En likandes løper

Bedriftsledere bør tenke mer som en idrettsutøver. Det er ikke nok med kule teambuildinger hvor alle skal bli oppglødd. Det må følges opp over tid. De ansatte må tenke langsiktig for å nå målene sine. De må trene jevnt og trutt.

Idrettsstjernen Ingrid Kristiansen er ikke i tvil. Bedriftsledere må drive fysisk aktivitet. Ellers kan det gå galt.

– Det er ingen tvil om at fysisk aktivitet skaper bedre ledere, sier hun. – Og da mener jeg ikke ledere som driver ekstrem trening. Det tar for mye tid å være med i Birkebeinerrittet, Skarverennet, Den store styrkeprøven eller den lange Marchialonga-skituren. Det blir rett og slett for mye av det gode. Jeg mener vanlig, helsebringende trening er best.

Ta en spasertur

– Det blir helt feil når ledere betaler høye startkontingenter til alle disse løpene. Det blir så ambisiøst at nitti prosent av de ansatte hopper av og orker ikke være med. Legg målet ned på det folkelige nivået, mener jeg.

– Uten tvil, fysisk aktivitet er viktig, men det skal ikke gå så langt at blir sport ut av det. Ledere og ansatte skal ikke behøve å konkurrere, verken med seg selv, andre kolleger eller sine medarbeidere. Prøv heller med en spasertur, jogg eller sykle fire ganger i uka, på et nivå som ikke er konkurranse.   

– Likevel skal det være så høyt nivå på treningen at du må dusje etter hver økt. Og det behøver ikke være så målrettet, heller. Jeg skjønner meg ikke på toppledere som trener mye og lenge. De har full jobb, de skal lede en hel gjeng dyktige medarbeidere og samtidig skal de ta seg av familien hjemme. Hvordan greier de jobben? Aktivitetene må gå ut over noe. Noen klarer det, men jeg skjønner ikke at det går i lengden, jeg tror rett og slett ikke det er bra for verken privatlivet, jobben eller helsen.

– Hvis du ikke liker å jogge. Hvorfor i all verden skal du jogge da? Gjør noe som er morsomt, spill golf for eksempel, eller gå i trapper.

Mestring er stikkordet

De som trener bare littegrann er mer effektive enn de som tar rulletrappen eller bare flytter seg fra kontoret til matsalen og tilbake igjen, sier Inger Kristiansen. – I en kreativ bedrift blir du mer kreativ ved å være fysisk.

– Samme hva du gjør, om du springer eller går to kilometer, det er det samme. Du blir i bedre form, du blir mindre sliten og mer effektiv.

– Selv løser jeg mine og familiens utfordringer med fysisk aktivitet. Vi er mye ute og går. Er vi litt deppa, har det forsvunnet når vi kommer hjem. Det er bedre med trim enn å svelge piller. Jeg har stor tro på fysisk aktivitet.

– Alt for mange har dessverre dårlig erfaring med gymtimen på skolen. Læreren så meg ikke, jeg var så dårlig med ball, vi får det ikke til, sies det. Mestring er stikkordet. Greier du å få folk til å mestre ved å gi dem nye oppgaver, se dem og si: Dette greier du! Vi må våge å flytte våre grensene. Vært litt raus overfor andre, vær på lag, for da greier man det meste.

Alle bør motiveres

Ingrid Kristiansen mener hun er blitt et bedre menneske og en dyktigere leder av fysisk aktivitet. Vinnerinstinktet har forsvunnet, konkurranseinstinktet er borte. Likevel mener hun at alle bør motiveres, alle bør være i aktivitet. - Å være fysisk aktiv gjør deg bedre rustet til å takle arbeidsdagen, sier hun.  

– Står du opp klokken fem for å gå ti mil på ski før du drar på jobben og bruker tredemøllen før du legger deg om kvelden. Da må du bli ganske sliten. Jeg holder på at det er de enkle aktivitetene som teller og ikke de store.

– Jeg tror flere ledere har ødelagt seg på å trene for mye. Mange bruker lang tid i smørebua og enda flere timer på rulleski. Det blir nesten som guder, det er uholdbart. Vi vanlige arbeidstagere klarer ikke å være i nærheten av det mange lederen gjør.

– Det er viktig å finne den gylne middelvei, sier Ingrid Kristiansen. - Jeg mener at man ikke behøver å bli målt etter ekstreme resultater uansett hva man driver på med.

Målene mine

Ingrid Kristiansen har hatt nøkterne og beskjedne foreldre. Og de var kloke.

