Personlig lederutvikling à la «Et juleeventyr» av Charles Dickens

Han er en hard negl, Ebenezer Scrooge, hovedpersonen i Charles Dickens’ «A Christmas Carol» – historien som på norsk kalles «Et juleeventyr» eller «Et julekvad». 

Scrooge lever i London på første halvdel av 1800-tallet, og blir av Dickens beskrevet som en karrig, knegen, nidsk, grisk, glupsk, grådig, gammel synder: 

«Hard og skarp som flint, som aldri noe fyrstål hadde slått en varmende gnist fra, sær, seg selv nok, og sky som en østers. Kulden inni ham bunnfrøs de eldede ansiktstrekkene, bet i den spisse nesen, skrumpet hans kinn, stivnet hans skritt; gjorde øynene røde og de tynne leppene blå, og ga seg skarpt til kjenne med den gnissende stemmen. Et frossent rim dekket hodet og øyenbrynene og den magre haken. Hvor han kom, bar han sine egne kuldegrader med seg; kontoret han frøs i hundedagene, og tødde ikke opp én grad til jul.» 

Ingen sympati 

Pantelåneren har én ansatt; den fattige kontoristen Robert «Bob» Cratchit. Han sitter i et bedrøvelig lite avlukke, en slags bås, og kopierer brev til luselønn. Bob fryser, for Scrooge er gjerrig på kullet, men kontoristen får aller nådigst fri den 25. desember for å feire jul sammen med familien. Betingelsen er at han stiller ekstra tidlig på jobb dagen etter. 

Ebenezer Scrooge har også en nevø, en sprudlende fyr som inviterer onkelen sin på julemiddag. En invitasjon Scrooge takker bryskt nei til. Scrooge avviser også forespørselen om å gi penger til Londons fattigste, med henvisninger til at det finnes både fengsler og fattighus i denne byen. Han vil heller ikke feire jul. Han foretrekker å sitte alene foran en peis det knapt er varme i og spise kald grøt. Og han savner ingenting. Han er ikke glad i noen og han vil ikke hjelpe noen. 

I løpet av Charles Dickens’ juleeventyr blir imidlertid Scrooge presentert for et gjenferd og tre spøkelser, og de tvinger ham til å granske seg selv og sitt liv. 

Kjenn deg selv 

Veien fra 1800-tallets London og den gjennomgretne Scrooge til moderne lederopplæring på Handelshøyskolen BI kan synes lang, men mellomledere og andre studenter på etterutdanningsprogrammet «Samspill og ledelse» blir introdusert for nettopp Ebenezer Scrooge og den endringsprosessen han går igjennom. 

– Ledelse handler om å kjenne seg selv. Vet du hvem du er, gir det deg en trygghet og soliditet du kan trenge som leder, forklarer Paul Moxnes, professor, psykolog og fagansvarlig for programmet «Samspill og ledelse». 

– Det er lettere å foreta valg når du vet hva du selv står for. Utrygghet hos lederen vil på sin side spre seg nedover i organisasjonen. Professoren sier de har tro på kunnskap om psykologi på BI, og i historien om Scrooge kan man lese mye psykologi mellom linjene. 

Et skremmende møte 

Det er julaften, og mens Ebernezer Scrooge sitter der og spiser sin kalde grøt begynner det å skje merkelige ting i det store, kalde huset. Forretningskompanjongen hans, Jacob Marley, døde for syv år siden, men oppsøker nå Scrooge. I form av et gjenferd. 

«Marley med sin hårpisk, sin vante vest, ovnsrørbukser og støvler; duskene på sistnevnte var like strittende som hårpisken og frakkeskjøtene og håret på hodet. Lenken han slepte på var låst fast om livet; den var lang, og viklet omkring ham som en hale; og den var smidd (Scrooge fikk studere den på kloss hold) av pengeskrin, nøkler, hengelåser, protokoller, verdipapirer og tunge punger av vevet stål.» 

Scrooge nekter først å tro på gjenferdet, men skremmes til tro på det han faktisk ser: 

«På ny utstøtte spøkelset et skrik, og ristet i lenken, og vred sine skyggehender. «Du er lenket», sa Scrooge skjelvende.«Hvorfor?» «Jeg bærer på den lenken jeg selv smidde mens jeg levde, svarer spøkelset. «Ledd for ledd smidde jeg den, og meter for meter; av egen fri vilje spente jeg den om meg, og av egen fri vilje bar jeg den. Og materialet er vel neppe deg fremmed?» Scrooge skalv mer og mer.» 

