70 år siden Franklin D. Roosevelts død: Historisk allianse­bygger

Alt tyder på at han jobbet seg ihjel. Han ble rammet av polio som 39-åring og slet med store helseplager det meste av livet. 12. april 1945, 63 år gammel og knappe tre måneder inn i sin fjerde presidentperiode, falt han sammen i stolen og døde av en massiv hjerneblødning.

Franklin, kalt FDR både i samtidens og ettertidens dagligtale, vokste opp som en privilegert rikmannssønn i småbyen Hyde Park nord for New York. Han utdannet seg til jurist og fikk sin første jobb 26 år gammel i 1908. Før den tid hadde han rukket å gifte seg med sin slektning Eleanor - som også het Roosevelt som pikenavn. Hun var niese av Theodore Roosevelt, USAs president fra 1901 til 1909. Theodore og Eleanor var i slekt med FDR fem-seks ledd ute, for alle amerikanske Roosevelter kan føre sin stamtavle tilbake til en hollandsk nybygger som kom til Amerika på 1600-tallet. Den første president Roosevelt var FDRs personlige ideal til tross for at Teddy var republikaner mens FDR var demokrat, og presidenten var da også til stede da Eleanor og FDR giftet seg i 1905.

Todelt karriere

Franklin Delano Roosevelts politiske karriere kan deles i to. Den første delen startet da han i 1910 ble valgt inn i New Yorks delstatssenat. Han ble gjenvalgt i 1912, men forlot vervet tidlig i 1913 for å bli visemarineminister under den demokratiske presidenten Woodrow Wilson. Han hadde denne posten gjennom hele Wilsons periode, og ble i 1920 pekt ut som del av det teamet som skulle overta. Ved presidentvalget den høsten var Franklin Roosevelt partiets visepresidentkandidat. Roosevelt og den påtenkte presidenten, Ohio-guvernør James Cox, tapte imidlertid for republikanerne Warren Harding og Calvin Coolidge.

Ikke lenge etter valgnederlaget kom imidlertid et enda større tilbakeslag. I august 1921 ble han lammet av polio. At hans politiske karriere ikke endte med dette kan tilskrives en vilje av jern. Hans Olav Lahlum, som har skrevet bok om USAs presidenter, siterer FDR på at «når du har brukt to år av ditt liv på å forsøke å bevege stortåa uten å klare det, da oppleves alle andre oppgaver livet som så mye enklere».

Noen vil da også mene at det var relativt enkelt å slå den sittende presidenten ved valget i 1932. Republikaneren Herbert Hoover hadde helt siden børskrakket i 1929 forkynt at den økonomiske krisen som hadde lagt seg over landet snart ville gå over av seg selv. Det skjedde ikke, og i 1932 hadde presidenten ingen troverdighet tilbake. Utfordreren Franklin Roosevelt vant med 42 stater mot 6, og med rundt regnet 60 prosent mot 40 prosent i stemmetall.

– For å bli amerikansk president du være idealist i betydningen å ha et politisk grunnsyn du ønsker å fremme, men du må også være en maktpolitiker med evnen til å være kald og kynisk. FDR var i høyeste grad begge deler, slår historiker og forfatter Hans Olav Lahlum fast.

Tok i bruk radio

– FDR fremsto som en landsfaderlig figur som visste å bruke sin tids nye virkemidler, sier Are Flaten, skribent og redaktør for nettstedet amerikanskpolitikk.no.

– Han talte til nasjonen på radio fra Det hvite hus med peisen i bakgrunnen, behagelig og overbevisende. Samtidig var dette et grep som passet nettopp ham veldig bra. Han kunne snakke uten å bli sett, uten at enhver offentlig opptreden skulle bli en påminnelse om at han var fysisk svekket og stort sett alltid måtte sitte. FDR hadde en behagelig stemme, og utstrålingen gjennom radio ble en viktig del av hans funksjon. På samme måte som John F. Kennedy 30 år senere slo igjennom på fjernsyn ble FDR den første amerikanske presidenten til å utnytte radioen.

