Kina kan både bremse og øke klimakrisen

Denne uken la FNs klimapanel frem delrapport nr to av sin femte hovedrapport om klimaendringene. Denne gangen var fokuset satt på hvilke konsekvenser klimaendringene har på menneskers hverdagsliv over hele verden. Det er dyster lesning. Sviktende matproduksjon millioner av nye klimaflyktninger kan bli noen av konsekvensene dersom ikke verdens største utslippsnasjoner bremser. USA har klart å bremse sine utslipp noe, selv om det er langt igjen. I dag er Kina den største forurenseren. Men også i Kina har man nå innsett alvoret.

I Taiyuan midt i Kinas «kullregion» er luften så tett av forurensing at et lag av kullstøv til enhver tid legger seg alt som står utendørs. Kullet preger litt av alt i innbyggernes liv. Det setter seg i lungene, og det skaffer arbeidsplasser.

– Luften er virkelig dårlig her, men det er jo alle enige om, sier en lokal kvinne som er gift med en kullgruvearbeider. Hun sier hun er mer opptatt av at politikerne i Beijing skal gjøre noe med de altfor mange tyvene i byen.

Men i Beijing er det for tiden mer fokus på forurensing enn tyver i Taiyuan.

Kinas statsminister Li Keqiang erklærte i mars, i forbindelse med et møte i Folkekongressen, «krig mot forurensing».

– De siste månedene har miljøvern i Kina gått fra å være «Nice to have» til «Need to have». Luftforurensningen i vinter var så påtakelig, så farlig og så irriterende, at det har skapt en oppvåkning, sier den norske forretningsmannen Chris Rynning i investeringsselskapet Origo. Rynning har bodd i Kina siden 1997 og utgav i år boka «Little Streams Big River» om Kinas miljøpolitikk og miljøsituasjon.

Han sier skoler har måttet holde stengt på grunn av utslippsnivåene, og at ansiktmasker er blitt en del av hverdagen.

– Forurensingen er blitt så prekær i Kina at mange er redd for at miljøet flere steder rett og slett skal kollapse, sier Rynning. – Miljø er i ferd med å bli et sikkerhetsspørsmål i Kina.

2100 milliarder kroner

FNs helseorganisasjon WHO anslår at forurensingen i Kina i dag er direkte årsak til 750.000 dødsfall, samt til omfattende helseskader og enorme helseutgifter.
Miljø er blitt det fjerde mest søkte ordet på sosiale medier i Kina og er kommet høyt på den politiske agendaen. «Krigen mot forurensing» er ikke bare ord. I høst vedtok Statsrådet, Kinas øverste statsmyndighet, en plan som gjorde det obligatorisk for de mest forurensende bedriftene i Kina å offentlig rapportere om sine utslipp, samtidig som markedsmekanismer som at «forurenser betaler» er lansert.

I februar ble det annonsert at Kina skal bruke 10 milliarder yuan (tilsvarer nesten like mange norske kroner) på å bekjempe luftforurensing i byene, og at det kan bli aktuelt å stoppe all bygging og utvidelse av oljeraffinerier, stål- og sementverk.

Ifølge Reuters skal Kina det neste tiåret bruke 2370 milliarder yuan – rundt 2100 milliarder kroner – på å bli grønnere, i hovedsak i industrisektoren, og kutte utslippene av CO2 med 40-45 prosent innen 2020, sammenlignet med 2005, og 16 prosent innen 2015 sammenlignet med 2010. Ifølge den statlige avisen China Daily tilsvarer det siste kuttet isåfall 670 millioner tonn kull.

Den ekstreme luftforurensningen i Kina, ofte kalt «the airpocalypse,» er verst i Beijing, Tianjin, Hebei-provinsen, Shanghai, Yangtze-elvedeltaet og Guangzhou. Disse områdene står for 43 prosent av Kinas kullforbruk. Men med en stor miljøforurensing kan det også følge en ambisiøs miljøpolitikk. Noe som kanskje er i ferd med å bli tydelig i Kina.

– Kinas rolle for verdens miljøutvikling er mer positiv enn Kinas negative bidrag, mener Rynning, og sier Kina ofte ufortjent henges ut som verdens «Bad Guy» på miljø. Selv om Kina bygger, eller i alle fall bygde i 2011, «et nytt kullkraftverk hver eneste uke» og ligger an til å mangedoble sitt kullbruk de neste tiår, tror Rynning at landet snart kan bli en del av svaret på verdens klimautfordring, i stedet for bare en byrde.