– Første gang jeg ble slått i en konkurranse, som sekstenåring, hadde jeg vunnet alt jeg var med på. Jeg kom hjem og var veldig skuffet, jeg var blitt nummer to. En eneste setning ble sagt da jeg fortalte foreldrene mine det: Dette har vi ventet på! Det sa aldri: Smurte du deg bort eller var det vanskelig føre? Det svaret inspirerte meg: Dette skal ikke bli noen vane. De gangene jeg ikke ble tatt ut eller tapte, tok det ikke knekken på meg, det motiverte meg. Sånn skal det også være i arbeidslivet. Det skal ikke bli så tøft at noen blir fristet til å gi opp.

– Jeg hadde Johan Kaggestad som trener. Da han sa: Du er for dårlig, du er for sidrumpa, du er for treig, tenke jeg: Javel, han har helt sikkert rett. Skal jeg bli så god som jeg ønsker, må jeg spørre meg selv: Hva gjør jeg for å nå målet mitt. En av mine andre trenere, Willy Railo, ga meg en enkel resept. Gjør sånn og sånn - og løftet taket. Det ble det EM- og VM-gull, fem verdensrekorder, Kongepokaler og 24 individuelle norgesmesterskap i friidrett.

Førstemann vinner

Før jeg hadde kontakt med Willy Railo, hadde jeg også et Grete Waitz-kompleks. Da kom han inn i livet mitt og sa: Du har to arbeidsoppgaver, Ingrid, og han nevnte ikke Grete med et ord. Når du starter på et løp vet du at førstemann i mål vinner. Husk at hjernen oppfatter bilder bedre enn ord. Se for deg at du ikke har en eneste rygg foran deg. Se deg selv over mål som førstemann. Det gjorde jeg. Og fra det øyeblikket begynte jeg å vinne.

– Jeg ble nok ofte urettferdig fremstilt i forholdet til Grete Waitz, fortsetter Ingrid Kristiansen. – Jeg ble vant til å være en toer. Jeg kom fra langrennsmiljøet hvor var alle inkluderende.  – Men da jeg kom inn i friidretten trente alle på forskjellige måter og steder. Herlighet, tenkte jeg, hva var nå dette. Men Johan Kaggestad kom og fikk i gang et godt felleskap, selv om Grete ikke var så mye med i det felleskapet. Det fellesskapet skapte likevel kjemperesultater.  – Som Nils Arne Eggen sier det: Du kan ikke bli god alene. Det må du skjønne! Det skjønte vi under Kaggestads ledelse.

– Tror du som leder at du ikke er avhengig av den som sitter på det kontoret der innerst i kroken, eller den som ikke alltid blir en vinner, så har du misforstått. En bedrift har ikke noen verdi hvis du ikke har villige medarbeidere. Det er de viktigste.

Glem femteplassen

Under Johan Kaggestad var vi en gjeng idrettsfolk som lyktes og vi gledet oss over at andre hadde suksess. Vi hjalp hverandre når noen ikke fikk det til.

– Det var media som skapte konflikten mellom Grete og meg, sukker Ingrid Kristiansen. - Jeg har aldri vært uvenner med henne, men vi var totalt forskjellige. Hun sa: Jeg er fornøyd med å være nummer fem. Hvis en idrettsutøver sier det, så tror jeg ikke på dem. Grete hadde en versjon ut i media og en sammen med oss. Sammen med oss ville hun vinne

– En leder skal heller ikke ta seg til takke med en femteplass. Og han vil ikke at en medarbeider skal komme på femteplass.

Sier hva jeg mener

Ingrid Kristiansen har ikke alltid veid sine ord på såkalt gullskål. Hun er smelt til med frekke uttalelser i mange retninger.

– Jeg er ikke politisk korrekt, derfor får jeg mange uvenner, men heldigvis har jeg mange venner, også, sier hun. – Uttalelsene mine har ikke alltid vært så smarte, men mitt motto da jeg begynte å bli litt kjendis på idrettsfronten, var at jeg hele tiden skulle være meg selv. Prøvde jeg å tekkes noen jeg kunne dra fordeler av, ble jeg plutselig en annen. Og når jeg neste gang skulle tekkes noe igjen, og si en annen mening enn det jeg sto for, da ble det bare rot. Til slutt visste jeg ikke hva jeg hadde sagt sist. Holdt jeg min røde tråd visste jeg hva jeg sto for. Slik holder jeg på fremdeles. Hver gang det er noe som skal spisses innen idretten ringer de meg, så sier jeg hva jeg mener. For det er så mange feige folk der ute.

– Det siste er dopingsaken, hvor russere og afrikanere og en tredjedel som vant i friidretts-OL 2001 beskyldes å være dopet, ergrer meg. – Tror du på det som blir sagt, Ingrid, har jeg spurt meg selv? Ja, det tror jeg, for det er så mange penger involvert. Det er ikke så sikkert at idrettsutøvere ønsker å dope seg. Det er bakmennene som trykker på og bestemmer. De bruker utøverne som brikker i et stort pengespill.