Roosevelt begynte sine «pratestunder ved peisen» som guvernør i New York. Han holdt 30 slike foredrag som president - det første i mars 1933, den siste i juni 1944. Han brukte dem til å forklare sin politikk og til å beskrive landets situasjon slik han så den. Han hadde imidlertid måttet lære seg å bli en god kommunikator. Etter å ha hørt ham tale under sin første valgkamp i 1910 skal Eleanor ha sagt at han snakket så sakte og tok så lange pauser at hun noen ganger fryktet at han ikke hadde tenkt å fortsette.

Ekte liberal

Lahlum beskriver Roosevelt som «en ekte liberal». Franklin D. Roosevelt var mannen fra overklassen som strakte hånda ut til de mindre privilegerte og som satte i gang store, nærmest sosialdemokratiske, offentlige tiltak. Han ville håndtere den økonomiske krisen ved å la staten hjelpe krisens ofre, ta aktive grep for å holde økonomien i gang og begrense kapitalens absolutte frihet. Flere av grepene i den tiltakspakken han kalte «The New Deal» hadde han tatt i bruk allerede som guvernør i New York i krisens aller første år.

– Slik statlig omfordeling var da, og er igjen i dag, nokså «uamerikansk». Under FDRs republikanske forgjengere Calvin Coolidge og Herbert Hoover hadde USA gått svært langt i retning av en «nattvekterstat» som bare skulle ha et minimum av oppgaver. At Roosevelt snudde på dette var svært radikalt, fremhever Lahlum.

Are Flaten viser til at det var tiden Roosevelt styrte i som gjorde dette mulig.

– Så dramatiske grep ville ikke blitt godtatt dersom ikke nasjonen hadde vært oppe i en krise som skapte forståelse for utradisjonelle virkemidler. The New Deal gjorde Roosevelt til et forbilde for senere generasjoner demokrater, også for politikere av i dag som ønsker en mer aktiv stat enn hva republikanerne går med på, sier Flaten.

Påvirket av sykdommen

Noe av det som hadde påvirket politikeren Roosevelt mest var naturlig nok hans egen sykdom fremhever Hans Olav Lahlum.

– Den tradisjonelle konservative holdningen til samfunnets underprivilegerte var - og er fremdeles blant mange amerikanere - at de svake er svake fordi de ikke har anstrengt seg nok for å bedre sine egne liv. Franklin Roosevelt var imidlertid selv blitt rammet av en uforskyldt ulykke, så han visste at dette enkle bildet ikke stemte. Han hadde jobbet hardt med sin egen kropp for å bli friskere, men ingen ting han kunne gjøre ville kunne få ham frisk.

Den ukuelige optimismen som gjorde at han beholdt sitt eget livsmot brukte han også i sitt arbeid for landet. Lyndon Johnson, presidenten som på 1960-tallet videreførte mange av de sosialdemokratiske trekkene ved Roosevelts politikk, har sagt at FDR var det eneste mennesket han hadde truffet som aldri var redd. Et av de mest kjente sitatene han etterlot seg handler da også om frykt. Det stammer fra innsettelsestalen i 1933, hvor han med henvisning til den økonomiske situasjonen slo fast at «det eneste vi har å frykte er frykten selv».

De underprivilegertes parti

Gjennom The New Deal gjorde Franklin D. Roosevelt demokratene til de underpriviligertes parti, og slik ga han det amerikanske topartisystemet den formen det har i dag. 70 år tidligere var det Abraham Lincoln og republikanerne som hadde tatt opp de svartes rettigheter og avskaffet slaveriet. Da var republikanerne de liberale nordstatenes parti mens de konservative demokratene dominerte i sør. Med Roosevelt ble demokratene de svarte velgernes parti, men under hans ledelse klarte demokratene også det kunststykket å holde på de hvite sørstatsvelgerne. Etter hans tid har imidlertid det konservative sør for det aller meste stemt republikansk.

