viser til at moderne forskning på hjelp støtter dette. Å hjelpe andre bidrar til god samvittighet, det er positivt for stressmestring og det demper depresjoner. Det skal også være bra for hjertet. For å nevne noe. På spørsmålet om hvorfor vi hjelper andre, har filosofen landet på et både-og-svar. Han tror vi hjelper både for å gjøre en forskjell for andre og for å få det godt med oss selv. Hva som veier tyngst, kan variere fra situasjon til situasjon.

Sykepleier Emilie Bergene fra Leger Uten Grenser tror, som Kvalnes, at motivasjonen for å hjelpe andre mennesker er todelt.

– Jeg tror det ofte begynner med at man vil hjelpe for å lette sin egen samvittighet, men det skjer noe når du står der midt i det og virkelig ser nød og behovet for hjelp. Da er du mest opptatt av å hjelpe de menneskene som trenger hjelp.

Ledere som hjelper

For at redningsteamet skal fungere optimalt der ute på Middelhavet, må de som jobber ombord ikke bare være opptatt av å hjelpe flyktninger. De må også være innstilt på å hjelpe hverandre.

– Du må være tydelig i situasjonen, og det er viktig å spille med åpne kort. Du må fortelle de andre hva du gjør, og vi må bakke hverandre opp. Det er mye å gjøre og hvis noen spør om hjelp, er du med og hjelper til. Etter en tøff situasjon har vi alltid en debriefing hvor vi snakker om hva som har skjedd og hvordan det har gått, forteller Bergene.

Hun forteller at hun kunne dele ut tepper, stå vakt og vaske toaletter. Selv om det ikke var sykepleieroppgaver. Men det gjaldt ikke bare henne. Ledere kunne også ta tak i ting som lå utenfor det som egentlig var deres oppgave, som å vaske toalettene.

– Det kom ned en ny leder som startet med å vaske de koppene vi hadde delt ut til flyktninger dagen før. Det kan være små ting, men det bidrar til at vi får en følelse av at vi er der av samme grunn. Vi samarbeider. Alle bidrar der det trengs, sier Bergene, som tror at lederes hjelpsomhet smitter over på resten av gruppa.

Hjelpende ledere

Det har de siste årene kommet flere bøker om lederskap, raushet og hjelpsomhet. Øyvind Kvalnes strekker seg i sin nye bok så langt at han anbefaler arbeidsgivere å ansette hjelpere i ledende stillinger. Han begrunner det med at det er gjennomført mange forskningsprosjekter rundt om i verden som viser hvor bra det er med hjelpende ledere.

– Når man har hjelpende mennesker på toppen av en organisasjon, har det en stor smitteeffekt. De blir forbilder. Innstillingen deres til arbeid sprer seg, sier filosofen, vel vitende om at oppfordringen om å ansette hjelpende ledere bryter med en kultur for egoisme og spisse albuer som har dominert i mange bedrifter.

– Leverer bedrifter bedre resultater hvis de har ledere og ansatte som hjelper hverandre?

– Det finnes ganske mye empiri som viser at fellesskap preget av samarbeid gjør det bedre enn grupper som består av folk som tenker mest på seg selv, sier Kvalnes, som i boken sin forteller historien om to ledere ved Søbakken sykehjem i Helgeroa som klarte å snu et arbeidsmiljø som var så dårlig at det var innklaget til Arbeidsmiljøutvalget i kommunen.

Sykehjemmet i Helgeroa

Kvalnes forsker på forvandlingen ved sykehjemmet sammen med BI-kollega Arne Carlsen. Han forteller at det ble iverksatt mange tiltak for å få mer energi inn i organisasjonen, men at noe av det aller første de to lederne gjorde, var å gjøre seg mer tilgjengelige for de ansatte. De to valgte å flytte ut fra lederkontoret i andre etasje og ned i kaoset i første etasje.

– Det skapte respekt. Lederne ville vise at de var et lag som skulle jobbe sammen. Det skulle ikke være ledere på den ene siden og medarbeidere på den andre, forteller han.

Kvalnes legger imidlertid til at dette kan være en risikabel ting å gjøre.

– Ledere jeg har snakket med om dette, viser til at man må ha en viss oversikt og distanse som leder. Jeg har også tro på en viss distanse, slik at man som leder ikke går i kompisfella, men i denne situasjonen var det et genialt grep fra de to lederne. Det var et nødtiltak som virket.

Overdreven hjelp

Hvis du hjelper andre øker sannsynligheten for at de vil hjelpe deg tilbake, men man skal også ha i bakhodet at det er fullt mulig å gi for mye hjelp. Adam Grant, professor ved Wharton og forfatter av boken «Gi og ta. Hvordan lykkes gjennom å hjelpe andre», finner i sin forskning at folk som gir mer enn de tar er å finne på toppen, men også på bunnen av karrierestigene.

– De giverne som befinner seg nederst, er de naive hjelperne. Dette er mennesker som tenker for lite på seg selv og ofte brenner seg ut. De giverne som befinner seg på toppen av karrierestigen, er de smarte giverne. De klarer å gjennomskue folk som bare meler sin egen kake, sier Kvalnes.

Går du for langt i å hjelpe andre, kan det imidlertid også ramme den du hjelper. Om det er barna dine, kolleger eller naboer. De kan bli passive, ta hjelpen for gitt og unnlate å utvikle egne ferdigheter.

– Blir servicen for god, er det fristende å lene seg tilbake å bare ta imot, konstaterer filosofen.

«Når man har hjelpende mennesker på toppen av en organisasjon, har det en stor smitte-effekt.»
Øyvind Kvalnes, filosof og forfatter

Forskning viser at hjelpsomhet smitter, konstaterer filosof Øyvind Kvalnes. Dette gjelder også i arbeidslivet.