Også Kina-ekspert Iselin Stensdal, forsker på Fritjof Nansens Institutt (FNI), tror «røde» Kina kan bli en «grønn» drivkraft de neste tiårene.

– Selv om Kina i 2011 stod for 70 prosent av den globale økningen i energibruk, har landet så mange store spareplaner for energi og energisparing at det virkelig vil monne internasjonalt, sier hun.

Stensdal viser til at det i forrige kinesiske femårsplan ble innført et obligatorisk kuttmål for de tusen bedriftene som brukte mest energi, med belønning til dem som klarte å nå målene.

– I gjeldende femårsplan er programmet utvidet til de ti tusen mest energiforbrukende virksomhetene, sier hun. En satsing på elbil ble også tatt inn.
Stensdal mener Kina kan lykkes på miljøområdet fordi landet bruker et arsenal av ulike virkemidler – fra makroøkonomisk omstilling til innføring av LED-lyspærer på mikronivå – og fordi Kina, kulturelt og historisk, bygger på en grunnleggende forventing om at hele samfunnet må bidra aktivt når man først tar tak.

Stensdal får langt på vei støtte av Inga Fritzen Buan, samfunnsgeograf og klimarådgiver i miljøorganisasjonen WWF Norge.

– Kinas miljøpolitikk får betydning fordi landet er så stort, sier hun.

Hun er delvis optimist på Kinas grønne vegne, ikke minst på grunn av potensialet i å bruke og bygge ut fornybar energi. Kina har som mål å øke andelen av energi fra sol, vann og vind med det dobbelte, fra rundt 7 prosent i 2007 til 15 prosent innen 2020. Målsettingen omtales ofte som «det grønne spranget fremover.»

Sol og vind har derfor fått massiv statstøtte det siste tiåret, noe som er tydeligst i «hovedstaden» for fornybar energi, Baoding. Her er det mini-vindmøller og solcellepaneler på veikryss-signalene og byens landemerke – et stort hotell – er dekket av solpanel. I Baoding ligger mange av Kinas forskningsmiljøer på energisparing og -effektivisering, solkraft, vindkraft, jordvarme, bølgekraft, tidevannskraft og småskala vannkraftverk.

Et sted som Baoding inngir håp, og  en fersk rapport fra WWF, «Chinas new generation,» hevder at Kina kan bli i stand til å dekke 80 prosent av landets strømforbruk i 2050 fra fornybare energikilder.

– I fjor ble det installert 100 gigawatt kraft totalt, og det kom til mer ny fornybar enn fossil energi. 12 gigawatt var solkraft, og det er verdensrekord i innføring i løpet av et år, sier Stensdal.

– Tidligere ble kineserne kritisert for at den fornybare strømmen fra sol og vind ikke gikk ut til noe nett, men nå går 80 prosent av vindkraften ut i nett
Ikke nok til etterspørselen

En som likevel maner til realisme rundt Kinas grønne sprang, er Elkems spesialrådgiver, Tom Preststulen. Prestulen bor i dag i Singapore, men har bodd i Kina og blant annet sittet i CICCED, spesialistgruppen som regjeringen i Beijing konsulterer i miljøspørsmål.
CICCED har tidligere anbefalt kineserne å likestille bærekraftig utvikling med økonomisk vekst.

– Myndighetene anslår selv at utgiftene til å bøte på miljøskader «spiser opp» mellom 3 og 6 prosent av BNP gjennom blant annet sur nedbør, forurenset land, forgiftede elever og vannreserver, tapte inntekter og utgifter til helse, sier Prestulen.

– Men en målsetting om at Kina etter hvert skal klare å dekke hele 80 prosent av sitt energibehov fra fornybar energi, er det nok svært mange som mener er en illusjon. I så fall må det komme et gjennombrudd for nye, rene energiformer. Det er ikke mulig å bygge mange flere vannkraftverk, og sol og vind utgjør et alt for lite tilbud i forhold til etterspørselen, sier Prestulen til Ukeavisen.

Kull vil være den største energikilden i mange tiår fremover, og spille en viktig rolle sammen med nye atomkraftverk. – Men nye kullkraftverk med tilstrekkelig rensing kan etter hvert erstatte gamle enheter, mener Prestulen.

– Den største konflikten ligger i syndromet «Money talks, Environment walks.» Det koster penger å rense.
WWFs Inga Fritzen Buan opplever likevel at Kina får urettferdig mye «pepper» av verdenssamfunnet for sin avhengighet av kull.