Dette illustrerer hvor flink Franklin Roosevelt var til å skape allianser. Og ettertid kan man også se hvor nødvendig det var for en mann med store fysiske begrensninger å styre gjennom andre. Roosevelt var en effektiv leder, og hans mange allianser kunne også omfatte politiske mot­standere. Så lenge målet sto fast kunne han være svært pragmatisk med hensyn til hvilke midler han benyttet for å komme dit. Han hadde en selvtillit som gjorde at han ikke vek tilbake for å holde seg med sterke og kunnskapsrike rådgivere. Et av presidentens grep var å sette ulike mennesker til å jobbe med de samme sakene uavhengig av hverandre og uvitende om hverandre.

Hva han selv tenkte kunne han – til de samme rådgivernes frustrasjon - være svært tilbakeholden med å gi uttrykk for. Lahlum beskriver en mann som selv i fortrolige samtaler med andre sjelden var åpen og ærlig, en uvane som forfulgte ham hele livet.

Utenfor krigen

Hans evne til pragmatisk å balansere ulike hensyn kom ikke minst til syne da det ble krig i Europa. Den andre verdenskrig brøt ut mens det fortsatt var ett år igjen av Roosevelts andre periode. En sterk opinion ville holde USA utenfor, og et av FDRs valgløfter i 1940 var å gjøre nettopp dette, men krigens utvikling skulle etter hvert gjøre det umulig å opprettholde løftet. Roosevelt utfordret imidlertid tidlig kravet om nøytralitet og isolasjon ved å støtte England med olje, våpen og annet materiell. I en av sine radiotaler forklarte han dette med at «hvis naboens hus brenner, så må vi jo la ham få låne hageslangen». Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 fikk også Stalin amerikansk hjelp.

Vendepunktet i USAs nøytralitet kom med Japans angrep på Pearl Harbour den 7. desember 1941. Da hadde krigen – uten USAs deltakelse – vart i over to år.  

Som deltaker i andre verdenskrig sto president Roosevelt i sentrum for en like uensartet allianse utenriks som den han ledet innenriks. USA kjempet sammen med det aristokratiske Storbritannia og det kommunistiske Sovjet. Med Winston Churchill hadde han en svært god tone med fra første stund. De møttes en rekke ganger, også før Pearl Harbour. De to hadde mye til felles både menneskelig og politisk. De var menn fra overklassen med sterk vilje, sosial samvittighet og en mangel på frykt for egen velferd.

– Som politiker mener jeg imidlertid Roosevelt rager høyest av de to, sier Lahlum.

– Grunnen er at mens FDR ledet USA først gjennom depresjonen og deretter gjennom krigen, ble Churchill statsminister i 1940 og hadde sin store tid «bare» under andre verdenskrig. Han var ingen politiker av format verken som statsråd og parlamentsmedlem før 1940, eller som statsminister etter 1951. Churchill hadde nok Roosevelt som forbilde, og forsøkte aktivt å vri på den mer kollektive britiske styringsformen for å gjøre sin statsministerrolle mest mulig lik rollen til en amerikansk president.

Kynisk maktpolitiker

Som alle sterke politikere var også Franklin D. Roosevelt en kynisk maktpolitiker når han syntes at han måtte. Et tiltak som fikk dramatisk betydning for mange menneskers liv var interneringen av mer enn ett hundre tusen etniske japanere under krigen. De fleste av dem var amerikanske statsborgere. De ble fratatt elementære menneskerettigheter og behandlet som krigsfanger. Det var en gruppe uten venner, og de kunne brukes til å la myndighetene demonstrere handlekraft.

Heller ikke når det gjaldt de svartes borgerrettigheter var Roosevelt noen foregangsfigur. Han fikk mange svarte tilhengere fordi de sosiale tiltakene han innførte i stor grad hjalp den svarte befolkningen, men han forsøkte aldri å endre landets mange raseskillelover. En historie som illustrerer dette handler om Jessie Owens, den svarte amerikaneren som tok fire gull i OL i Berlin i 1936. Da det senere ble kommentert at Hitler ikke hadde tatt Owens i handa og gratulert ham svarte han at «javel, du tror kanskje at Roosevelt tok meg i handa da jeg kom hjem til USA?». For det skjedde ikke. For Owens var det et paradoks at han i det nazistiske Tyskland hadde kunnet reise med ethvert transportmiddel og bo på ethvert hotell, mens han hjemme i USA måtte ta kjøkkeninngangen og vareheisen opp til en mottakelse til ære for seg selv på det fornemme Waldorf Astoria-hotellet i New York.