Marleys gjenferd sier til Scrooge at han fremdeles har en sjanse og et håp om å unngå å få en slik skjebne. Scrooge vil bli hjemsøkt av tre spøkelser, forteller gjenferdet, og slik blir det. Ebenezer Scrooge får servert ubehagelige sannheter fra sitt eget liv fra tre nådeløse spøkelser; fortidsspøkelset, nåtidsspøkelset og fremtidsspøkelset. Indre dialog I løpet av juleeventyret gjennomgår grinebiteren Scrooge en stor forandring, men i starten vil ikke Scrooge være med på noen vandring i sitt eget liv. 

– Han ville ikke være sårbar, men det er først når han tar fram sårbarheten og åpner opp for å kjenne på vonde opplevelser han har hatt, ensomheten i barndommen og sorgen da kjæresten forlot ham, at ting begynner å skje, sier Paul Moxnes. 

– Hvorfor er det viktig å kjenne på sårbarheten? 

– I den dialogen han etter hvert har med seg selv, blir han kjent med seg selv. Og det er i den indre dialogen læringen ligger. Scrooge endrer seg, og dét skjer ved hjelp av tre spøkelser som bruker psykologiske, erfaringsbaserte teknikker som er så tøffe at det kan minne om den omdiskuterte sensitivitetstreningen fra syttitallet. 

Moxnes avviser imidlertid at det er terapi de tilbyr på lederutdanningen på BI. 

– Vi viser studentene noen dører som de kan gå igjennom hvis de vil, men her er ingen psykologer som stiller kritiske spørsmål. Noen ønsker å bli bedre kjent med seg selv, og går langt i dialogen med seg selv. Andre lar det være. 

Paul Moxnes, professor og psykolog, mener vi har mye å lære av Dickens, Mr. Scrooge og «Et juleeventyr».

Lærer av Scrooge 

– Kan moderne ledere identifisere seg med den ekstreme, tverre og gjerrige Scrooge? 

– Nei, de kjenner seg nok ikke igjen i ham som leder, men fasetter av det som skjer kan folk kjenne igjen og ta til seg. Herunder den manglende viljen til å høre på andre, og den manglende viljen til å lytte til signaler fra egen kropp. Scrooge benekter først at han har behov for å endre seg. Det eneste han er opptatt av her i verden, er penger. Studenter på BI har opp gjennom årene brakt til torgs ulike problemstillinger, forteller Moxnes.

Enkelte spør seg selv om de faktisk vil være ledere. Noen ønsker å få mer makt og betydning. Andre vil prestere på et høyere nivå. 

– Mange er ensomme og ønsker mer tilhørighet og mer interaksjon med andre mennesker, sier psykologen. 

– Scrooge møter et gjenferd. Må det skje noe dramatisk i livet for at folk skal endre væremåte? 

–Hvis du har kunnskap om psykologi, som er det vi forsøker å formidle på dette kurset, er det ikke sikkert det må skje dramatiske ting. Ektefellen må ikke gå før du forstår at noe er galt. Det må ikke bli enorme konflikter på jobben. Dialog kan komme de dramatiske hendelsene i forkjøpet. 

Fortiden 

Dickens’ spøkelser fra fortiden, nåtiden og fremtiden representerer teorier fra psykologien. Det lille fortidsspøkelset tar Scrooge med tilbake til barndommen. Det er juleferie, og skolen er nesten tom. Ett eneste barn sitter igjen der i ensomhet; barnet Ebernezer Scrooge. Fortidsspøkelset lar også Scrooge få se seg selv som ung mann. Han ser en god sjef han har hatt. Han ser at kjæresten forlater ham, fordi hun mener at han bare er opptatt av penger. Spøkelset tvinger Scrooge til å se, selv om Scrooge ikke vil, og det er smertefullt:

– Hva kan man lære om seg selv av å gå tilbake til fortiden? 