– Kina gjør mye for å bedre miljøet sitt. De bygger solenergi, vindkraft, høyhastighetstog, t-baner, utvikler et nasjonalt kvotehandelssystem, bedre miljølovgivning og setter fokus på håndhevelse. I tillegg er miljøverndepartementet styrket, sier hun.

– Folk i Vesten vil at Kina skal bruke mindre kull, men samtidig tjener Norge penger på kinesiske kullselskaper gjennom Oljefondets investeringer. Vi liker heller ikke at mindre kull og mer fornybar energi i Kina betyr at kinesisk fornybarindustri utkonkurrerer europeisk. Alle vil kjøpe billige varer, og alle vil bekjempe fattigdom, men man synes ikke Kina skal kunne øke verken energiforbruk eller klimagassutslipp. Det er større forventninger og krav til Kina enn det er til andre vekstøkonomier, sier hun.

Både Chris Rynning og Fritzen Buan mener mange av valgene et grønt Kina må ta, balanserer mellom vekst og utvikling, fattigdomsreduksjon og sysselsetting. Det poengterer også Bjørn Haugland, leder av DNV GLs (tidligere Det norske Veritas) globale divisjon for bærekraft og innovasjon. Haugland ledet Veritas i Kina fra 2004 til 2008.

– Japan har ti prosent av Kinas befolkning, men de har klart å løfte alle opp i middelklassen. Det vil ikke Kina klare. De vil bli verdens største økonomi innen 2020, men de er bare så vidt inne på topp 100 over land med stor middelklasse, sier han.

Rynning poengterer at Kina, tross sin vekst, fortsatt har et lavt BNP og at det blant landet 1,3 milliarder innbyggere er vel 4-500 millioner som ikke bor i en by og like mange som har svært lav lav levestandard. Slik som kvinnen i Taiyuan.

– Mange av disse kineserne velger vekst over miljø. Folk som lever for under tusen dollar i kvartalet kan ikke beskytte seg mot vannforurensing ved å kjøpe importert flaskevann, installere luftfiltre fra Sverige og spise spanske tomater. Men de er likevel villige til å satse på industri fordi de har mest å vinne på fortsatt økonomisk utvikling. I valget mellom en høy lønn på det lokale stålverk eller arbeidsledighet, velger de stålverket for å si det slik, sier han.

Historisk lavutslippsland

Det samme perspektivet ligger bak hvorfor Europa ser Kina – sammen USA – som en brems i de internasjonale klimaforhandlingene. Kina, som mange u-land, vegrer å påta seg særlige forpliktelser.

– I Kina ser man dette i historisk perspektiv. Selv om Kina slipper ut mye totalt, er det lite per innbygger. Og i et historisk perspektiv, over to hundre år, ligger Kina langt bak USA og Europa i utslipp. Det reduserer ønsket om å inngå bindende avtaler om å kutte utslippene, sier Rynning.
Når han likevel er optimist, er det fordi forurensingen tvinger Kina til å bli mer aktiv på miljø, og fordi en grønn politikk går hånd i hanske med Kinas strategi for å bli en stormakt på forskning.

– Det grønne skiftet Kina trenger, faller sammen et strategisk ønske fra Kinas ledelse. Historisk har landet utviklet seg gjennom lavkost-eksport og tungindustri, men nå har kineserne ambisjoner om å gå over på høyteknologi. De kan dessuten oppnå en viss soft-power-status ved å være først ute med å tilby andre land det de trenger av infrastruktur for å bli energiuavhengige, sier Rynning.

– Kina har gode forutsetninger for å bli en nasjon som går foran på innvoasjon, implementering og drift av miljøteknologi. Norge har flinke folk på feltet, og kapital, men ikke markedet til å få i gang store bedrifter og teknologier. Faktisk vil de fleste miljøteknologiselskapene i Europa få trøbbel med å komme opp i store nok volumer, og det gjør Kina, tror investeringsrådgiver Rynning.

– Lykkes Kina med sitt grønne skift, betyr det at både Kina og verdensmarkedet vil stå overfor et sett av løsninger som kan anvendes mange steder. En rekke kinesiske leverandører står i kø for å levere løsninger globalt. Men hvis kineserne ikke lykkes, vil også det få konsekvenser for oss. Både ved at det blir vanskeligere å nå verdens klimamål, men også ved at det kan føre til en økologisk kollaps i Kina som på sikt går utover veksten - og dermed får ringvirkninger på hele verdensøkonomien.