– En provokasjon

– I USA anno 1936 ville det vært en alt for sterk provokasjon mot hvite velgere i sør å invitere en svart mann til Det hvite hus, om det så var for å gratulere ham med OL-gull. Vi må ikke glemme at Franklin Roosevelt levde i en samtid som var veldig sterkt preget av den rasismen vi fordømmer i dag. Vi kan ikke krype inn i hodet hans og vite hva han tenkte, men han utfordret ikke denne rasismen i utide, slår Hans Olav Lahlum fast.

Også et forsøk på å utvide Høyesterett brukes mot ham i ettertid. Amerikansk høyesterett kan være svært politisk, og en president kan bare utnevne en ny dommer dersom noen dør eller trekker seg frivillig. Da Høyesterett begynte å erklære deler av The New Deal som grunnlovsstridig forsøkte Roosevelt å utvide antallet dommere for på den måten å skaffe et flertall for sine egne synspunkter. Dette ble stoppet, og presidenten ble beskyldt for å forsøke å manipulere forholdet mellom domstol og regjering.

Som overordnet var Roosevelt en godt ansett sjef, med det selvsagte forbeholdet at han fungerte i en tid med et mye mer autoritært lederideal enn i dag. Som underordnet var han imidlertid mindre enkel å ha med å gjøre. Roosevelt før polioanfallet var regnet som en skikkelig streber, vanskelig å samarbeide med og tidvis nokså illojal mot sine egne sjefer.

En tredje periode

Foran valget i 1940 nektet Roosevelt lenge å svare på om han ville stille for en tredje periode eller ikke. Å slutte etter to presidentperioder hadde vært en uskreven lov, etablert av selveste George Washington. Det var et sjokk for mange da Roosevelt kunngjorde at han ville bryte med dette. Han gjorde imidlertid den genistreken å understreke at han ikke forventet å bli nominert på ren automatikk. Han sa i debatten før nominasjonen at partiet selvfølgelig sto fritt å nominere hvem de ville, men at han stilte opp fordi den «uskrevne loven» var nettopp det - uskrevet. Han var svært populær, og han visste det. Andre håpefulle kandidater internt i partiet som hadde skrytt av ham og ikke argumentert med så mye annet enn at presidenten nå hadde hadde sittet i sine åtte tilmålte år, ble stilt sjakk matt. Franklin D. Roosevelt ble renominert med et stort flertall og vant også selve valget klart.

Noe som er vanskelig å forestille seg i dag er at graden av Franklin Roosevelts fysiske handikap ikke var kjent i hans samtid. Folk visste at han hadde hatt polio, men bare de som fulgte ham på nært hold visste at han var bundet til stolen.

– Det var viktig for ham å fremstå som en sterk og vital leder. Det ble mulig fordi pressen var hensynsfull, og fordi heller ikke hans politiske motstandere brukte helsa hans mot ham, sier Are Flaten.

– Han opptrådte av og til stående, og det ble vist filmklipp hvor han gikk, men ingen så at han hadde skinner i beina, stålfjær i skoene og reimer på armene som de som gikk ved siden av ham kunne holde i. Når han ble fotografert sammen med andre satt han alltid, men gjerne i en lenestol eller bak et skrivebord. Det finnes bilder av ham i rullestol, men de er svært få. Roosevelt la ned svært mye arbeid i både å trene seg opp til ikke å bli fullstendig ufør, men også i å fremstå offentlig som mindre funksjonshemmet enn han i virkeligheten var.

Samlet seg om flagget

Da Franklin D. Roosevelt stilte til sitt fjerde valg i 1944 var dette mindre kontroversielt enn i 1940. Den magiske grensen på to perioder var allerede brutt, landet var midt oppe i en krig og han dro kanskje nytte av noe Abraham Lincoln beskrev da han selv ble gjenvalgt under borgerkrigen. «Det amerikanske folk har forstått et det ikke er lurt å bytte hest midt ute i en stri elv», fastslo Lincoln i 1864.