–Dette er en tradisjonell metode i psykologi som brukes for at folk skal bli bedre kjent med seg selv, slik at de lettere kan akseptere seg selv på godt og vondt. Kanskje er det opplevelser i barndommen som forklarer reaksjons- og handlingsmønstre du har i dag? Isolerer du deg fordi det var den eneste løsningen du fant da problemer oppstod i barndommen? Barndommen er med oss, bevisst eller ubevisst. Er du deg bevisst din fortid, får du et større register å spille på som voksen, sier Moxnes. 

I moderne tid er psykologene uenige om hvor avgjørende barndommen er for resten av livet. Dickens bruker imidlertid vonde opplevelser fra barndommen for å forklare hvorfor Scrooge lukker seg helt. Som barn var Scrooge alene på den store kostskolen i julen. Han lengtet etter å se mor og far, men måtte lære seg å klare seg alene. Som voksen fortsetter han å leve alene, og tror at han liker det.

Han er fange i det psykologene kaller en «livsfelle». Han får imidlertid revet opp noen gamle sår, og dét bidrar til at han kommer seg ut av denne livsfellen.

– Fortiden vil gjerne trenge seg på her i livet; og mange vil ha nytte av å vedkjenne seg den, framfor å benekte den, sier Paul Moxnes. 

Nåtiden 

Når det enorme nåtidsspøkelset kommer, får Scrooge se det som skjer rundt ham i hverdagen. Her og nå. Han får se kontoristen sin, Bob, og hans fattige hjem. 

«Marta gjemte seg, og inn kom lille Bob, faren, med drøye meteren med skjerf hengende over brystet, pluss frynsene, og sine loslitte klær pent lappet og børstet for anledningen; og på skuldrene bar han Timmelim. Stakkars Timmelim!. Han bar en liten krykke, for armer og ben var støttet opp av et jernkorsett.» 

Scrooge, som overhodet ikke har bekymret seg for om byens fattige befolkning lever eller dør, får se at Bobs sønn, Timmelim, er så syk at han kanskje ikke vil leve opp. Han får også se hvordan andre fattige, som Scrooge har nektet å gi penger til, har det. Og han får se nevøens juleselskap, der gjestene ser på Scrooge som en stakkarslig fyr. De synes synd på Scrooge, og de ler av ham. 

Paul Moxnes forklarer at i dagliglivet kan man bruke venner og familie som «nåtidsspøkelser». Ved å snakke sammen og gi hverandre tilbakemeldinger, og kan vi lære noe om hvordan vi virker på andre. 

– Nåtidsspøkelset er de menneskene vi har rundt oss. Velg deg ut noen personer, og bruk dem aktivt til å få tilbakemeldinger, oppfordrer psykologen. 

I Dickens’ juleeventyr blir Scrooge konfrontert med sine dårlige sider. I den positive psykologien, en retning innen psykologi som står sterkt i dag, er det imidlertid de positive sidene og de positive tilbakemeldingene som tillegges størst viktighet. I Dickens’ historie får Scrooge økt selvinnsikt av all elendigheten han får servert av spøkelsene, og Moxnes minner om at fortellingen ble publisert på samme tid som teologen, filosofen og psykologen Søren Kierkegaards publiserte «Frykt og bæven» og «Begrepet angst». I Kierkegaards psykologi trekkes linjen fra fortvilelse og angst via valg og øyeblikket til friheten og spranget. Scrooge måtte lære seg å få kontakt med øyeblikket, som er valgets sted. Men forutsetningen for å klare å velge, var fortvilelsen. Når krisen var maksimert, var det ikke lenger noe rom for å utsette valget til i morgen. 

Fremtiden 

Det tredje spøkelset, fremtidsspøkelset, viser Scrooge konsekvensene av det livet han lever. Skygger av ting som ennå ikke har skjedd, men som vil skje i kommende tider. 

«Selv om Scrooge nå var vel vant med ånders selskap, skremte denne tause skikkelsen ham slik at bena skalv under ham (…)». 

Han får se en død mann. «Der lå han, i det mørke, tomme huset, uten en mann, en kvinne eller et barn til å si at han var god mot meg, på den ene måten eller hin; og fordi jeg minnes et vennlig ord, vil jeg være god mot ham nå. En katt krasset på døren; under peishellen kom lyder av gnagende rotter.»