Ruske opp

– Idrettsledelsen sier at dopingbeskyldningene var noe nytt for dem, at de burde vite det og at det var trist, sier Ingrid Kristiansen. – Men i starten av karrieren ble Grete og jeg dopingtestet hver eneste gang, men de som vi visste ble dopet, ble ikke testet. Slik har de holdt på i idretten i mange år. De har testet de riktige folkene for ikke å få skandaler. Jeg sier ikke det er tilfredsstillende holdninger ennå, men det er blitt bedre. Det hadde vært enda bedre at de gjorde som i sykkelsporten, å ruske opp.

Ingrid Kristiansen er ikke aktiv lenger, selv om hun har fylt livet med både riktig trening, stavtak og riktig puls. Det hun ergrer seg over er at det er så få kvinner i idrettsledelsen.

– Da kom inn i idretten som femten-åring var det ganske brutalt, sier hun. Heldigvis hadde vi en fantastisk president i Alf G. Bjercke. Men generelt sett er det for mange mannlige idrettsledere i dag. Og de kvinnene som vil være med, blir ikke tatt helt alvorlig, de blir ikke akseptert som det gode lederne de er.

Som en magnet

Ingrid Kristiansen er helt overbevist om at idretten hadde vært bedre hvis det hadde vært flere kvinner med i ledelsen. – Marit Breivik er en av de få som er der, se på henne, sier hun, – hun har hatt suksess fordi hun er den hun er, en ærlig, oppriktig og hardtarbeidende kvinne.

– Kvinnelige ledere som har vært utøver vet hvordan utøverne har det i forskjellige situasjonene. De vet at de som lykkes, kan greie seg selv. De man skal ta vare på, er de som ikke lykkes.

– Dette gjelder også i arbeidslivet. Lykkes du er du som en magnet som alle vil være sammen med deg. Jeg vant, og jeg sa: jeg greier meg, jeg har vunnet, men en har tapt og hun sitter der borte og er lei seg. Kanskje en av dere kan gå dit og snakke med henne.

– Det er enklere å være sammen med en som har suksess enn en som taper.

– Hvis en kreativ person kommer inn i en ledergruppe som består av bare analytikere, skjønner de ikke de hva vedkommende snakker om. Derfor må ledergruppe ha rom for begge deler. Den kreative delen kan fort skvises ut fordi det for mange ikke er så matnyttig.

Levde helt normalt

– Du bor i Holmenkollåsen, og sier du er folkelig?

– Jeg er blitt fremstilt i media som høy på pæra og lite folkelig, sier Ingrid Kristiansen. – Jeg vet ikke hvorfor, og har stusset på det å bli fremstilt som holmenkollfruen som har lykkes på idrettsbanen. Men jeg er en vanlig jente fra Trondheim, vokst opp i en helt vanlig middelklassefamilie, med en bror og foreldre som ofte gikk på tur. Det var ikke overklasse i det hele tatt, bare frittalende. I sin frittalenhet er Petter Northug mange år etter meg. Derfor er det han sier og gjør nå lov. Men jeg er også slik, jeg er frittalende, jeg er best og jeg tør stå frem og si at jeg er det. Men det var ikke lov den gangen. I hvert fall ikke som kvinne.

– Da jeg la opp sa mange: Jasså, du som er så folkelig, du syr og strikker vel også, du. Og så viser det seg at jeg tar meg et glass vin og jeg nyte god mat. Hva spiser du kake og drikker vin? Hvorfor skal jeg ikke det? Men er ikke du idrettsutøver? Jeg gjorde sånn da jeg løp også, svarer jeg og fortsetter, men alt med måte. Jeg hadde en spesiell jobb. Jeg var toppidrettsutøver. Men jeg levde helt normalt. Men jeg hadde et fokus, og det var å komme først i mål.

Likandes person

– Som leder er det viktig å ha et slikt fokus. Idrettsutøvere sier ofte: Der er målet, hva skal til for å nå det? Spinger jeg ett minutt for sakte i forhold til konkurrenten, har jeg ikke nådd det. Er det en bedrift med 30 og 25 entusiaster, og fem er ikke er interessert, kan det ofte bli sagt: jeg får jo lønnen likevel, da nytter det ikke. En slik holdning nytter ikke.

– Ledere kan også bli slitne på oppløpssiden?

– Bjørn Dæhli var et godt eksempel, sier Ingrid Kristiansen. – Han klappet sammen rett over målstreken. Men hadde vi flyttet målet en kilometer lenger frem, hadde han greid det likevel. Det viktigste er å vite hvor målet er, og hvilken jobb du må gjøre for å komme dit.

– Hva med ditt ettermæle?

– Jeg vil oppleves som en likandes person som oppfører meg likt over for både kongelig og de som er langt nede på rangstigen. Jeg er flink til å inkludere. Jeg er en som tar like god vare på høy og lav.