– Tradisjonelt får amerikanske presidenter et oppsving i popularitet når landet er i krise. Folk ønsker å samle seg rundt flagget for å vise at de er patrioter, det så vi sist med George W. Bush etter terrorangrepene i 2001, slår Are Flaten fast.

Roosevelt byttet imidlertid visepresident stadig vekk, og hadde tre i sin tid i Det hvite hus. John Nance Garner fra Texas var den første, og hans oppgave var å sikre stemmer i sørstatene i 1932 og 1936. Garner er et eksempel på at Roosevelts allianser omfattet folk som var uenige med ham selv i svært mye. En av FDRs støttespillere fra fagbevegelsen beskrev visepresidenten som «en fagforeningshatende, whiskydrikkende, pokerspillende ond gammel mann». I 1940 mente Garner at det var hans tur å bli nominert, og for en president som ønsket å fortsette ble han plutselig en rival. Etterfølgeren Henry Wallace var den kanskje mest kommunistvennlige visepresidenten FDR kunne ha funnet. Wallace var en klar tilhenger av et langsiktig samarbeid med Stalin og Moskva, velegnet i 1940, men ubrukelig i 1944. Da falt valget på Harry Truman, en kritiker av Moskva og dessuten en potensiell etterfølger i sjefsstolen.

– Det siste valget er et tydelig tegn, for på den tiden hadde nok Roosevelt et realistisk bilde av at han selv ikke kom til å overleve valgperioden, sier Lahlum.

Damer på si

Pressen skrev ikke om «damer på si» på Franklin D. Roosevelts tid, enda det etter hvert ble godt kjent at han hadde hatt forhold til flere kvinner han ikke var gift med. Han hadde i 30 år et forhold til Lucy Mercer, opprinnelig ansatt som Eleanors sekretær. Eleanor fikk vite dette så tidlig som i 1918, og med dette var deres ekteskap på mange måter over. En skilsmisse på denne tiden ville imidlertid vært en ødeleggende skandale, og selv om kjærligheten tok slutt forble Eleanor en politisk alliert og en av hans viktigste rådgivere. Hun ble med årene en politisk aktivist selv, hun mente ektemannens karriere tjente landet og ønsket derfor ikke å ødelegge for ham.

Det har også gått rykter om FDR og den norske kronprinsesse Märtha, som bodde i Det hvite hus med sine barn under krigen. Dette er imidlertid aldri blitt bekreftet på noe troverdig vis. I parentes bemerket er Ronald Reagan, selve helten til det konservative kristne Amerika, den eneste fraskilte som er blitt valgt til president i USA.

Den aller beste?

Å rangere presidenter er en egen øvelse blant historikere, og du skal lete etter lenge etter eksperter som ikke setter George Washington, Abraham Lincoln og Franklin Roosevelt som de tre største. De representerer hvert sitt århundre og hver sin helt avgjørende epoke i landets historie. Lahlum er blant dem som setter Roosevelt høyest av disse tre, og dermed høyest av alle:

– Franklin Delano Roosevelt klarte å skape brede allianser både i krig og fred, og å holde disse sammen var en stor prestasjon. I historien styrte han landet gjennom to svært alvorlige og ulike situasjoner, først den økonomiske depresjonen på 1930-tallet og deretter den andre verdenskrig. Måten han håndterte disse utfordringene på, hemmet av en betydelig fysisk funksjonshemming, gjør ham til USAs største president gjennom hele landets historie. 

«Han talte til nasjonen på radio fra Det hvite hus med peisen i bakgrunnen, behagelig og over-bevisende.»
Are Flaten, redaktør i amerikansk-politikk.no

 

«Franklin D. Roosevelt klarte å skape brede allianser både i krig og fred, og å holde disse sammen var en stor prestasjon.»
Hans Olav Lahlum, historiker og forfatter