Scrooge får også se et kaldt og forsømt gravsted, med en gravstein som bærer navnet; Ebenezer Scrooge. I møtet med fremtidsspøkelset har imidlertid en erkjennelse begynt å krype i innover i Scrooge. Mens han avviste de første spøkelsene, er han nå innstilt på å lære mer:

Han spør: «Er dette skygger av ting som skal komme, eller bare skygger av noe som kan komme?»

Han spør om alt håp er ute, og han ber: «Si at ennå kan jeg forandre disse skyggene du har vist meg ved å forandre mitt liv.»

Og så kommer løftene fra Scrooge: «Jeg skal leve i fortiden, i nåtiden og i fremtiden. Hver av de tres ånder skal virke i meg. Ingen lærdom de har å gi, skal jeg fornekte.» 

Fremtidsspøkelset svarer ikke Scrooge, og det er en grunn til det, mener Moxnes. 

– Det er den indre dialogen som er viktig. En god psykolog svarer ikke, han stiller spørsmål og coacher, slik coachende ledere gjør det. Det spøkelsene gjør, er å legge til rette for at Scrooge skal kunne finne svarene selv. Først når Scrooge selv erkjenner at han vil leve med fortiden, i nåtiden og med fremtiden i seg, blir han hel. 

Eller helbredet, om du vil. En endring har funnet sted. Forandringens jul Det er juledag, dagen hvor det feires jul i London, da Scrooge våkner opp i sin egen seng igjen etter natten med spøkelsene.

Han er overlykkelig, og ler og gråter om hverandre. «... Scrooge la hendene på ryggen og spaserte gatelangs, mens han mønstret hver og én med et begeistret smil. Han så kort og godt så uimotståelig hyggelig ut at tre-fi re blide mennesker sa: «God morgen, og gledelig jul til Dem» Og, som Scrooge ofte siden sa, av alle salige lyder han hadde hørt i sitt liv, var dette i hans ører den saligste.» 

Han kjøper en kjempekalkun og sender den til kontoristen Bobs hus. Han gir penger til mannen som samler inn penger til de fattige, og som han tidligere har avvist. Han oppsøker til og med nevøen for å gå i julemiddagen han er blitt invitert til og han gir kontoristen Bob lønnspålegg.

«Nå vil jeg gi deg pålegg, og prøve å hjelpe din strevsomme familie, og i ettermiddag skal du og jeg snakke sammen om din situasjon, Bob, over et krus dampende julegløgg! Tenn opp i kaminen, og kjøp en ny kullskuffe før du setter prikken over en eneste i til, Bob Cratchit.» 

Ebenezer Scrooge savnet opprinnelige ingenting, men i løpet av juleeventyret innser han at han savner kjærligheten og at han savner å kunne dele med andre. Han ønsker ikke lenger å leve i et følelsesmessig vakuum. 

«Han ble en så god venn, så god en arbeidsgiver, og så godt et menneske, som noen der i byen, eller noen annen god gammel by, småby eller landsby i hele vår gode, gamle verden.», skriver Dickens, som også beroliger leserne sine med at Timmelim lever opp, med Scrooge som en far nummer to. 

Håpets historie 

Om endringen hos Scrooge vil vedvare, sier Dickens’ juleeventyr ingenting om. I virkelighetens verden tar det imidlertid tid å endre vaner og væremåte. Det krever mye hardt arbeid og gjentagelse av handlinger, og skal du opprettholde endringene, kan miljøet du lever i være avgjørende. 

– Kongeveien til endringer er å skape seg et nytt miljø. I nye omgivelser og med nye rammebetingelser skjer det noe med oss, sier Paul Moxnes. 

Dickens’ historie ender godt. Blussende av gode forsetter, med en latter han ikke har brukt på mange, mange år, er Scrooge klar for sitt nye liv. Pantelåneren følte han ble et nytt menneske. For andre kan små endringer, i livet eller på jobben, være målet. 

– Hva slags inspirasjon kan ledere hente hos Dickens? 

– Dickens’ juleeventyr er mer enn underholdning, det er en gave til menneskeheten. Han treffer noe viktig og allment i oss alle. Han viser at det er mulig å få til endringer. Selv mennesker som har det vondt med seg selv kan få det godt. De gjerrige kan bli gavmilde. Egoisme kan snus til omtanke. Dickens skaper med denne historien et håp for oss alle. Og det har han gjort i over 160 år.