Kultur for å hjelpe

– Du anbefaler i boken å ansette ledere som hjelper andre. Betyr det at du mener noen mennesker av natur er hjelpere, mens andre ikke er det?

– Forskningen viser både og. Vi kan ha en personlighet som gjør at vi hjelper andre, men vi formes også veldig av omgivelsene. Hvis en hjelper flytter til et område hvor det ikke er mange hjelpere fra før, vil han fort bli som de andre. Det er gjerne flertallet som former oss, og det samme gjelder i en bedrift. Hvis vi kommer til en bedrift hvor det er tradisjon for å hjelpe hverandre, tar vi etter de andre.

En leder kan bidra til å skape en kultur for hjelpsomhet i egen bedrift på flere måter. Han eller hun kan selv gå foran som et godt eksempel, ledere kan ansette personer som hjelper andre og de kan bygge kultur i det daglige.

– Ledere kan verdsette hjelperne. Det kan handle om hvem som blir helt; hvem som får ros og positiv omtale i plenum. Man kan også bygge inn belønninger i belønningssystemet, men jeg har ikke tro på det som noe hovedgrep. Dette blir fort et skjønnsspørsmål. I hvilken grad er den ene mer hjelpende enn den andre? Og hvordan skal man regne det om til kroner og øre?, spør Kvalnes.

Aktuell bok

«Hjelp. Hvordan kan vi gjøre en forskjell for andre?» av Øyvind Kvalnes

I boken har Kvalnes oppsøkt filosofi og forskning for å virvle opp ideer om hvordan vi kan skape klokere og mer målrettet hjelp privat, globalt og i arbeids-livet.

Penger og motivasjon

Det finnes forskjellige eksperimenter gjort av forskere som tyder på at penger ikke gjør oss mer empatiske og hjelpsomme, konstaterer Kvalnes i «Hjelp». Han viser blant annet til psykologen Paul Piff, som er en av dem som har undersøkt sammenhengen mellom velstand og hjelp. I ett av hans eksperimenter er borgere fra ulike sjikt i samfunnet med på en aktivitet. Etter å ha gjennomført får de ti dollar som de enten kan beholde selv eller dele med en fremmed. Piff avdekker i eksperimentet et mønster som han også har funnet i tidligere eksperimenter: Jo, høyere inntekt deltagerne hadde, jo mindre villige var de til å dele penger med noen.

– Det virker som om mer penger mellom hendene får oss til å føle oss mer selvstendige og selvgående. Vi føler ikke at vi trenger andre i samme grad, og vi blir mer forsiktige med å tilby hjelp. Vi holder mer avstand til andre. Dette er mekanismer det er viktig å være klar over også i bedriftskulturer, sier Øyvind Kvalnes.

Lindis Hurum, nødhjelpskoordinator i Leger Uten Grenser som for tiden er på oppdrag i Middelhavet, forteller i en samtale med Øyvind Kvalnes som er gjengitt i «Hjelp» at de er den bistandsorganisasjonen som betaler medarbeiderne sine dårligst. Det virker altså ikke som om penger er motivasjonen for å legge ut på farefulle oppdrag for Leger Uten Grenser. De aller fleste av medarbeiderne ville tjent mer i en annen jobb hjemme i Norge.

Tilbakeholdne hjelpere

Øyvind Kvalnes forteller at han ganske lenge har interessert seg for arbeidet til en finsk filosof som heter Esa Saarinen. Ett av Saarinens hovedpoeng er at hjelp skaper positiv energi, og at det ofte bare skal svært lite hjelp til for å gi noen et løft. Kvalnes kaller det mikrohjelp. Ørsmå doser med hjelp som kan gjøre en vesentlig positiv forskjell for andre.

Én grunn til at det kan sitte langt inne å be om hjelp på jobben, er at vi frykter at vi vil tape ansikt. Det er en sosial kostnad knyttet til det å be om hjelp. Dette er imidlertid en relativt ubegrunnet frykt, så lenge det ikke dreier seg om helt banale spørsmål. Ifølge Øyvind Kvalnes finnes det en del undersøkelser som vise at hvis man ber om hjelp så fremstår man som mer kompetent enn hvis man ikke gjør det.

Saarinen er opptatt av at vi i større grad trenger å aktivisere det gode i oss selv. Han mener at folk er for tilbakeholde med både å be om hjelp og tilby hjelp.

Økt pågang hos Leger Uten Grenser

Hos Leger Uten Grenser forteller kommunikasjonssjef Nils Mørk at pågangen har økt både fra fra folk som vil bli faste givere og av folk som ønsker å jobbe for organisasjonen i felt. Han tror at folk nå leter etter måter å hjelpe på, i tillegg til det å gi penger, og at hjelpsomheten sprer seg når folk ser at det er konkrete ting man kan gjøre - som å samle inn tepper og klær.

– Hvorfor øker interessen? Vi har visst om denne flyktningkrisen ganske lenge?

– Hver gang kriser blir synlige i mediebildet, ser vi et økt engasjement. Dette er dessuten ikke lenger noe som er langt borte. Konsekvensen av krig og konflikt er kommet veldig mye veldig mye nærmere. Til Tøyen. Til Grønland. Til hjemmene til folk. Folk ser det, er medmennesker og ønsker å hjelpe. 

I forrige uke tok Leger Uten Grenser og MOAS’ tre redningsbåter i Middelhavet ombord 1658 mennesker på én dag. Det er det mest omfattende redningsarbeidet Leger Uten Grenser har hatt på Middelhavet siden arbeidet startet i begynnelsen av mai.